Fire år

 

Det er veldig rart dette egentlig med år. For fire år siden hadde jeg akkurat flyttet inn hos stefaren min, for fire år siden ble jeg sammen med Daniel. Fire år med utvikling av meg selv, og min psykiske helse til det bedre.

Nå, fire år senere, har jeg fjernet alt som er mitt i huset som nå skal selges. Jeg bor jo i Kristiansand, selv om dette føles mer som hjemmet mitt enn det der nede. Men er det en ting jeg er glad for, så er det at jeg har mitt eget sted – selv om det ikke er her.

Nå, fire år senere, har jeg det mye bedre psykisk. Jeg har jobbet meg gjennom tøffe perioder, og takler disse beskjedene jeg har fått i det siste mye bedre enn hva jeg hadde gjort tidligere.

Nå, fire år senere, har jeg og Daniel det enda utrolig bra sammen. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort uten den gutten der, for en fantastisk person! Ja, jeg har irritert meg over ting, men det forsvinner i den utrolige personen han er. Han har stått der med meg gjennom alt, og han er her enda. Min klippe, motivator og bestevenn❤️

Livet kan forandre seg ganske mye på fire år, selv om jeg syns disse årene har gått skrekkelig fort. Kanskje spesielt de to siste årene har føltes som har gått veldig fort.

Det gjør noe med deg

De siste dagene har gått litt i ett merker jeg. Dagene er blitt brukt for det meste på å pakke ned rommet vårt her hjemme. Jeg er blitt helt ferdig i dag, og det eneste jeg har igjen inne er toalettsakene mine. For tiden bor jeg og Daniel i faren hans sin campingvogn, og trives egentlig litt, det er koselig. Å før noen begynner å lure – nei, mamma og stefaren min er enda sammen❤️

Disse ukene har vært ganske merkelige følelsesmessig. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten. Selv om jeg egentlig ikke merker det så mye på humøret, for jeg har klart meg hittil veldig fint, så begynner jeg nå å bli sliten.
Det er tøft å høre så mye baksnakking, så mye dritt bli slengt i alle retninger, så mange stemmer. Det gjør noe med deg når du fra alle kanter får høre dritt om din egen mor hele tiden. Mamma er den snilleste jeg vet om, alt for snill, og gjennom hele livet mitt har jeg opplevd at hun er den som får mest ufortjent dritt. Fra all tid tilbake, så langt jeg kan huske, går bestandig alt utover min egen mor. Gang på gang er det hun som får dritten slengt i trynet, fra nære, bekjente og folk jeg ikke har noe forhold til, men likevel står hun i det. Hun har vist meg hvilken styrke hun bærer, og hun imponerer meg enda. Jeg skjønner så jævlig godt at hun er sliten, frustrert og såret. Men det jeg ikke skjønner, er hvorfor mennesker må være så slem med hverandre. VÆR SNILL MED HVERANDRE.

Liten hund

Nå er det endelig SOMMERFERIE! I går leverte gruppen min prosjektet vårt og metoderapporten, så nå er det offisielt endelig sommerferie og det trenger jeg virkelig.☀️

I natt våknet jeg av et brak over hodet mitt, og piskende regn som slo mot taket. I natt har det virkelig tordnet og regnet. Enkelte ganger ristet det litt i sengen. Det var litt skummelt skal jeg innrømme, selv om det også er litt spennende med sånt vær.

Uansett, i går hentet jeg hjem vår nye lille venn! En søt chihuahua gutt på seks år som heter Leo (ironisk når fuglen vår heter Neo). Jeg har lenge sett etter en liten hund, har ønsket meg det en stund nå, og for noen uker siden dukket denne karen opp på Finn. Jeg endte opp med å sende melding til eieren. Jeg og Daniel dro for å hilse på han, og etter det var vi solgt. Vi hadde bestemt oss. Han ville vi ha.
Nå har det gått et døgn siden jeg satt han i bilen, og satte kursen mot Sandefjord. Vi lærer enda å kjenne han, men hittil har han vært veldig snill.❤️

I dag har det også vært vanvittig varmt! Jeg og Therese dro en tur til byen for å spise lunsj sammen med venninne av henne – vi ble sittende ute, men jeg må innrømme at det faktisk var ganske varmt det også. Gradestokken i bilen viste 31 grader, og det syns jeg nesten er litt varmt – selv med overskyet vær.

