En sorg i hjertet

Starten på 2023 ble ikke slik som jeg så for meg. Det gjør så vondt, og jeg er tom. Det er så mange minner som har spilt om og om igjen i hodet mitt. Hjertet mitt er tungt, og i sorg. Dyp sorg.
Mitt lille hjerte. Min lille øyensten. Min lille, kjære hund Leo ble lørdag 7. januar påkjørt på tragisk vis. Et sjokk for oss alle. Vår elskede lille venn.

En hund er ikke bare en hund. En hund er et kjært familiemedlem. En bestevenn på fire bein. Jeg har hatt hund hele livet. Forskjellige hunder, store og små, men bestandig en firbeint venn trippende etter meg. Det blir tomt uten en.

Leo var en unik liten hund. Jeg har aldri møtt en lignende hund tidligere. Han hadde en stor personlighet til en liten kropp. Jeg vil si han var livets hund. En hund du aldri glemmer. En hund som setter sine potespor i hjertet ditt. Alle elsket Leo. Han sjarmerte en hver. Han var ikke en typisk Chihuahua. Alle som møtte han ble overrasket over oppførselen hans. Den sto ikke i stil til rasen hans, og det elsket jeg med han. Han var så enkel, og jeg kunne ha han med meg overalt. Han overrasket meg stadig. Jeg kunne be han om alt, lydig som få. Gud som jeg elsker han.

Det gjør vondt at jeg aldri får se han igjen. Aldri se den lille logrende halen hans. De store brune øynene. Det river i hjertet mitt at jeg aldri får stryke over det lille hodet hans, eller se lykken i han når man nevner ordet «godis» eller «tur». Vår tid sammen ble spesiell, og uforglemmelig.

Hver gang jeg tenker på at jeg alltids kan skaffe meg en liten krabat, så roper hjertet mitt «men jeg vil ha Leo». Min Leo.
Det vil nok komme en liten krabat når tiden er inne, men akkurat nå trenger jeg å sørge litt for meg selv. Ingen kan erstatte den hunden Leo var, men han lever videre i hjertet mitt. Takk for alt ♥️

Hvil i fred mitt lille hjerte ♥️

Det hvite rosehavet

Datoen er 23. juni. Pappa var den som ga meg nyheten, over telefonen. Det sjokket som slo gjennom meg når han fortalte at tante var gått bort, det var ubegripelig. Det er lenge siden noen har gått bort så brått. Så plutselig. Så brutalt. Aldri på den måten.

Jo lengere vi pratet, jo mer gikk det opp for meg. På slutten av samtalen, klarte ingen av oss å si ordentlig hadet. Vi hvisket, før vi la på. Tårene rant, og jeg fikk ikke frem et ord. Dødsfallet slo meg hardt. Det var så uventet. Det var ingenting jeg så for meg komme. Alle tidligere dødsfall, har jeg vært såpass forberedt på gjennom alderdom og sykdom. Ikke denne. Ikke nu.

Jeg trodde perioden med begravelser nå ville roe seg litt. Jeg har én bestefar igjen, og ingen av mine tanter og onkler er gamle nok til å dø av alderdom. Men livet skjer. Jeg måtte i nok en begravelse. Jeg måtte legge nok et kjært familiemedlem i jorden. Det er som såret aldri får gro, før det blir revet opp igjen.

Begravelsen i seg selv var veldig fin. Det hvite rosehavet rundt kisten satte et preg på hvor sårt dette var. Vi var samlet, alle våre nære og kjære, og sto sammen gjennom den tøffe dagen.

Men når alt er forbi
Høres ingenting lenger
Ingenting
Og det høres.

Hvil i fred tante❤️

Brått ble du revet fra oss. Forlot oss alle i sjokk og sorg. Du vil bli savnet. Hvil i fred tante.

Tid, er alt man trenger nå.

Onsdag, og lyset brer seg over den lille bygda. Solen titter fram bak de lette skyene. Det er egentlig en veldig fin dag, en lys og mild dag, men likevel så tung.

Jeg har egentlig ikke innsett at du er helt borte, før jeg så kisten i kirka. Det er en merkelig følelse, og jeg klarer ikke helt å å forstå det. Det er så uvirkelig. Det er urettferdig. Skikkelig urettferdig. Jeg har så lyst til å skrike høyt. Selv om det var det beste for deg.

Den siste dagen jeg så deg i livet, lå du med store smerter i din egen seng. Jeg holdt hånden din, mens du fortalte om alle turene vi gikk i nabolaget da vi var små. Dagen jeg mistet bamsen min, og vi fortvilt gikk å leitet. Vi dro ofte til den gamle lekeplassen, som nå er blitt jevnet med jorden og blitt til parkeringsplass. Vi har så mange gode minner sammen bestemor.

