Der jeg virkelig følte meg skikkelig takknemlig for det livet jeg har. Takknemlig for at jeg har en kropp som fungerer og er frisk. Takknemlig for at jeg kan pushe kroppen min på trening, for å bli sterkere. Takknemlig for at jeg har en jobb å gå til hver eneste dag. Takknemlig for at jeg har en fantastisk kjærest, gode venner og en skikkelig god familie rundt meg.
Det er jo ikke alle som har det. For noen er livet skikkelig tøft. For noen fungerer ikke kroppen som de skulle ønske. For noen sliter de med få seg jobb. For noen har de ikke en støttende familie. For noen har de ikke de enkleste ting engang som mat på bordet, eller tak over hodet.
Alle i verden lever forskjellige liv, alle tar ting forskjellig og ingen tenker likt. Det er slik verden er, og det er urettferdig. Verden er urettferdig. Vi har de rikeste av de rike, vi har de fattigste av de fattige, også har vi alle oss andre i midten i forskjellige grader.
Det som er fint da, er at verden er blitt mer åpen. Vi ser det grufulle i verden, men vi ser også det fine. Vi har litt av alle aspekter. Vi har mer kunnskap om mye, og vi lærer av hverandre.
Alt det gode livet har gitt meg, tar jeg litt forgitt. Det forsvinner i haugen med masse greier, og en hektisk hverdag. Noen ganger må man bare stoppe opp, og virkelig nyte livet. Være takknemlig for det man har, og gi en ekstra tanke til de som ikke har det slik.
Det var dagens torsdagsord fra meg, ha en fin helg!
Yamaha annonserte tidligere denne uken at de stopper produksjonen av snøscootere fra og med 2024/2025. Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal si til det. Det er skikkelig, skikkelig trist. Jeg kjente på en ekte tristhet når jeg fikk med meg den nyheten.
Jeg har vokst opp på Yamaha. Jeg har fått elsken for Yamaha gjennom begge foreldrene mine. Jeg har selv bare eid Yamaha. Yamaha har liksom vært mitt merke, uansett hva folk har slengt i trynet mitt. Den evige, store scootermerke diskusjonen. Jeg har etter hvert lært at det er smak og behag. Noen kjører Yamaha, og noen kjører Ski-Doo. Noen kjører Polaris og noen kjører Lynx. Og alle merker er helt greit. Folk kjører det de liker å kjøre, that´s it. Jeg kjører Yamaha og er stolt over det.
Jeg er helt ærlig ikke noe fan av de andre merkene (enda), og jeg har prøvd litt diverse fra andre merker, men ingenting har liksom falt i smak for min del enda. Arctic Cat er det nærmeste jeg kommer, for de har jo faktisk hatt et samarbeid med Yamaha i noen år (det er over nå da). Men jeg er absolutt ikke er noen fan av hvert fall den ene nye Arctic Cat-modellen som kommer neste sesong, og har mine tvil på at det blir Cat på meg i fremtiden. Vi får se. Mye kan jo forandre seg, men det kommer helt an på hva som lanseres fremover fra de forskjellige merkene, til den tiden jeg kanskje skal ha ny.
Jeg har heldigvis akkurat kjøpt en ny Sidewinder, helt ny i 2022, som jeg kan ha gleden av mange år fremover. Jeg er takknemlig for at jeg fikk oppleve det altså! Det har stått på Bucket-listen min siden jeg var yngre å kjøpe en helt ny Yamaha hos vår forhandler i Lakselv. Den klarte jeg heldigvis før de nå avslutter produksjonen.
Vi får se hva fremtiden bringer, men nå skal jeg nyte de to Yamaha maskinene jeg har. Ta godt vare på dem, så de kan leve lenge.
Jeg vet virkelig ikke hva som går av meg. Det tenker jeg. Jeg har spesielt den siste uken vært utrolig redd og engstelig. Jeg har overtenkt mye, og jeg har vært super sensitiv for lyder.
Det har vært mye skiftende temperaturer mellom dag og natt. På kvelden og natten har det vært rundt -15°, mens på dagtid når solen skinner har det vært rundt -4°. Dette gjør at det på kveldstid knaker veldig i treverket. Platten vi har ved inngangspariet slår seg ved så mye temperatursvingninger, og det lager et høyt smell. Det er flere ganger jeg har spurt Daniel sånn «var det platten?» for å være helt sikker. Alle lydene som huset lager, ligger jeg nå å lytter på.
Jeg har den siste uken vært utrolig redd for smerte og død. I form av at jeg har vært livredd for at det skal begynne å brenne, eventuelle bilulykker, kreft m.m Jeg har også tenkt mye på jordskred eller lignende, typ Gjerdrum. Vi bor like ved sjøen, og da har mye av tankene vært; tenk om vi seiler ut i sjøen nu.
Jeg prøver å si til meg selv at jeg ikke skal tenke på det, men noen ganger havner bare tankesettet over dit.
En annen ting jeg ligger å funderer på, er alder. Jeg blir 25 år denne sommeren, og jeg kjenner det litt. Wow 25 liksom. Gud så fort tiden har gått. Da får jeg litt panikk. Skal de neste 25 årene gå like fort? Jeg skulle ønske man kunne fryse tiden litt.
Jeg er ikke klar for å bli “voksen”! Jeg er forsåvidt voksen, men i den forstand at jeg skal ha egne barn og passe de osv. Jeg føler meg enda som et barn selv. Nå er det sikkert mange som tenker: men du trenger ikke få barn enda.
Og det skal jeg forhåpentligvis ikke heller. Jeg tenker at jeg vil ha barn (hvis jeg får barn) når jeg nærmer meg 30 helst. Det er 5 år til. Det er ingenting. 5 år går super fort..! Jeg ble jo liksom akkurat 20.