Kamp mellom følelsene

Denne uken har jeg virkelig følt en kamp mellom lykke, panikk og redsel. Lykke fordi jeg er ganske heldig, jeg er snart er ferdig med dette lange semesteret, får sommerferie og kan dra hjem til Finnmark. Panikk fordi gruppeprosjektet på skolen ikke går så veldig bra, det er en del utfordringer og jeg føler ikke at jeg har kontroll. Redsel fordi jeg er redd for å stryke, og at det som går bra nu skal snu å ikke gå så bra lenger.

Jeg går konstant med hjertebank og et smil om munnen. Smilet for lykken, og hjertebank for panikken. Jeg har problemer med å sovne om kveldene, fordi tankene spinner rundt i hodet. Jeg trenger bare å bli ferdig med dette, slutte å stresse, komme meg hjem og virkelig få sommerferie så jeg kan slappe av!

På denne tiden i fjor

På denne tiden i fjor slet jeg veldig mye med ensomhet. Det var begynnelsen på en ny tilværelse. På denne tiden i fjor hadde Neo reist fra meg sammen med Daniel til Nord-Norge, og det begynte å nærme seg skoleslutt. Leiligheten var helt stille og det føltes utholdelig. Jeg følte meg maktesløs og fortvilet. Stillheten skulle bli min nye hverdag etter sommerferien. Ensomheten tok hardt tak. Jeg vurderte å slutte på studiet etter at året var ferdig. Jeg ville bare gjøre meg ferdig med alt og komme meg hjem, men sånn ble det ikke.

På denne tiden i år har jeg vendt meg til det å være alene. Jeg er nesten blitt litt for vandt til det, for nå føles Kristiansand som mitt sted. Mitt sted som når jeg reiser til for å bare være alene. Her er det bare meg. Ikke Neo, ikke Daniel, ikke mamma eller pappa, ikke svigerfamilie – ingen. Her kan jeg være den delen av meg som ingen ser – den som gjøre rare ting, den som synger høyt på badet eller den som ikke gidder å rydde rett etter middag.

Jeg føler på ensomheten enda, og skulle ønske det ikke bare var meg, men det er ikke like “ille” som det var i fjor. Jeg kan komme meg gjennom dette – det er jo bare snakk om ett år igjen! Jeg er stolt over meg selv som ikke kastet inn håndkle, selv når alt føltes så håpløst ut. Det meste pleier å ordne seg med tiden, har jeg lært❤️

Bylivet er kjedelig

Etter at jeg flyttet til en by, har jeg gått skikkelig lei på “bylivet”. Spesielt den siste tiden her nede har jeg kjedet med ekstremt mye. Jeg har hatt mye fritid, og lite som har skjedd på skolen selv om jeg har mye å gjøre. Jeg kan jo ikke jobbe 24/7 med skole heller.. det er jo absolutt ikke sunt. Også er det jo begrenset på hvor mange ganger man kan gå innom de samme butikkene før det blir kjedelig.
Jeg er også student, så jeg har begrenset med penger – å alt koster jo! Det er mange ting jeg har lyst å gjøre, som jeg ikke kan gjøre fordi jeg ikke har penger til det. Det er noe annet når man reiser på bytur, for da har man som regel spart opp litt penger til å gjøre ting.

Det er noe helt annet når jeg reiser hjem, for der føler jeg at jeg har tusen ting å gjøre. Jeg føler ikke jeg har tid til å ligge i ro, til tross for at vi nesten ikke har noe av det de tilbyr i en by. Vi har ikke tusen butikker, vi har noen butikker så vi kan handle det vi trenger. Vi har ikke bowling eller vi kan ikke gå på kino hvilken som helst dag vi vil. Likevel liker jeg livet så mye bedre i bygda, enn i byen.

De siste dagene har jeg og Daniel virkelig prøvd å finne på noe å gjøre, men det har alltid endt opp med å gå langs sjøen i byen – men etter flere dager på rad, begynner vi å bli ganske lei det også. Vi gikk også innom Ikea her om dagen, kun for å drive tiden litt og brukte ganske lang tid på å gå gjennom alt.
Vi har begge konstatert med at det ekstremt lite å gjøre i en by, og at det skal bli ganske digg å reise hjem. Nå reiser jo han lenge før meg, så jeg må nok holde ut litt til her. Men været her nede på Sørlandet har jeg virkelig ingenting å klage på!

Dette må jeg lære meg

“Worrying does not take away tomorrow´s trouble.

It takes today´s peace.”

Jeg er fryktelig på å bekymre meg om alle mulige ting. Det kan nesten virke som en dårlig hobby. Det er utrolig slitsomt og det kjenner jeg fryktelig i skuldrene mine. Jeg har bekymring og stress knuter i ryggen, og de er ganske så store og vonde.