Den siste dagen, følte jeg at du sa hadet til meg. Den dagen sa du at jeg måtte ta godt vare på meg selv. Den dagen, skjønte jeg at det ikke var lenge igjen, og bare to dager etterpå ble du sendt i all hast til sykehuset.

Det er ikke lett, men det gjør det litt lettere å vite at i kisten lå du å smilte. Du døde med det søte lille smilet om munnen. Det gjør det litt lettere å vite at du fikk slippe. Du ville ikke leve med smerten og ubehaget. Du fortalte meg gjentatte ganger at du hadde hatt et fint liv. Du hadde sett barna dine vokse opp, og få egne barn. Du hadde sett barnebarna vokse opp. Du fikk akkurat oppleve oldebarn. Du var klar for å gi slipp, selv om vi ikke var helt klar for å gi slipp på deg.

Nå er alt man trenger tid. Tid til å la det synke inn. Tid til å la såret gro.

🌹

Til ære for deg bestemor, kledde nesten hele gjengen seg i kofte. Plagget du elsket så høyt❤️

De vanskelige beskjedene

Livet er uforutsigbart. Livet kan være urettferdig. Livet kan være vanskelig. Det finnes vanskelige beskjeder å få. Det har det vært noen av den siste perioden, spesielt to som stikker litt ekstra langt inn.

Først, min kjære bestemor og mormor. Den beste og kuleste dama. Kreft, med spredning. Aggressiv kreft. Det var en veldig vanskelig beskjed å få. Jeg kjenner at det er veldig vanskelig, og det gjør tiden fremover med henne veldig viktig. Minnene vi har sammen blir svært verdifull. Hun er tross alt den av de besteforeldrene jeg har tilbringt mest tid sammen med, både i barndommen og nå som ung voksen.

Før jeg reiste Sørover i september, fikk jeg en følelse av at jeg var nødt å ta noen bilder sammen med henne. Jeg måtte ha noe å se tilbake på. Jeg fikk det for meg at vi ikke hadde tatt så mange bilder sammen de siste årene, og vi måtte ta noen bilder før jeg reiste. Så kom beskjeden, noen uker senere. Da mamma ringte meg, hørte jeg med engang på stemmen hennes at noe var galt.

Andre, min kjære farmor sovet stille inn med sine kjære rundt seg denne tirsdagen. Jeg har egentlig ikke ord som kan beskrive det nå, annet enn: Hvil i fred kjære farmor..❤️

Det er en tid for alt, og det er jo slik at vi ikke kan være her for alltid. Slik er livet. Vi pårørende må ta vare på de minnene vi har sammen med dem, for det er det eneste vi kommer til å stå igjen med. Minner varer livet ut.

Ord sårer

Ordene surrer rundt i hodet. River opp i gamle sår. Magen velter seg rundt og jeg får lyst til å kaste opp. En konstant uro som ligger å dveler, unødvendig men den gjør det og jeg klarer ikke stoppe det. Tankene spinner rundt i hodet. Teorier, krangler, stygge ord, forståelse, frykt, minner.

Jeg får ikke ordene ut av hodet, de vil ikke forsvinne. De går på repeat der inne. Det river tak i meg. Jeg får lyst til gråte, men ingenting kommer ut. Jeg føler meg tom, og sjokkert. Jeg skjelver, men ikke fordi jeg fryser. Jeg er rådløs, men livet går videre.

Ord er skarpere enn et sverd, tenk litt på det.

Ungdomsbloggen

I dag oppdaget jeg noe litt trist. Før jeg startet denne bloggen for bortimot nøyaktig to år siden, blogget jeg på en annen blogg kalt Snaam.blogg.no. Det var en blogg jeg startet sammen med en venn i 2011. Etter ett eller to år, overtok jeg hele bloggen da vennen min ikke ønsket å fortsette med blogg. Denne bloggen fulgte meg gjennom ungdomsårene mine, og jeg utviklet skrivingen min gjennom den. I dag fant jeg ut at denne bloggen forsvant 9. april – altså i går.

Når jeg byttet til denne siden i 2017 slettet jeg ikke den bloggen. Som jeg fortalte i går, så bruker jeg mye av mine sosiale medier som en offentlig minnebok. Det er ikke alle bildene jeg får med meg over til alle de elektroniske dingsene mine når jeg bytter, og derfor har sosiale medier vært en god “minnepinne” for det jeg virkelig ønsker å bevare. Blogg har blitt den plassen med mest bilder, sammen med teksten. Var det et spesifikt bilde jeg ikke fant noen andre steder, kunne jeg bare gå på denne bloggen og finne det. Dessverre ikke nå lenger.

