I dag har det egentlig vært en utrolig tung dag, for ganske mange egentlig. Det rører veldig å se at så mange mennesker kan sørge sammen. Begravelser er alltid utrolig trist, og jeg begynner alltid å gråte. Uansett hvor lite kjennskap jeg har til personen som ligger i kisten. For bare å se andre gråte, får meg til å gråte på en måte. Jeg er veldig lett påvirkelig av tårer.
Det gikk bra helt til vi kom inn i kirken, da kjente meg tårene presse på med engang. Det var liksom som å gå inn i en vegg av.. jeg vet ikke.. tårer. Å det var veldig tungt å gå opp mot alteret og se alle hilsenene som var lagt helt opp mot kisten. Det var flere ganger jeg var nødt til å se i taket for å ikke begynne å gråte så tidlig, men jeg klarte ikke holde tårene tilbake veldig lenge. Begravelsen i seg selv var utrolig fin, og trist.
Men vi har alle kommet gjennom dagen, selv om det var tungt og trist, så kom vi gjennom den. Det er viktig å ta dag for dag, og settes pris på alle fine øyeblikk man får oppleve. For plutselig er det over, alt kan skje så fort og uventet. Å viktigst av alt; ta vare på hverandre.