Jeg må virkelig lære meg å ikke bekymre meg. Jeg må lære meg å ikke stresse. Jeg må lære meg å ikke tenke for mye, men bare leve og nyte. Det er så mye vanskeligere enn det det høres ut, men jeg må bare lære meg det. Jeg må få si at jeg er stolt over meg selv forde – for jeg var så mye verre på dette punktet for noen år siden, og jeg gjør fremskritt hver dag, selv om veien er lang. Å når jeg tenker på dette er det en sangtekst som beskriver det jeg føler veldig godt, og sangen heter Walk With Me av Måns Zelmerlöw og Dotter;

Yours is the hand I hold
You´re all I need
Walk with me 
I´m a million miles away from who I want to be 
Don´t give up on me 
I know I made mistakes just promies that you´ll stay 

Bortkomne følelser

I går kom jeg fram til Kristiansand klokken ni. Jeg gikk nesten med engang å la meg når jeg kom inn døren hjemme. Det var ikke før i morges at alt føltes veldig merkelig. Jeg føler meg rar, som om jeg ikke er i mitt eget liv.

Det er vanskelig å beskrive følelsen, men jeg føler meg ikke som meg selv. Jeg føler meg fjern. Distansert. Fraværende. Bortkommen. Full av følelser jeg ikke kjenner igjen. Hva gjør man liksom med det?

Big happy family

Familien min er blitt veldig stor. Begge foreldrene mine er gift med en ny som begge har barn fra tidligere, og nå som jeg har Daniel sin familie blir det enda fler. Jeg føler meg på den siden veldig heldig, som har så mange.

Jeg og Daniel er veldig vandt til å være rundt hverandre, og ikke minst hverandres familier. Det som jeg derimot ikke hadde sett for meg, er at vi begge skulle ha et så avslappet forhold til de – at vi ikke må ha den andre med for å være sammen med de. Dette er jo noe jeg aldri har opplevd tidligere, og jeg blir veldig glad for at det er blitt slik.

Jeg hadde ikke sett for meg at Daniel praktisk talt skulle bo hos mamma og stefaren min når jeg ikke er der, når vi først startet dette forholdet. Jeg hadde ikke sett for meg at han skulle tilbringe mer tid med min familie enn hva jeg gjør, og jeg hadde heller ikke sett for meg at det var jeg som skulle tilbringe mer tid med hans familie, enn hva han selv gjør.

Det er på en måte en drømmesituasjon,  for selv om han ikke er her med meg – så får jeg likevel en bit av han gjennom familien. Jeg er blitt veldig glad i familien hans, og jeg tørr nok å påstå at han er blitt veldig glad i min å. Jeg vet hvert fall helt sikkert at min familie er blitt veldig glad i han!
Å ikke minst besteforeldre; det rører meg hver gang langt inn i hjerterota når Daniel kjører bestemor på butikken, eller hjelper hun med noen praktiske greier. Bestemor betyr veldig mye for meg, og jeg har tilbringt mye av barndommen min sammen med henne. Da er det godt å vite at kjæresten din også tar godt vare på henne når det trengs.❤️

Det betyr veldig mye for meg at hele gjengen rundt oss går så godt overens.

Grilling med søsknene

Kjærlighet

Kjærlighet er tøft, men kjærlighet er så utrolig deilig og flott. Jeg elsker virkelig kjærlighet, til tross for alt det vonde den også kan føre med seg. Jeg føler at kjærlighet er noe av det jeg lever for. 

Jeg har hatt både mange oppturer, og mange nedturer i kjærligheten. Jeg har hatt mange tårer på badet, mange tårer i søvn, mange krangler og heftige diskusjoner. Men jeg har også hatt mange kyss, mange klemmer, mye latter og mye glede. Jeg har opplevd mye sammen med de jeg har hatt et forhold til, både ting jeg er stolt av og ting jeg ikke er så stolt av. Jeg har blitt godt kjent med familiemedlemmer, og fått gode forhold til mange.

Daniel har lært meg masse om kjærlighet, gjennom årene vi har vært sammen. Han har lært meg at elsker man nok, kan man virkelig stå igjennom stormen sammen. Han har lært meg hvordan det er å være lykkelig sammen med en person. Han har lært meg mye – ikke bare om kjærlighet, men respekt for medmennesker og hva som er greit og ikke – at reaksjonene kan være mange.
Men mest av alt – han har lært meg hva ekte kjærlighet er. Hvis ikke dette er ekte kjærlighet, så tror jeg ikke den finnes.