Når blogg.no byttet plattform tidligere denne høsten, visste ikke jeg at alle gamle blogger som ikke “var i bruk” forsvant innen en viss dato. Så ja, det var litt trist å oppdage det én dag for sent.

R.I.P  Snaam.blogg.no

Lenge fikk du leve

I dag fikk jeg en utrolig trist beskjed mens jeg var på skolen. Vår kjære lille Lucky har nå sovnet inn og forlatt denne eksistensen. Lucky var vår lille blandingshund, og han ble hele 17,5 år. Med andre ord har han vært en del av barndommen min, og jeg var vel rundt tre år når vi tok han til oss. Han har vært med på alt – scooterturer, fisketurer, hytteturer, Sverigeturer, flytting osv. Han har vært en del av familien i 17,5 år.

Lucky har opplevd veldig mye, men han har nesten alltid kommet seirende ut av det. Han var blitt angrepet av en stor hund, med kjøttsår over hele ryggen – han overlevde det. Han har nesten blitt tatt av en ørn, mens han sto i bånd ute. Han har blitt dømt til døden av politiet, for noe som ikke var hans feil – han overlevde det (dyrlegen nektet å avlive en så lykkelig og snill hund). Han har falt ned trappen og fått hoften ut av ledd i en alder av 16 år – han overlevde det. Han har levd over ett år lenger enn hva vi hadde forventet, men nå var hans tid her.

Å selv om alderen sa at han var gammel nå mot slutten, var det kun inne du merket at han var det. Ute spratt han rundt, løp, koste seg og var som en lykkelig liten valp – du kunne tro han var 2 år igjen. Han var både blind og døv, men det stoppet ikke han. Jeg er imponert over den lille helten vår.

2006❤️
2014❤️

 

August 2018❤️
I dag

Hvil i fred lille venn❤️

Frykten

Processed with VSCO with m5 preset

Da jeg begynte å føle meg deprimert, begynte også tanker om sosiale settinger og hvordan det egentlig føltes for meg, å komme opp. Jeg hadde aldri skjønt hvorfor jeg følte på en viss frykt i større folkemengder eller med fremmede, før psykologen min fortalte meg at jeg kunne ha sosiale angst. 

De senere årene har det ikke bare vært frykt i det sosiale. Men redsel for å ikke passe inn. Redselen for at alle skulle se meg. Jeg begynte å frykte alt. Den dag i dag, føler jeg meg redd, store deler av tiden. Redd for å gjøre feil, redd for både det ene og det andre, redd for å miste de jeg er glad i, redd for å bli såret, redd for at jeg ikke lever opp til mine egne forventninger og andres, redd for at jeg er irriterende, redd for å være til bry. Listen er lang. Skal det kunne oppsummeres, så er jeg generelt redd livet. Alt jeg ser i framtiden, er frykt. Allerede nå, er jeg redd og gruer meg til arbeidslivet (selv om jeg er litt inn i det). 

Frykt, kjenner jeg daglig, til en hver tid – i forskjellige former. Jeg føler selv, at jeg konstant har en klump i magen av redsel. Enkelte ganger tar den helt overhånd. Da er det helt avgjørende at jeg har en som kan hjelpe meg gjennom det, og Daniel er en slik person. Han holder rundt meg, og argumenterer hvorfor ting ikke er skummelt. Han roer meg ned gjennom trøstende ord og reserveplaner om noe skulle skje.
Når vi skulle på hurtigruten fra Kirkenes til Havøysund, fikk jeg helt panikk av de trange gangene og lugaren, fordi det minte meg alt for mye om Titanic (slik man ser det i filmen). Daniel tok det på strak arm, og viste meg hva vi skulle gjøre om båten fikk problemer. 
Når vi var i London den første dagen, begynte jeg ut av det blå å grine på badet fordi jeg var så redd det fremmede landet jeg var i, Daniel holdt rundt meg til jeg roet meg ned. Når vi kjørte en venninne av Daniel til en russefest for noen år siden, fikk jeg en indre panikk når folk (de var fulle) begynte å komme til bilen for å snakke med Daniel – jeg klarte å skjule det, men reaksjonen kom når jeg hadde klart å roe meg ned hjemme, jeg ble så dårlig at jeg satt svimmel og kritthvit i ansiktet på baderomsgulvet mens jeg ropte gråtkvalt på mamma. 