Noen ganger så føler jeg livet løper ifra meg. Er det dette de kaller for kvartlivskrise? Jeg krisemaksimerer kanskje mer enn jeg burde, men det er faktisk reelle tanker akkurat her og nå.
Jeg prøver å bare nyte livet, ta det som det kommer og la det føre meg dit det fører meg. Uten stress. Meeeeen, noen ganger har man litt ekstra tid for seg selv og da dukker ganske mange annerledes tanker opp. Dette er jo vanligvis ikke noe jeg tenker på, men den siste tiden har det vært mange slike tanker.
Anyway, nå nærmer påsken seg. Jeg skal bare nyte ferien, og ta det med ro. Forhåpentligvis blir det noen fjellturer, men det er det kun været som bestemmer og hvilken type fjelltur det blir. Jeg har jo håp om at det blir bra nok vær, hvert fall noen av dagene i påska.
2022 har vært en merkelig år. Et år full av usikkerhet. Et år full av så mange spørsmål og så få svar. Det har også vært et minnerikt år. Et år med spennende ting som har skjedd. Et år jeg har fått lov å slappe av. Et år jeg virkelig har nyt livet, føler jeg. Prøvd for harde livet å ikke stresse. Finne hvilepulsen, og ta en dag av gangen.
Året begynte med varetelling, som vanlig. Ikke minst begynte jeg året med å gå i læring av min nye jobb. Jeg begynte min karriere som kjøkken konsulent, og brukte starten av året til å lære meg det jeg måtte kunne. Hittil har jeg hatt en god del salg, og jeg trives enda med det, så får vi bare se hvor dette bærer.
Ser jeg tilbake på vinteren 2022, ser jeg kun mange nydelige scooterturer. Jeg bodde nesten på snøscooteren denne vinteren. Sammenlagt ble det rett over 2000 km denne sesongen. Mange fine langturer under nydelig himmel, sol, snø, vind, kulde og behagelige temperaturer. Det har blitt mange fine bål- og fisketurer også. Ikke minst den årlige helgen på Laksefjordvidda!
Jeg minnes også tilbake på en vinter med mye sykdom. Jeg har ligget ganske mange timer i sengen og vært syk. Jeg fikk jo også Covid denne vinteren, og den var ikke så alt for ille, da jeg akkurat hadde vært skikkelig syk noen uker før.
Totalt har vel vinteren min bestått av scooterkjøring og sengeligging, hah! Innimellom har jeg også kommet meg i stallen sammen med Silje og det har virkelig vært balsam for sjela.
Nydelig tur i -19/-20 grader på fjellet, fikk se glimter av solen også! Tatt i slutten av februar.Sengeliggende for ørtende gang.Ganske artig tur i begynnelsen av april. Nydelig vær ute!
Sommeren 2022 kan jeg minnes som vanvittig varm. Det var nesten konstant varmt fra juni til august. Jeg husker jeg var så lei av varmen, at jeg ønsket meg 10 grader og litt skyer en periode der. Jeg fikk én dag med det, så var det rett tilbake til over 20 grader igjen, hah! Denne sommeren har jo vært eksepsjonell, og en av de bedre. Vi lå jo faktisk på stranda i Skoganvarre flere dager denne sommeren, og dro med båten for å fiske iført bare t-skjorte. Jeg skal virkelig ikke klage, for sommeren var meget bra.
Ble mange fine timer på standa i Skoganvarre i løpet av sommeren.
Sommerferien ble delvis tilbringt nede i Sandefjord, og delvis hjemme i Finnmark. Det ble derfor en slapp, og lite spennende sommer. Det vil jeg si at passet meg egentlig ypperlig, etter den aktive vinteren. Mye av sommeren brukte vi på hytta med avslapping, og fisking i nydelige omgivelser. Jeg trengte denne rolige sommeren med sol og natur. Vi fikk jo litt spenning da vi var nede i Sandefjord med lek, shopping og familietid. Vi fikk gjort mye der på kort tid. Med andre ord var denne sommerferien noe eget, mange minner ble skapt selv om det ikke innebar så mye fart og spenning. Noen ganger er det greit å bare nyte stillheten litt også.
En av mange nydelige fisketurer i både fantastisk vær og litt mindre fint vær.
Høsten har heller ikke vært noe kaldere. Det har vært uvanlig varmt til Finnmark å være. Hele september har vi ligget på rundt 10 grader, og mye av oktober hadde vi ikke minusgrader. Jeg ble en smule bekymret for at vi ikke skulle få noe snø til julen, og når det først kom litt snø, så kom regnet like etterpå å lagde speilføre ute. Det var bra glatt da! Jeg trengte vel egentlig ikke å bekymre meg, da snøen kom i midten av desember og brakte med seg en god slump julestemning.
Høsten tilbringte jeg ikke noe mindre tid ute. Det gikk mye i gåturer, men det ble også en tur i vedskogen sammen med pappa og Daniel. Ikke minst flere hytteturer.
Årets vedskjul ble litt større enn vi hadde ventet oss, selv om pappa sa han hadde prøvd å ikke kutte så mange trær i år.. heh!
Som dere kanskje skjønner har jeg brukt ekstremt mye tid ute i vår flotte natur dette året. Sommer som vinter. Det har blitt mange scooterturer, men også utrolig mange gåturer og fisketurer i båten. Ikke minst mange turer i vogna bak hesten Castelle sammen med Silje. Jeg vil si vi har vært utrolig heldig med det været vi har hatt i år, som har gjort at jeg har kunnet tilbringt så mye tid ute.
2022 har vært et ganske fint år. Alle år har sine oppturer, og sine nedturer, og det har dette året definitivt også hatt. Men når jeg ser tilbake på dette året, har det stort sett vært bra. Jeg har mange gode minner som jeg kommer til å ta godt vare på, og håper 2023 blir minst like bra!