Oppslukt av mobilen

Siden jeg var bitte liten, har mobilen vært min favoritt ting. Jeg har alltid vært svært opptatt av mobilen, og det er ikke borte den dag i dag. Jeg er enda svært opptatt av mobilen, fascinert over hvordan den ser ut, elsker å holde i den, studere den. Det er kanskje en veldig merkelig ting, men det har bare alltid vært sånn. Jeg er kanskje mer oppslukt av mobiler, enn en vanlig person.

I følge foreldrene mine, brukte de å “ringe” til meg når jeg begynte å bli vanskelig. Vi hadde på den tiden selvsagt en fasttelefon, og foreldrene mine hadde på den tiden disse gamle Nokia telefonene, jeg var ganske liten.
Begynte jeg å bli vanskelig eller grinete, ringte de bare til fasttelefonen som sto i gangen og jeg ble glad som en sol der jeg satt i telefonen, har jeg hørt.

Jeg pleide også å leke med telefonene bestefar hadde liggende, gamle “klapptelefoner”. Min  aller første telefon så slik ut, og den fikk jeg av han som 7-8 åring. 👇🏼

Relatert bilde

Fra den første telefonen jeg fikk, gikk det fort mellom alle telefonene jeg hadde. Jeg tror jeg byttet telefon hvert år, og hadde vel sjeldent telefonene mer enn ett og et halvt år. Hadde jeg telefonen i to år var jo det helt utrolig! På denne tiden kostet telefonen opp i 1200 kroner, om jeg husker riktig da. Jeg husker at pappa var ikke helt fornøyd med at jeg byttet telefon så ofte, eller ønsket meg nye telefoner hele tiden, men men.
Når jeg fikk min første iPhone, som var en iPhone 4S, gikk det lengre tid mellom telefonene. Alle iPhonene etter dette hadde jeg i to år – bortsett fra 7 plusen, for den klarte jeg visst å klemskade, i følge Power sitt verksted..

Jeg har også hatt en spesiell tilknytning til mobiltilbehør, og da spesielt mobildeksler. Jeg står litt ekstra lenge å studerer deksler, og noen kjøper jeg, andre ikke. Til iPhonene mine har jeg haugevis av deksler, og jeg kjøpte bestandig nye om jeg så noen jeg ville ha. Jeg kan jo ikke bruke alle på engang, men jeg elsker å bytte mellom dem. I dag har jeg ikke like mange deksler som jeg har hatt tidligere, for jeg vil ikke ha så veldig mange å velge mellom – da blir det fort vanskelig😉

Flyttingen – mørketiden

Når jeg flyttet fra Finnmark til Kristiansand, som var over ca. 1500 km i luftlinje hjemmefra, visste jeg at det kom til å bli annerledes – på veldig mange måter. Jeg visste at jeg nå skulle omgås en haug av mennesker, jeg visste at trafikken kom til å bli tettpakket og at det kom til å være mange flere biler enn i lille Lakselv, jeg visste at vinterne ikke kom til å bli det samme.

Ser ut som sommer, men er faktisk tatt 10. januar😮

Men det jeg ikke tenkte så mye over, var mørketiden. Hjemme er det mørket nesten døgnet rundt på denne tiden av året, men desember er verst. Her derimot, er det lyst til klokken er fem/seks, og sola titter inni mellom alle skyene! Jeg husker spesielt når vi i fjor kjørte nedover, da hadde jeg vært halve desember i Lakselv og havnet i gamle vaner om at det var mørkt hele døgnet, og plutselig kom sørover og så solen! Jeg husker at jeg fikk sjokk, for dette er jo noe jeg ikke er vandt til. Det skal jo ikke være sol i januar. Bare solstråler som kjemper for å komme fram. Jeg har jo aldri trengt å bruke solbriller i januar, før nå.

Det er noe av det som er sjarmerende med Nord-Norge, synes jeg. Mørketiden kan være vanvittig tung, og du føler deg sliten døgnet rundt. Det er mørkt når du står opp, det er mørkt når du går ut, det er bitte litt lys mens du er på jobb/skolen, men det er mørkt med engang du går ut igjen etter dagen, og det er mørkt når du legger deg. Det tar veldig på humøret, og det er det jeg merker mest her nede. Jeg føler meg fresh og det letter på humøret når jeg går ut av døren og det er lyst ute, kanskje til og med sola står høyt på himmelen, uansett hvilken årstid det er.
Til gjengjeld da, så er det jo lyst døgnet rundt på sommeren hjemme, hah!

Sør-Norge er natt og dag, mens Nord-Norge er natt eller dag😂

Tanker og bøker

Det er så rart. Dette med tanker.