Om jeg noen gang kommer til å bli kvitt redsel, frykt og angst helt, det tror jeg ikke. Men jeg kan lære meg og leve med den, og lære metoder til hvordan jeg skal klare å holde det under kontroll, hva jeg selv kan gjøre for å roe meg ned.

Min kjære bestefar

Hvor skal jeg begynne..? Onsdag 26. september fikk jeg en fryktelig dårlig nyhet, som gjorde dagen like grå og trist som været var den dagen. Min veldig kjære bestefar, farfar, var gått bort i løpet av natten. Dette var egentlig forventet, fordi han var veldig syk og lå med store smerter. Jeg ble litt lettet, samtidig som det stakk i hjertet. For jeg vet at nå slipper han smertene, han slipper å vente på enden av livet, han har fått fred. ♥

I dag har vi fulgt han til hans siste hvile sted, som det så fint heter. Det var ufattelig trist, og det rant virkelig over for meg. Jeg lot meg selv bare gråte, gråte og gråte. Få alt ut, og virkelig la meg selv sørge gjennom denne dagen. La meg selv få ta et siste farvel, så jeg kan bevare mitt minne av bestefar som jeg husker han. For jeg er utrolig stolt over å kunne kalle han min bestefar. 


Bestefar var en mann med et godt hjerte. Han var en god bestefar, og han oppdro faren min, veldig bra etter alle historiene pappa har fortalt. Han var kanskje streng, men han mente det godt og han var rettferdig. Mye av det pappa kan i dag, har han lært av bestefar.
Jeg husker så godt når han først flyttet inn på Porstun, eldrehjemmet. Han var jo på den tiden enda litt sprek og han verta opp alle de andre på hjemmet. Men de siste to-tre årene har det dabbet mer og mer av, han ble jo eldre og sykere. Jeg velger å tru at han skulle ønske han kunne, men kanskje han aksepterte at tiden var kommet for at han også trengte hjelp. 

Jeg er veldig glad for at han var klar i hodet før han døde. Det rører meg langt inn i hjerterota at han enda husket meg og lillebror. Han glemte oss aldri. 

De minnene som står sterkest, er alle de gangene han spilte kort med oss. Vri åtter, eller som vi kalte det “Olsen“. Han lærte oss mange kortspill, og han satt tålmodig der i timevis med oss – vi ville jo ikke gi oss. Det var kanskje høydepunktet å komme ut på hytta når han var der. 
Et minne som kanskje alltid kommer til å stå der, et fysisk minne, er den lille dukkestuen han bygde til meg. Jeg får kanskje ikke plass i den lengre, men jeg har brukt så mye tid i det lille dukkehuset. Sommer som vinter. Mine gode minner. 

Hvil i fred min kjære bestefar♥ 


/Et av de siste bildene som ble tatt av oss. 17.mai for 2 år siden♥

Klompen i magen

Jeg trodde aldri våren skulle bli så tøff. Jeg trodde aldri at jeg skulle lengte hjem så mye som jeg plutselig gjør nå. Jeg har utholdelig hjemlengsel, og alt jeg bare vil gjøre er å pakke alt sammen å reise hjem. Det er ikke det at jeg ikke trives her i Kristiansand, jeg bare mistrives her alene. Det tar veldig på min mentale helse, og jeg ønsker ikke at det skal gå utover den. Jeg er kommet så langt på vei for at min hverdag ikke skal bestå av flere dårlige dager enn gode dager, og jeg vil ikke tilbake dit. Det er tøft å flytte hjemmefra for første gang, men når du opp på det hele faktisk flytter over 2000 kilometer hjemmefra. Det er ikke bare å reise hjem for en helg. Det kreves planlegging, penger og mer enn en de to dagene en helg består av. De to dagene går i reising til og fra. 

Klompen jeg har i magen er så vond og stor. Jeg går med en konstant bekymring av at jeg ikke skal kunne klare å gjennomføre de to gjenstående årene av skolen. Jeg har gått til skolens rådgiver for å finne en løsning på dette, og vi jobber nå for å se hva som kommer til å skje videre. Rådgiveren forsto meg veldig godt, og skulle gjøre det som kunnes for å hjelpe meg. 
På grunn av denne klompen i magen, så har jeg problemer med å spise. Jeg er ganske sikker på at jeg faktisk har gått ned i vekt de siste dagene, for jeg føler meg mye tynnere. Jeg prøver så godt jeg kan å presse i meg mat, men det er faktisk vondt å spise og jeg føler jeg må kaste opp alt jeg prøver å dytte ned i meg. Selv mat jeg elsker blir vanskelig å svelge. Men jeg spiser, og jeg prøver å spise til jeg ikke klarer mer. Jeg hater å ha problemer med mat, for det er en forferdelig følelse. Jeg har også problemer med å sove. Jeg våkner hver natt klokken fire, så blir jeg liggende å tenke og gruble helt til jeg sovner en stund etter. Det blir veldig tungt i lengden..