Gjennom mine over 20 år i denne verden, har jeg fått høre støtt og stadig; hvorfor bor vi egentlig her?
Vi har enten dag eller natt, ikke dag og natt. Vi har mer vinter enn vi har sommer. Vinteren er kald, spesielt i januar og februar. Vi bruker derfor mye penger på oppvarming. Sommeren er det som oftest kaldt, mye mygg og kun en sjelden gang har vi temperaturer over 15 grader. Avstandene er lange, og flybillettene svindyre. Drivstoff er heller ikke billig.
Skal du forflytte deg på vintertid, er det ikke sikkert du kommer fram da du ønsker. Ofte møter du på dårlig vær, stengte veier, eller kolonnekjøring. Bilkjøring på vinteren i nord er ikke til å leke med. Vi har også alltid med varme klær i bilen, for skulle man få trøbbel med bilen kan det fort bli meget kaldt.
Bygdene våre er små, og har sjeldent de butikkene man ønsker, som regel bare det nødvendigste som matbutikk og bensinstasjon, kanskje vi presser inn en klesbutikk her og der. Det tar alltid én uke eller mer for å få ting med posten, så en god dose tålmodighet må man ha. Karrierevalgene er få om man vil bo her, så dersom man ønsker en fancy tittel må man som oftest flytte. Skal du studere, må du nesten alltid flytte på deg, eller ta et studium som er nettbasert eller samlingsbasert. Så.. hvorfor bor vi egentlig her?
Det er noe spesielt her oppe. Vi har kanskje ikke flest butikker, men våre butikker inneholder mye forskjellig på en plass, og de har som regel det man trenger. Vi er et lite samfunn vi også, som drives rundt av ildsjeler, den vanlige mannen i gata og business-mennesker med kreative ideer for å få hjulene til å trille. Vi bruker penger. Vi handler. Vi kjører rundt i bil, og fikser den når det trengs. Vi bygger, og vi utvikler oss. Vi har en jobb å gå til; om det være som håndverker, butikkansatt, lærer, ledere osv osv.
Jeg trives her på grunn av naturen og menneske som bor her. Jeg trives i klimaet vi har. Jeg trives med personene rundt meg. Jeg trives med utfordringene været gir oss. Jeg elsker mørketiden, selv om den noen ganger kan være tung. Desember er ikke den samme uten mørketiden, og julelys får en helt ny betydning. Fargespillet på himmelen blir magisk på den tiden av året, både i mørketiden og når solen sakte begynner å vise seg igjen. Ikke minst nordlyset på en klar stjernehimmel om kvelden! Det er fascinerende å se på, og jeg kan stå der i evigheter. Midnattssolen på sommeren er noe eget, noe jeg elsker med nord.
Jeg trives her på grunn av de turene naturen kan gi meg. Snøscooterturer på vinteren med både isfiske og overnatting i telt på fjellet. Fisketurer, bærturer og campingturer på sommeren. Det å dra i skogen, og på fjellet, er en befrielse. Jeg kan gå rett ut husdøren til naturen. Naturen er min nabo. Dyrelivet, været, lyset og naturen.. det er grunnen til at jeg bor her.
Jeg glemmer aldri turen vi tok en påske for noen år tilbake. Startet opp på fjellet med snøscooter klokken ni en kveld. Der fyrte vi opp bål, stekte pølser, grillet marshmallows og drakk kakao med bålet som eneste lyskilde, mens vi hørte rypa i buskene ikke langt unna oss. Det er noe jeg aldri glemmer.
Jeg trives her, fordi jeg har vokst opp her. Dette er mitt hjem. Det er her jeg har min familie. Foreldrene mine. Livet mitt. Jeg liker hvordan folk som bor her er. Jeg holdes her, fordi det er på denne måten jeg liker å leve. For meg har det aldri vært viktig med shopping, kaféturer eller spennende aktiviteter i helgene. Jeg bruker helgene mine ute i naturen, sommer som vinter.
Jeg har bodd 2,5 år sørpå, og helt ærlig.. jeg savnet hjem til nord fra første stund. Sør-Norge er for meg, et sted man reiser til på ferie; er der noen dager/uker og gjør alle de tingene man ikke har tilgang til i nord. For noen andre er det å dra til Nord-Norge en ferie, og det er helt greit, for vi er forskjellige. Det er en grunn til at noen bor i nord, og noen bor i sør.
Men ikke kom her å fortell meg at det er bedre å bo i sør, for selv om du spør deg selv “hvordan klarer de å bo der?”, så er det for meg et eventyr. For alt du vet, så tenker jeg akkurat det samme om deg og Sør-Norge.
Hvor skal man starte? For et år det har vært.. Jeg er helt rystet. Jeg så igjennom bilder som er tatt dette året, og da innså jeg hvor mye som faktisk har skjedd. Det som jeg trodde har skjedd over litt lengre tid enn ett år, har faktisk skjedd i år. Det er ubeskrivelig.
Dette året startet med en fortreffelig feiring sammen med mamma og gjengen. Vinteren fortsatte med myyyeeeee snø i februar, utrolige mengder snø. Mange fine turer gjennom hele sesongen, både fisketurer og kjøreturer. Lange, som korte. Det ble en påsketur fra Kunes til Børselv på scooter sammen med mamma og Hjalmar, en lang fin tur. Scooter sesongen i år var også lang, for den første helgen i mai dro vi på telttur på Laksefjordvidda. Teltturen ingen av oss glemmer. Der jeg og Daniel prøvde fredagen å komme oss opp, men været satt en stopper fra å finne mamma og Hjalmar i stormen. Det ble likevel en uforglemmelig tur da vi kom oss opp til de på lørdag. Jeg har beskrevet hele turen nærmere i dette innlegget: En uforglemmelig tur.