Av og til kan jeg sitte i sofaen, og tenke på meg selv – som noen andre som ser på meg. Jeg ser meg selv utenfra. Tanker som farer gjennom hodet mitt. Tenk at jeg ser ut som jeg gjør, det er rart. Hvordan ser andre meg? Ser de på meg på samme måte som jeg gjør? Av og til prøver jeg å sette meg i noen andres tanker rundt meg. Ser de disse brune øynene som oser av ensomhet, tristhet og glede? Ser de egentlig forskjellen på når jeg har platen min i munnen, og når jeg ikke har det? Hvordan er jeg som person overfor dem? Er jeg like slem, klein, snill, søt, rar som jeg føler meg?

Dette livet er veldig rart. Hvordan er livet etter skolen? Hva gjør man da? Hvilket liv er utenom prøver, innleveringer, prestasjoner, pulten, pcen, bøker og stress? Jeg har gått til bøker, pulten min, pcen min, stresset mitt, det å prestere, i nå 15 år. Jeg vet hvordan det er å gå til en jobb, men bare inni mellom alt med skole, men det er ikke det samme. Hva skjer når jeg er ferdig med skolen?

Alle disse tankene kan rote med hodet mitt, og gjøre livet litt uforståelig. Vi er bare her for å leve, og så dø? Hvor blir man av etter døden? Hvordan føles den ut? Det er rart, veldig rart.
Jeg faller veldig fort inn i forskjellige tanker, og tankeganger, når jeg blir alene over en lengre periode. Det kan være deilige tanker, det kan være rare tanker, det kan være negative tanker, det kan være undrende tanker, det kan være positive tanker. Det kan slå ut i alle retninger! Er det bare meg, som er litt rar? Eller tenker du også slik, sånn inni mellom?

Uaansett. Disse dagene har vært tankefulle, men jeg har også lest bøker! Når jeg var hjemme, så jeg en bok i hyllen på Rema 1000 som fanget oppmerksomheten min. Hun ba om det av Louise O´Niell. Og snill som mamma er, så kjøpte hun selvfølgelig den til meg. Jeg er veldig forsiktig når det kommer til mamma, for hun er alt for glad i å skjemme meg bort, og spesielt nå etter at jeg flyttet hjemmefra.  “Alt for deg, jentamii” pleier hun å si, hah.❤️

Boken handler om en jente, som er spesiell, vakker, populær og selvsikker. Alle vet hvem hun er i den lille småbyen. Inntil en kveld, der alt blir snudd på hodet. En kveld hun ikke husker, men kun vet det som er avbildet. Hun husker ikke, er en setning som går gjennom hele boken. Hun blir stemplet, føler seg skitten, føler på skammen.
Boken handler om voldtekt, om samtykke til sex. Tittelen hun ba om det gir mening når man får vite hvordan jentene går kledd, og setningen som står i hodet på jenta; “det var din egen feil, du ba om det gjennom klærne dine.” Du føler virkelig det denne jenta føler i boken.
Jeg synes boken var veldig bra, men det var mange sider jeg hoppet over for det ble for mye informasjon jeg synes var unødvendig. Men temaet, og handlingen i seg selv er så utrolig viktig. Anbefales.

Etter at bloggerne begynte å rulle på tv-skjermen, og Anniken snakker om boken hun har skrevet Bare en natt til – var jeg bare nødt å løpe ned på ARK og kjøpe den. Jeg har begynt sånn smått på den, og jeg må bare hittil si wow. Jeg er ikke kommet langt (side 83), men jeg elsker den allerede.

Hvordan går det?

Nå tenkte jeg å ta opp en viktig ting. Det er så utrolig sjeldent jeg får spørsmålet; hvordan går det med deg? Går det bra?

Det spørsmålet kan lede til så mange ting. Det spørsmålet kan få den du spør, til å føle at noen faktisk bryr seg om dem. Det spørsmålet kan få noen til å åpne seg uten at de skriker ut randomt at de ikke har det bra, eller trenger noen å prate med. Det spørsmålet kan få en til å reflektere over sin egen situasjon, har jeg det egentlig bra? Å det spørsmålet kan gjøre noen sin dag så mye bedre.

Det skal så lite til, så hvorfor gjør vi det så sjeldent? Bryr vi oss egentlig ikke? Forventer vi at de som egentlig trenger dette spørsmålet, skal komme til oss å bare starte med å si at man ikke har det bra og buse ut om hvordan man føler seg? Det er trist å si, men det ville ikke jeg gjort med mindre samtalen ledet den veien. For hva om jeg bretter ut følelsene mine til en som ikke kunne brydd seg mindre, og jeg føler meg bare enda verre etterpå?