Men når det skal sies, så helt siden jeg begynte på videregående, har jeg bestemt meg; jeg skal aldri slutte midt i et år. Når jeg først har begynt på et år, så skal jeg fullføre. Nå er det så kort tid igjen av dette skoleåret, og jeg vet at jeg kommer til å holde det ut. 


Jeg er usikker

Det å være usikker på utseendet sitt er én ting, men å være usikker på den man er og hva man vil er en annen ting. Jeg er ikke usikker på meg selv utseendemessig, men hvordan jeg er som person er noe annet. Jeg søker etter hva andre syntes om meg hele tiden – alt fra kroppsspråk til blikk og talemåter, for å prøve å danne et bilde av hvordan jeg egentlig er som person. Hvordan andre ser meg. Jeg søker bekreftelse hele tiden, og det er veldig slitsomt som gjør at jeg blir veldig hårsår.

Jeg kan med ærlighet si at når jeg nå begynte på journalist-studiet er jeg blitt mer og mer usikker på om jeg har valgt det riktige. Jeg syntes studiet er kjempegøy og liker meg her på skolen, men er egentlig yrket noe for meg? Når vi går gjennom stoffet og emneplaner, gjør journalistiske ting blir jeg mer og mer usikker. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er nervøs og redd for å ikke klare dette, eller om jeg faktisk ikke liker yrket. Jeg har mine argumenter for og imot. Jeg tror helt ærlig ikke at jeg kommer til å slutte på studiet, for jeg liker det. Jeg tror det egentlig bare er det at jeg er nervøs og redd for hvordan jeg skal greie å komme meg gjennom dette. Så får jeg egentlig bare ta det som det kommer, jeg føler hvertfall ikke at jeg kaster bort noe tid her. 

Jeg blir veldig usikker når jeg blir redd og føler jeg ikke har kontroll. Følelsene mine kan herje rundt i kroppen og gjøre hele hjernen min forvirret over signalene. Når jeg da blir forvirret, kan jeg ofte reagere veldig sterkt følelsesmessig i form av nedtrykkelse og frustrasjon. Jeg kan gå fra å bli veldig sint/irritabel, til veldig veldig lei meg over hele situasjonen. Det eneste jeg da trenger er noen som bare kan være der og fortelle meg at det kommer til å gå bra, en støttespiller. De gangene jeg føler meg som et følelsesmessig rot. Jeg vet at jeg kan jobbe med dette på akkurat samme måte som jeg har jobbet med å godta hvordan jeg ser ut, det bare tar litt lengre tid. 

I just woke up one day and decided I didn’t want to feel like that anymore, or ever again. So I changed. Life is too short. 

Full av bekymringer

Den siste uken har jeg sovet utrolig dårlig, og jeg føler meg ganske utslitt egentlig. Det er mye som plager den lille hjernen min og tenker på alle bekymringene. Kverner rundt hver og en av bekymringene mine, prøver å finne løsninger og back-up planer. Så ligger jeg der, og jeg kan ligge i to timer før jeg faktisk klarer å sovne. 

Det kan være sånn som; hva om jeg roter meg bort på skolen? Hva om jeg ikke får meg noen venner? Hva om jeg plutselig ombestemmer meg om faget eller ikke trives? Hva om jeg bruker opp stipendet? Hva med julegavene, har jeg penger til sånt? Hva om min verste frykt blir sann dette skoleåret? Hva om ditt og hva om datt..

Det er så sykt mye som rører seg i hjernen min, og jeg får ikke fred. Jeg prøver så godt jeg kan å skyve de unna og roe meg ned med positiv innstilling, men det fungerer bare på dagtid. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til Daniel lander her om noen få dager. Han er den eneste som kan få orden på tankene mine, roe meg ned og få meg til å sove – jeg kan nesten se for meg øyeblikket der han tar tak i meg, ser meg inn i øynene og forteller meg at alt kommer til å gå bra. For det gjør det, ikke sant?

Jeg tror jeg bare trenger litt tid, begynne på skolen og ta det derfra. Ta en dag av gangen, og bare gjøre det som føles riktig. Jeg er stresset, og sånn er det bare – jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det, men jeg gjør mitt beste for å roe meg ned og tenke positivt.