Gjennom vinteren sto også hestene på storstallen, som gjorde at jeg fikk mange fine turer i bygda på Sebastiaan, og et nytt vennskap med Silje blomstret opp. Jevnlig begynte vi å holde på med føllet hennes Castelle, som vi har døpt “lillehesten”. Castelle fylte to år dette året, og vi (meg) har allerede begynt å ri henne litt. Det er utrolig gøy å være med på prosessen, og sammen lærer vi utrolig mye.
Våren kom, vi dro frem campingvogna og dro på flere turer rundt omkring. Noen turer alene, og noen turer med mamma og Hjalmar. I nydelige omgivelser. Grillet masse mat på bålet, kost oss i solen, gått flere turer, men også kost oss inne mens regnet hamrer mot taket. Livet på camping er elsk.
Sommerferien nærmet seg, og da var det bare å pakke. Tre uker skulle tilbringes hjemmefra. Alle tre ukene i ferien. Campingvognen ble pakket med både klær, utstyr og mat, før vi la ut på veien og plukket lillebror med oss i Narvik. Vi kjørte Norge på langs, og brukte én uke nedover. Vi stoppet der det passet oss, utforsket det vi ville og hadde det utrolig fint langs veien. Trondheim, Rampestreken, Lindesnes, Kragerø var bare noen av stoppene vi hadde.
Den neste uken av ferien brukte vi hos gjengen i Sandefjord, og fant på mye rart; Gokart, bowling, fine turer, Oslotur, Hvaler og mye annet gøy. Den siste dagen vi tilbringte sørpå, var dagen guttene dro til Rudskogen for å kjøre bil på bane. Sportsbil. Det var gøy det!
Etter en fin uke sørpå, startet vi nordover igjen, med et lite stopp innom Bodø. Hvor vi tilbringte hele dagen, på flymuseum og spiste en meget god middag på Egon. Vi levnet lillebror i Narvik, før jeg og Daniel kjørte siste etappe hjem. De siste dagene av ferien ble brukt til å rydde ut av vognen, og slappe av i nydelig Finnmarksnatur.
Høsten har bydd på mye. Vi solgte XC70en, flydd til Trondheim å hentet ny bil, Volvo V60 Hybrid. Vi har vært i vedskogen med pappa. Jeg har handlet meg helt ny snøscooter; historien om den er veldig artig. Jeg hadde jo egentlig ikke planlagt noe ny snøscooter den nærmeste tiden, men da vi gikk inn på Midt-Finnmark Motor på snøscooterens dag, falt jeg pladask for mitt nye vidunder. Den måtte jeg ha. Jeg sjekket økonomien, forsikring og søkte om lån. Vipps, så var jeg eier av en ny Yamaha.
Julen gikk unna som et svisj, og nå er vi allerede i 2022. Et nytt år står for tur, og jeg er meget spent på hvordan dette året utvikler seg. Jeg har ingen idé om hva fremtiden vil bringe, men en ting er hvert fall sikkert; jeg skal gjøre det beste ut av det jeg har.♥️
Apropos julegaver.
Jeg har gitt meg selv årets julegave.. jeg har nemlig kjøpt meg en helt ny snøscooter! En fleske ny Yamaha Sidewinder XTX, fra Midt-Finnmark Motor. Den er heeelt nyyyydelig, og jeg er super fornøyd. Det kaller jeg julegaven sin det..
Jeg har faktisk hatt den noen uker, hentet den på butikken 10. desember. Da var gliset mitt bra stort. Det var ganske surrealistisk at det sto 0 km i displayet. Det varte ikke så lenge da, for det har allerede blitt fire turer til fjellet for å komme i gang med innkjøringen. På søndag bikket den akkurat 160 km da vi parkerte ved hengeren. Jeg gleder meg masse til flere turer gjennom vinteren på denne her.
Det er ganske ofte jeg hører “å kjøpe helt nytt kjøretøy er tapsprosjekt”. Selvfølgelig, men hva er ikke det? Nesten alt man kjøper, får man mindre igjen for dersom man selger. Noen må jo faktisk kjøpe helt ny også, for at den skal være brukt om noen år.
Jeg kjøpte helt ny, av flere grunner. Jeg hadde lyst, jeg hadde mulighet, og akkurat denne kommer det ikke så fryktelig mange av til Norge.
Mars. Jeg liker egentlig mars. Det er en koselig måned, med mye forskjellig vær. Snøstorm. Masse snø som laver ned. Nydelig temperaturer og sol. Påskevær. Mars er visst egentlig en vår måned, så jeg på Instagram, men det stemmer jo ikke helt med det været vi har her oppe i denne måneden. Vi får som regel mye snø i mars, og det er den ultimate scootermåneden (sammen med april. Etter min mening).
De siste helgene har vi hatt noen rolige helger. Daniel kom hjem på torsdag i starten av måneden, 4. mars, etter å vært på jobb uti sjøen. Vi brukte den helgen bare på å slappe av, kose oss og ha det bra sammen. Vi så en film, og hadde masse godis (Daniel hadde til og med bakt brownie). Vi ser film veldig sjeldent, med mindre vi drar på kino, men vi fikk det til den helgen.
Denne helgen her har vi også spist utrolig mye usunt og masse godis, MEN jeg har faktisk klart å få i meg litt sunnere alternativer også!
Okei, yoghurten er kanskje ikke den sunneste du får tak i, men den var god!
Vi har faktisk ikke kjørt så mye scooter den siste tiden. Denne måneden har vi bare vært to turer hittil. Vi er bare i midten av måneden, men vi kunne hatt to turer ekstra om vi hadde brukt begge helgene fullt ut.
Forrige søndag bestemte vi oss bare for å laste på scooterne, men det var etter at vi hadde både sovet lenge/ligget i sengen lenge, og brøytet hele parkeringsplassen. Vi var jo dermed ikke i Skoganvarre før klokken var to, men vi hadde ingenting å rekke, så hvorfor stresse? Det var jo tross alt søndag! Det var også en av de bedre turene vi har hatt i år. Det var nyyyydelig sol, fin temperatur og ganske så digg føre med et lite lag puddersnø på løypa.