Jeg er ikke så flink med dette selv, som jeg skulle ønske – men det er alltid rom for forbedring.

Jeg vil si dette spørsmålet er en nødvendighet, som jeg skulle ønske flere stilte. Ikke bare meg, men andre også. Å det er like så viktig å spørre de som gir uttrykk for å ha det bra, de som ler mest, som de som gir uttrykk for å ikke ha det fint, for man vet aldri hvordan de egentlig føler seg og gjør når de blir alene. Man må kanskje også spørre de mest åpne, for å vise at du bryr deg og faktisk lytter til det de har sagt deg – gi noe tilbake. For plutselig er ikke de så åpne lengre, og føler at du kanskje ikke bryr deg om hva de snakker om.

Et enkelt spørsmål som kan gjøre en forskjell. Å svarer de «bra», eller ikke vil snakke om det, så har du i det minste prøvd!

Monday thoughts

Hvem kjenner deg egentlig best? Er det egentlig noen som kjenner hele deg? 

Jeg hørte sangen The Half av Ruben, der en del av teksten låter slik: “You don’t know the half”. Det fikk meg til å tenke litt, alle kjenner jo egentlig bare biter/deler av deg. Det er kanskje ingen som kjenner hele deg, kanskje ikke deg selv engang. Men hvordan er det mulig? 

Tenk litt på det; foreldrene dine kjenner bare biter av hvordan du er, vennene dine kjenner deg på den måten foreldrene dine ikke kjenner deg, kjæresten kjenner deg på en måte hverken foreldrene dine eller vennene dine kjenner deg, men igjen, foreldrene dine kjenner deg på en måte du ikke kjenner deg selv – og med det mener jeg, hvor mye husker egentlig du for eksempel fra 0-4 år? Det er en del av deg det også. Så hvem kjenner egentlig hele deg? Kanskje, ingen? 

Men til sammen, blir det som utgjør hele deg. 

Kjære Linn..

 ALLE SØRGER PÅ FORSKJELLIGE MÅTER. 

DETTE ER MIN MÅTE Å SØRGE PÅ, FÅ RO I SJELEN OG LA TANKENE FARE. 

Kjære Linn. En ting skal du vite, dette har ikke vært lett. Disse to årene har vi vært nødt til å finne en ny hverdag, en hverdag uten deg. Savnet etter deg har vært uendelig. Jeg har så mange spørsmål, så mange tanker som surrer i hodet mitt. Det skjedde mye etter din bortgang. Plutselig var vi delt. Sorgen rev oss bort fra hverandre. Dette har forandret oss, på måter vi ikke kjenner igjen. Det er tøft. Veldig tøft. 

Jeg har bladd meg gjennom haugevis av bilder, og minnet meg deg. Jeg har besøkt instagram-profilen din flere ganger i måneden, selv om jeg vet det ikke vil skje noe nytt der, jeg har gått gjennom facebooken din og lest alle som har delt noe der. Jeg har prøvd å få ro, men det har jeg ikke fått. Når jeg tenker på enkelte ting, blir jeg sint, frustrert og lei meg. Men en ting skal du vite, det var ikke din feil.

Jeg elsker deg. 

Sommeren 2011 og sommeren 2012 er de jeg husker aller best. De vi brukte sammen. Sommeren det var oss, jentene. Sommeren 2011 spilte vi GoSuperModel til klokken var fem på morgenen, og sovnet ikke før seks. Vi sprang rundt å tok bilder av alt, med lånte speilreflekskameraer fra tante og onkel. Vi dokumenterte hele bursdagsfesten til bestemor gjennom linsa, og brukte kreativiteten vår sammen med familien. Vi lærte en ting eller to. 
Sommeren 2012, brukte vi store deler av sommeren vår i Fredrikstad. Hele gjengen hos onkel. Vi opplevde VG-lista på Rådhusplassen, min første gang, og dro til forskjellige plasser og brukte timevis på verkstedet til onkel. Men vi opplevde alt, sammen. 

Vi savner deg. Jeg savner deg. 

Det har gått tre år

Det har gått tre år. 

På disse tre årene har vi vokst. Når jeg ser på bilder som ble tatt for tre år tilbake i tid og bilder som er tatt den dag i dag, så ser jeg at vi har forandret oss. På tidspunktet vi ble sammen var jeg 16 år (ble 17). Daniel var 17 (ble 18). I år blir jeg 20 år, og han blir 21 år. Det er klart at man forandrer seg på tre år. Men vi har ikke bare forandret oss på utseende, blitt mer voksen. Jeg vet at hvert fall jeg har forandret meg som person.
Når man blir partner med et annet menneske, kan man ikke bare styre slik man selv vil. Man må ta hensyn til en annen person følelser. Han forandret meg, til et bedre menneske som har mer forståelse for andres følelser. 