I dag har vi vært på nok en tur. Vi tok årets første tur fra Skoganvarre og helt hjem til husdøra. Det var en fin tur, men humpete. Jeg ble ganske sliten av den turen, for det er ganske slitsomt å bli banket opp av humper i én time. Vi måtte jo også kjøre opp å hente bilen og hengeren etterpå, men det var verdt det.
Denne uken har lille Leo vært nok en gang hos dyrlegen. De siste månedene har vi holdt på med tennene hans, og hittil har han trekt tre tenner, og har nå fem igjen. Ettersom han er en omplasseringshund, vet vi ikke mye om hvorfor han har trekt så mange tenner tidligere, men han hadde ikke så mange tenner når vi hentet han for snart to år siden. Vi har hvert fall blitt enig med dyrlegen om å prøve å beholde de gjenværende tennene, gjennom regelmessig (en gang i halvåret) tannrens hos de. Så får vi håpe dem holder, så han ikke blir helt tannløs.
Øyelokkene begynner å bli tunge. Soverommet frister bare mer og mer. Den behaglige sengen, og dynen som holder rundt meg. Mørket som omfavner meg. Tankene som fordufter.
Jeg er blitt skikkelig glad i sove de siste dagene! Jeg sov dårlig den første natten etter at Daniel var reist, men etter det har jeg virkelig kviet meg å gå ut av sengen på morgenen. Jeg har også lagt meg veldig mye tidligere enn hva jeg ellers pleier. Jeg merker at jeg syns det er helt fantastisk å sove. Det er så godt. Bare forsvinne i 7,5 time. Ingen tanker. Alt er bare svart. Det eneste er at jeg har noen merkelige drømmer innimellom.
Jeg vil si jeg har et ganske sunt sovemønster, om man skal høre på alle ekspertene. Jeg legger meg og står opp til omtrent samme tid hver dag. Bortsett fra i helgen, da står jeg kanskje opp 1-2 timer senere, men legger meg til omtrent samme tid som ellers.
Jeg har til og med søvnplan på telefonen min i ukedagene, som vil si at den minner meg på legge tiden min og skrur på “ikke forstyrr” funksjonen i tidsrommet 23:00-07:00. Det er ganske digg egentlig. Jeg har jo også Apple Watch, som måler søvnen min. I helseappen ser jeg blant annet at jeg har sovet mer enn vanlig de siste 14 dagene. Tidligere sov jeg ca. 6,5 time, mens i det siste har jeg sovet nesten 7,5 time. Jeg er egentlig ganske flink å bruke helseappen på telefonen, og jeg liker jo å ha kontroll.
Jeg begynte faktisk på dette innlegget i går kveld, men så begynte klokken å bli så mye og jeg hadde fryktelig lyst å gå i seng 21:30. Jeg la derfor bort macen, stelte meg og gikk i seng. Fysøren det var virkelig digg å legge seg i sengen, og jeg kjente etter en episode med Home And Away at jeg bare skulle lukke øynene og falle i søvn. Det var helt fantastisk. Derfor gjennomfører jeg det samme i dag, så nå skal jeg pusse tennene og finne sengen.
Han kom akkurat inn døren hjemme. Det føles hvert fall slik. Nå er han borte igjen. Telysene gir et behagelig lys over stuen. Leo ser på meg med de kulerunde øynene, og logrer litt med halen. Ørene vrir seg, lytter. Venter. Han vet vi mangler noen. Det han ikke vet, er at det er lenge til han kommer tilbake. Det vet jeg.
Jeg måtte stå opp tidlig i dag, til å være søndag. Daniel pakket bagen i går kveld, etter å fullført det lille badprosjektet hans. Han skulle absolutt male badegulvet rett før han reiste, men nå er det gjort og det ser veldig mye bedre ut. Jeg fikk satt meg i den varme bilen, og kjørt han bort til flyplassen. Nå er han reist, og jeg sitter igjen her, alene. Det høres så trist ut, noe jeg syns det er, men jeg klarer meg alltids. Jobben kaller. Jeg håper bare han blir litt lengre hjemme neste gang han kommer inn døren her. Heldigvis har jeg Leo. Hva skulle jeg gjort uten Leo, og selskapet han gir meg? Leo og meg. Meg og Leo.
Etter at jeg hadde kjørt Daniel på flyplassen, satt jeg meg ned i sofaen med isboksen min og så ut i stuen. Så stille. Bare fuglefrø som blir knust av et fuglenebb og duringen fra kjøleskapet kunne høres. Jeg følte meg med ett veldig alene. Ikke lenge etter hørte jeg flyet som startet opp på flyplassen. Nå flyr han avgårde, tenkte jeg for meg selv.
Etter å fått kontroll på litt støv, kledde jeg på meg og Leo (ja, hunden min får på seg klær når det er kaldt ute) før vi gikk en liten tur. Været var egentlig ganske fint, bare litt kjølig temperatur. Jeg fikk kappet litt ved også, som vi kan fyre i kveld, og andre kvelder, mens Leo sprang rundt meg. Det var godt å tilbringe litt tid ute i lyset.
Jeg tok med meg kjeks og vann, før jeg satt meg i bilen. Jeg fikk tatt meg en liten kjøretur, og gitt øyet noe annet å se på. Jeg er så fornøyd med den nye bilen min, for den er så behagelig å kjøre. Det var fint å bare suse avgårde, tenke litt og synge høyt i bilen.
Jeg og Hjalmar har spist middag sammen, og nå slapper jeg bare av. Kanskje det blir en til kjøretur i kveld, men bortsett fra det tar jeg det helt kuli. Bare handlelista igjen, heh! Ha en god søndag videre!
Herregud så kaldt. Men så vanvittig fint. Man kan si mye om januar, men den har en sjarm. Den bitende kulden, i det solen er i ferd med å titte over fjellkanten og vise seg for første gang på to måneder. Lyset på denne tiden er helt magisk, og kulden får virkelig satt verden i et annet perspektiv. Alt fryser, og det blir hvitt. Det er utrolig nydelig. Det er jo faktisk litt koselig med kulden (om du har det varmt inne vel og merke). Da kan man tenne alle telysene, få det lunt inne, og bare sitte under pleddet med noe varmt i koppen. Det er litt verre om du faktisk må gjøre noe ute, men med de rette klærne er det egentlig ikke noe problem. Det blir bare ekstra digg å komme inn i varmen igjen. Det som ikke er fullt så fint, er når det er sur vind og såpass kaldt som det er nu.
I dag har vi vært en tur på grava til våre kjære. Vi endte opp der etter å vært på Europris og fått øye på gravlykt. Vi skulle bare innom for å hente lighter, men endte opp med syv gravlykter. Èn til hver grav. Det var litt kaldt, men det var nydelig ute. Ubeskrivelig fint.
Jeg begynte på dette innlegget 1. desember. Jeg hadde planlagt å publisere det 2. desember. Innlegget hadde en munter tone om hvor mye jeg gledet meg i denne måneden. Alt som ventet. Men så skjedde det noe. Et dødsfall. Et sjokk. Og siden da har jeg ikke åpnet macen.
Det har surret mange tanker i hodet, og mye som har skjedd på en gang. Jeg og Daniel hadde akkurat lagt oss da beskjeden kom. Vi spratt opp av sengen, kastet noen klær i en bag, toalettmappen og telefonlader. Vi fikk plassert Leo hos Hjalmar, før vi suste over fjellet til Alta. Halv tre den natten slentret tre slitne vesner inn i den lille leiligheten. Trøtt, full av tanker og i sjokk. Det var uvant å ikke møte to blide fjes, bare ett sliten og trist et. Noen timer senere, den morgenen, ankom flere nære. Flydd inn til Alta. Vi trengte å være sammen. Derfra skjedde alt så fort, og bare en uke senere var vi alle samlet i kirken for å ta et siste farvel.
Jeg og Daniel funderte på dette på vei tilbake til Lakselv. Vi har mistet så mange nære denne tiden vi har vært sammen. Jeg har på tre år vært i seks begravelser. På ett og et halvt år har jeg mistet tre av fire besteforeldre. Daniel har mistet to av fire. Slektninger jeg ikke har sett på lenge har kommet fra nært og fjernt, men ikke for å feire. For å ta et siste farvel.
Jeg har trillet uendelig mange tårer på kirkebenken i Lakselv kirke, og det begynner å bli tomt på lageret av lommepapir.
Likevel, vi har prøvd å holde motet oppe disse ukene. Jeg har fått fullført alle julegavene, pakket de inn og nå gjenstår bare leveringen. Desember begynte ikke på den beste måten, men vi har likevel klart å gjøre den litt fin i det minste. Forrige uke var tøff, og vi gjennomførte likevel en tur som har vært planlagt lenge. Vi trengte å komme oss litt bort. Denne helgen har vi vært i Narvik, besøkt lillebror og vært på standup show med Erlend Osnes, Kevin Kildal og en komiker til. Det var gøy.
Jeg har sittet lenge å vurdert om jeg skulle skrive dette innlegget. Det er sårt. Jeg bestemte meg likevel for å gjøre det, for det har preget en stor del av denne måneden, og det ville vært unaturlig å ikke nevne det. Det ville vært feil å “late som” at alt var greit. Vi prøver å se fremover, og jeg gleder meg likevel over denne høytiden.❤️
Ute er det mørkt, og litt småkjølig. Lille hunden ligger som en krøll vedsiden av meg, mens levende lys fyller stuen, og tven surrer i bakgrunnen. Her sitter jeg og nyter teen min alene i det lille huset vårt. Daniel er nemlig reist på sjøen. Nå kan jeg jo også faktisk si vårt, og mene det, uten å måtte sette vi i hermetegn. De siste papirene er endelig i orden, og jeg er offisielt medeier i huset! Det føles rart, og egentlig ikke virkelig, men det står der jo, svart på hvitt.
Jeg husker enda når jeg og Daniel snakket om den dagen vi skulle kjøpe hus for noen år siden. Lite visste vi at det skulle skje så fort, og lite visste jeg at vi også skulle finne den perfekte plassen på første forsøk.
Når vi først kjøpte huset var jeg glad og spent, men jeg hadde ikke “forelsket” meg i stedet. Det var nytt for meg, og jeg har aldri bodd utenfor bygda. Nå som vi har bodd ett år her, kan jeg faktisk ikke tenke meg noen andre steder å bo. Jeg har falt helt pladask for stedet og det lille huset. Det gjør liksom ingenting at vi ikke har sjøutsikt, for det er andre fordeler med skogen rundt oss og den lille gropa vi bor i. Det er også et stort pluss at mamma og Hjalmar kjøpte hus i gå avstand til oss bare noen måneder senere!
Mange ganger havner jeg inn i tankespiraler. Ting går gjennom hodet mitt, og jeg tenker mer enn vanlig. Da kan jeg tenke på mye, men det er spesielt en ting som går igjen. Jeg prøver bestandig å finne ut hvorfor jeg gjør som jeg gjør, hvorfor jeg tenker som jeg tenker, eller hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Men jeg finner aldri noe svar. Ikke et konkret svar, bare spekulasjoner. Spekulasjoner jeg ikke er sikker på om stemmer.