Men en ting som aldri har forandret seg, er det faktum at vi elsker hverandre. 

Men han hjelper meg også. Han hjalp meg gjennom en veldig tøff periode. Han stod der sammen med meg. Han hjalp meg å se det positive livet, og de positive tingene. Jeg hadde ikke klart dette like bra, om han ikke hadde vært der å støttet meg gjennom alt. Jeg gikk fra å være en dyster person, til å bli et nydelig jente med et smil om munnen. Jeg gikk fra å slite med depresjon daglig, til å ha mine perioder noen få ganger i måneden. Jeg gikk fra å ha flere dårlige dager enn gode, til å ha flere gode enn dårlige. Han ga meg den gaven med å være der for meg og tok meg i mot de gangene jeg falt, mens jeg kjempet meg gjennom harde tider mot et bedre liv. Det hadde jeg ikke klart uten han. 

Tre år er lang tid, men for meg føles det som om tiden har flydd når jeg ser på alle tingene vi har gjort og hvert gjennom. Vi har rukket å gjøre så utrolig mye på tre år. Det har vært opp- og nedturer. Det har vært latter og gråt. Det har vært sinne og kjærlighet. Men jeg angrer ikke et sekund på det valget jeg tok for tre år siden. 



«Tenk positivt»

Som en som sliter, får jeg ofte høre to ord spesielt mye. Fra fremmede personer til mine nærmeste. «Tenk positivt». To ord, med så mye betydning. For noen er det enda mer nedbrytende, mens for andre er det en motivasjon. For det er ikke bare å trykke på en bryter med navnene positiv og negativ. Det er som oftes mye mer enn det som skal til. Det å endre en tankegang går svært lang tid, for noen lengre tid enn andre.

Men likevel, så tror jeg det er viktig at man får høre disse to ordene. For det kan begynne allerede der. For hver gang man hører de ordene, så er det mange som kanskje tenker «det er lettere sagt enn gjort» eller «det kan du si», og har en negativ holdning til det. Ved å begynne å jobbe allerede når noen sier det, er man i gang, man begynner en plass. Så istedet kan man tenke «okei, jeg skal prøve» eller bare gjenta ordene i hodet sitt. Det begynner i det små.

Det er alltid noen ting jeg gjør for å føle meg bedre når humøret er veldig langt nede, men av og til lar jeg meg selv ha det vondt og kjenne på følelsene. Kjenne at det såret. Lar meg gråte, hyle og la følelsene utagere. Av og til hjelper det, av og til ikke. 

Disse tingene gjør jeg for å føle meg litt bedre, Noen ganger fungerer det, og andre ganger ikke:

♥Hører på musikk som gjør meg glad. Ikke rolig eller trist musikk.

♥Kjører bil, kortere eller lengere turer.

♥Setter på en film eller serie, slik at hjernen har noe annet å fokusere på for en liten stund.

♥Blogger.

♥Dra på kjøpesentere, og shoppe med øynene. Bruke litt tid, prøve masse plagg.

♥Gå tur i fine omgivelser, og faktisk tenke på det som kanskje plager meg.

♥Snakke med noen om det jeg tenker på. Det gjør ting bare verre av å bære det alene. Noen andre kan faktisk komme med råd man ikke selv har tenkt på, eller vært i samme situasjon. Det pleier å hjelpe når man finner noen som tenker det samme eller vet hvordan en har det. Bare det å dele det med noen kan gjøre det lettere å bære. Jeg forteller hvordan jeg føler meg til spesielt mamma eller kjæresten, bare det å fortelle «nå har jeg det vondt» eller «nå har jeg det ikke bra» har hjulpet meg masse den siste tiden. Jeg har bært det meste helt alene i flere år for jeg har følt at det ikke ville hjulpet, dem ikke har forstått eller at dem tenker jeg overtenker, er udugelig og slike negative ting.

Marerittet mitt var ekte

For noen år siden hadde jeg en veldig ekkel opplevelse. Dette er noe jeg aldri glemmer, og som skremmer meg litt den dag i dag. 