Når jeg trenger å klarne hodet, finne ny motivasjon eller skjønne at jeg ikke trenger å overtenke alt. Da går jeg ut. Hvis været er bra nok til å kunne sitte ute å tenke. Jeg har funnet en fast plass jeg går til hver gang, der jeg bare kan se utover havet og fjellene, og bare eksistere. Høre fuglene kvitre, eller vinden rasle i bladene på trærne. Bare la tankene fly avgårde, dagdrømme eller tillate meg å tenke på ting jeg ikke vanligvis vil tillate meg å tenke på. Noen ganger gråter jeg, noen ganger ikke. Tårene hjelper meg å få følelsene ut, og klarne hodet. Jeg trenger det av og til. Noen ganger føler jeg meg lettere, andre ganger ikke. Men jeg får følelsene ut, og det er det viktigste.
For tre år siden pakket jeg og Daniel sammen sakene våre, stappet dem i en liten henger og i en hvit Volvo V70, og kjørte fra nord til sør. 2 365 km. Jeg skulle for første gang flytte hjemmefra, og nesten så langt unna man kunne komme det kjente og kjære. Det er en erfaring jeg ikke kunne vært foruten og jeg har vokst de tre siste årene. Kristiansand ble mitt nye bosted, og jeg er glad for at jeg prøvde å bo et helt nytt sted, et sted som ikke lignet på noe av det vi har hjemme. Men det klarte ikke å erstatte den lille bygda mii Lakselv, og jeg vender hjemover etter tre fine år på Sørlandet.
Livet på høyskole er noe helt annet enn grunnskolen og videregående, det er mye gøyere. Når du studerer noe du faktisk er interessert i, som du får bruk for, så blir det noe helt annet. Det skal sies at det har vært utrolig gøy å gå journalistikk-linjen, jeg har lært utrolig mye nytt om media, fått prøvd meg bak kamera, lært å redigere reportasjer, lært hvor mye det ligger bak en hver sak, lært hvor mye ansvar og makt media sitter med, og mye mye mer. Det er jo absolutt ikke bortkastet, selv om jeg har bestemt meg for å ikke bli journalist her og nå, men jeg har fullført utdannelsen og kan ta det opp igjen hvis jeg ønsker!
Wow! Disse åtte ukene har virkelig gått fort, og for en opplevelse!
Gjennom denne perioden har jeg lært mye om meg selv. Jeg har lært utrolig mye om dette yrket. Jeg har lært mye om iFinnmark.no. Det er så mye jeg har lært gjennom denne perioden, og det har vært en bratt læringskurve. Jeg har stortrivdes blant de ansatte i redaksjonen, og det er litt av en gjeng som sitter på kontoret i Lakselv, heh! Skal jeg være ærlig, så kommer jeg faktisk til å savne dem.
Likevel, det viktigste jeg har lært gjennom denne perioden, er at jeg ikke passer som journalist. Jeg trives ikke den rollen, og det har jeg fått skikkelig kjenne på gjennom denne perioden. Jeg har virkelig fått prøvd ut yrket, og gjennom dette innsett hvordan type jobber jeg per nå ikke passer til.
Det har absolutt ikke vært det samme som praksisperiodene på skolen. I praksisperiodene på skolen trodde jeg det bare var noe jeg trengte å bli vant til, men etter at jeg kom inn i en virkelig redaksjon, så har det virkelig gått opp for meg og det er en ærlig sak.
Det kan godt være at jeg “vokser inn” i yrket når jeg blir eldre, og at dette er et yrke som passer meg bedre om noen år, men her og nå er det ikke noe for meg. Jeg synes det er viktig å trives i jobben jeg skal gå til hver dag, og det gjør jeg ikke i denne jobben. Jeg skal for all del fullføre studiet, så har jeg hvert fall en utdanning i bakhånda, og det er jo tross alt bare et halvt år igjen.
iFinnmark fylte fem år, under praksisperioden min, og da ble det kake på kontoret!
Jeg er helt utslitt etter denne perioden. Jeg har aldri vært så sliten, eller hatt så ofte vondt i hodet som det jeg har hatt. Jeg kjenner det i både skuldre og nakke, at jeg virkelig har prøvd å gjøre mitt beste under oppholdet på iFinnmark. Jeg har virkelig gjort en innsats som jeg kan stå inne for, selv om jeg har hatt fryktelig liten motivasjon den siste tiden.
Jeg har fått gode tilbakemeldinger på det jeg har skrevet, og jeg er imponert over hva jeg har fått til denne lille perioden (som føltes som en evighet). Jeg har laget en oversikt over nesten alle sakene jeg har skrevet, nederst i innlegget.
Nå må jeg sørover igjen for en liten uke. Jeg skal ha innføring i bachelor-oppgaven, lage prosjektskisse, levere et refleksjonsnotat og begynne skrivingen. Jeg går mot den siste etappen av studiet, og det skal bli godt å bli ferdig.
For å kunne lese de sakene jeg har jobbet med, må du ha et abonnement på iFinnmark, da alle sakene jeg har laget er plussaker og bak betalingsmur.
Jeg setter ekstra pris på livet, de dagene jeg virkelig får tid til å nyte. De dagene jeg får tid å havne i en herlig tankeboble om livet. Fundere på hvor bra man egentlig har det. De dagene hvor det er ekstra fint å gå tur, som denne mandagen.
Luften biter meg litt ekstra i kinnet. Himmelen er klar og svart, med flere tusen stjerner og en måne høyt oppe som kaster et svakt lys over den svarte skogen. Det er mørkt ute, men det er ikke mørkt. Snøen, månen og stjerne skaper et fantastisk lys over livet mitt. Den kalde luften klarner tankene mine, og jeg føler meg evig takknemlig.
Ikke alle dager lik. Noen dager priser jeg livet og nyter hvert sekund, ønsker at det aldri skal ta slutt. Andre dager føles som en byrde, som en tung sekk å bære. Av og til ønsker jeg å bare begrave hodet i puta og la dagen forsvinne, late som den aldri skjedde. Noen dager er jeg klar for å ta imot det som kastes mot meg, andre dager blir jeg slått i bakken av det første som kommer min vei. I dag var en av de vanskelige dagene.
Vi var forberedt på det. Likevel er det så jævlig vondt.
Man kan vel egentlig aldri bli forberedt på å miste noen. Du blir ikke overrasket over beskjeden, men følelsen du sitter igjen med etter den telefonsamtalen er som å sette livet på pause. Du kjenner bare tårene som renner ned kinnene. Alle minnene suser gjennom hodet, og du innser at.. du aldri får møte denne personen igjen.
For to år siden hadde jeg alle besteforeldrene mine i livet. I dag har jeg bare én.
Kjære mormor. Du er den tyngste å miste. Du har stått der ved siden av meg siden jeg kom hjem fra sykehuset i 1998. Du var min og lillebror sin SFO, og det var til deg vi dro når mamma og pappa var borte. Vi lagde mat på kjøkkenet ditt, vi rotet i huset ditt, vi tok hele sengen din og vi gikk turer i nabolaget. Det var heller ingen som kunne lage makaroni som deg.
I voksen alder ble ukens høydepunktet å dra på kafé med deg. Hver fredag. Jeg elsket å glede deg med brev fra Kristiansand. Mamma kunne fortelle at du lyste opp, og det gjorde meg genuint glad. Jeg elsket å se deg glad.
Alle minnene vi har sammen skal jeg ta med videre, men det gjør ikke opp for det hullet du nå har etterlatt deg. Du er den råeste dama jeg vet om i bygda, og du har en helt spesiell plass i hjerte mitt. Fysøren, du betyr så mye for meg bestemor.
Jeg har nå bodd to år sørpå, og det har vært en opplevelse for livet. Jeg teller ikke dette halve året, da jeg så og si bare har vært hjemme i nord gjennom høsten. Jeg har mange fine minner herfra, som jeg kommer til å ta med meg videre.
Livet sørpå har vært fin, men jeg har savnet hjem begge årene jeg har bodd her. Livet har vært solfylt her nede, og det har vært skikkelig fint her når det har vært fint. Jeg har tatt til meg alle solstråler, og virkelig nøt livet. Men de tunge regnværsdagene har virkelig vært tunge, fysøren de har vært tunge. Vinteren spesielt har vært en svært tung periode, fordi det regner utrolig mye og det blir veldig mørkt uten snøen.
Jeg har lært utrolig mye av å bo litt borte fra nord, og oppleve noe annet. Denne tiden sørpå har lært meg å sette pris på mye av det vi har i nord. Denne tiden har lært meg at jeg ikke trives i en storby, at jeg trives best i en liten bygd i nord. Denne tiden har lært meg at jeg ikke takler Sørlandske vintre, med slaps og regn. Denne tiden har lært meg at det er alt for få solskinnsdager på vinteren i Sør-Norge, til å veie opp for den fantastiske vinteren i Finnmark. Jeg velger kuldegradene langt over solskinnsdagene. Jeg velger stengte snøveier langt over regn. Jeg velger livet i bygda langt over mange aktiviteter i byen. Det er en sjarm med Nord-Norge, som jeg elsker.
Men vi har funnet på utrolig mye gøy, denne tiden vi har vært her. Det vil bevares som minner for livet, som minne om hva som finnes her nede. Det er faktisk noe jeg kommer til å savne når jeg nå flytter hjem igjen, og det er blant annet at posten er mye raskere her nede, og det at alt er så tilgjengelig i butikker. Trenger jeg noe kan jeg faktisk bare gå på Sørlandssenteret og se etter det, og de har de fleste butikkene der. Gina Tricot som er favoritt klesbutikken min finnes blant annet ikke i Finnmark, og heller ikke New Yorker. Men det er vel egentlig bare det, og sommeren her nede da! ☀️
Hva fremtiden vil bringe kan ingen forutse, og jeg skal derfor ikke si at jeg aldri kommer til å flytte sørover igjen, for hvem vet? Selv om det finnes mange fordeler med å bo her sørpå, ser jeg nå virkelig frem til å komme hjem til nord for godt nå!
Jeg går nå mitt siste halvår på bachelor programmet i Journalistikk, og det er helt vilt å tenke seg at jeg nå er snart ferdig. To og et halvt år er gjennomført og fullført. Tiden flyr virkelig..!
Nå som jeg går inn i mitt siste halvår, skal vi først gjennom åtte uker med ekstern praksis. Det vil si at vi skal jobbe i en ordentlig mediebedrift, som ansatte (med litt ekstra hjelp.) Det som er veldig gøy, er at jeg har fått praksisplass på førstevalget mitt. Jeg har praksisplass i Finnmarks største avis – iFinnmark.no, eller som det også heter: Finnmark Dagblad og Finnmarken.
Jeg både gleder og gruer meg. Det blir ganske spennende å prøve seg ute i den virkelige verden, og jeg håper at det ikke er på samme måte som i praksisperiodene på skolen. Jeg håper det er bedre. Jeg håper at denne praksisen virkelig kan vise meg hvordan det nye arbeidslivet mitt kan se ut, og hva jeg kan forvente.
I går fløy jeg sørover for noen innføringsdager på skolen, før jeg og Daniel skal sette kursen nordover igjen. Vi har valgt å pakke ut hele leiligheta og i praksis flytte nordover allerede nå. Ingen av oss kommer til å tilbringe noe særlig mye mer tid her nede, og vi har ikke så mye saker her heller. Jeg må nedover i løpet av våren i forbindelse med bachelor oppgaven, men utover det så er jeg egentlig ganske ferdig med Sør-Norge.