Det er helg. Jeg er reist til hytta sammen med pappa og lillebror, hvor vi skal være over helgen. Mamma er bortreist hun også. Det er ingen hjemme i Lakselv. Både huset til pappa, og leiligheten til mamma står tomme. 
Natt til lørdag våkner jeg flere ganger av mareritt. Jeg klarer ikke å få tankene over på noe annet, og har problemer med å sovne eller forbli i søvne. Denne natten får jeg veldig lite søvn. En konstant følelse av at sikringsskapet på loftet brenner slipper ikke taket. Marerittene slipper ikke taket. Gjennom hele natten drømmer jeg om at sikringsskapet brenner. 
Heller ikke natt til søndag blir det særlig mye søvn, men mer enn natten før. Marerittet om at sikringsskapet brenner hjemsøker meg. Både i våken og sovende tilstand. Jeg tenker for meg selv at jeg har overlevd begge nettene, så dette går fint. 

Søndag reiser vi hjem, og natt til mandag er alt som før. Jeg fikk sove, og ingen mareritt plagde meg denne natten. Mandag betyr bytte dag, vi skal avgårde fra pappa til mamma. De bor ikke lengre sammen, og hver uke pakker vi sammen sakene våre for å bo hos en av dem. Mamma har noe å fortelle oss. 
“Det har brent i sikringsskapet mens vi har vært borte.” 
Jeg ser på henne. Usikker på hva jeg skal gjøre, si eller reagere. Hovedsikringen i sikringsskapet hadde brent av og sluknet med det, og dermed ikke skapt noe ytterligere brann. 

Den helgen kunne vi mistet hus og hjem. Den helgen kunne blitt en katastrofe. Men det gjorde den ikke. Den leiligheten har hatt en skytsengel. 

Etter å stått stum litt, klarer jeg å fortelle mamma om marerittene mine. I marerittene mine har sikringsskapet brent, riktignok ikke det samme sikringsskapet. Men budskapet var der. Et sikringsskap har brent.  I marerittene mine har bedt til Gud. Jeg har bedt han om å passe på leiligheten, jeg har bedt han om å passe på. 

Denne opplevelsen skremmer meg. Ikke fordi det som skjedde var veldig skummelt, men fordi.. tenk om det jeg drømmer er virkelig? Tenk om de marerittene jeg har, er virkelige? Det er det som skremmer meg. 

Utdanning? Jobb? Framtiden?

For mange er det utrolig vanskelig dette med framtiden. Hva skal man egentlig gjøre hele livet? Noen har klare planer for hvilke utdanning de vil ta, og hva de vil jobbe med. Mens for andre er dette et stort spørsmål, som føles umulig å svare på. 

Når jeg var mindre visste jeg alltid hva jeg ville bli. Jeg hadde staket ut retningen min som veterinær. Men når jeg kom over på videregående ble jeg veldig usikker, og etter et halvt år så hadde jeg bestemt meg. Jeg skulle ikke bli veterinær. Jeg gikk uten å vite hva jeg ville etter videregående, helt fram til vinteren det var på tide å søke. Da hadde jeg slått fast, jeg skulle søke meg inn på journalistikk i Kristiansand. Dette var også det eneste studiestedet jeg søkte på, og den eneste utdanningen jeg søkte. 

Hit kom jeg inn, og her har jeg nå snart gått et skoleår. De siste ukene har jeg blitt veldig usikker på om jeg skal fortsette videre, eller om jeg skal avslutte etter dette året og reise hjem. Hjemlengselen er stor, og jeg har egentlig ikke lyst å bo her. Vinterne er grusomme, det er folk overalt og fred finnes ikke. De siste månedene har jeg brukt mer penger i deler til bilen enn jeg har gjort det ett og halvt året jeg bodde hjemme (med lappen og bil) – dette ene og alene på grunn av salt. 
Den eneste grunnen til at jeg er usikker er fordi jeg vil ikke droppe ut nå. Jeg vil så veldig gjerne fullføre. Jeg vil gjøre meg ferdig med skolen, og begynne i arbeidslivet. Jeg liker journalistikken, jeg synes det er gøy. Jeg liker skolen her, jeg trives der. Å hva annet skal jeg gjøre? Jeg har ikke pekt ut noen andre retninger jeg vil gå. Men hva skal jeg sette høyest? Trivselen med å bo et sted og den inderlige hjemlengselen, eller å fullføre det jeg har begynt på og få meg en utdanning? 

Jeg kommer til å bruke noen dager/uker nå framover med å tenke på dette valget. Mange har kanskje meninger om hva jeg burde eller ikke burde gjøre, men eneste som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, er meg selv. Jeg er den eneste som vet hva som er best for meg. Jeg er den eneste som vet hva jeg trives og ikke trives med. Men setter selvsagt pris på litt råd