Bylivet er kjedelig

Etter at jeg flyttet til en by, har jeg gått skikkelig lei på “bylivet”. Spesielt den siste tiden her nede har jeg kjedet med ekstremt mye. Jeg har hatt mye fritid, og lite som har skjedd på skolen selv om jeg har mye å gjøre. Jeg kan jo ikke jobbe 24/7 med skole heller.. det er jo absolutt ikke sunt. Også er det jo begrenset på hvor mange ganger man kan gå innom de samme butikkene før det blir kjedelig.
Jeg er også student, så jeg har begrenset med penger – å alt koster jo! Det er mange ting jeg har lyst å gjøre, som jeg ikke kan gjøre fordi jeg ikke har penger til det. Det er noe annet når man reiser på bytur, for da har man som regel spart opp litt penger til å gjøre ting.

Det er noe helt annet når jeg reiser hjem, for der føler jeg at jeg har tusen ting å gjøre. Jeg føler ikke jeg har tid til å ligge i ro, til tross for at vi nesten ikke har noe av det de tilbyr i en by. Vi har ikke tusen butikker, vi har noen butikker så vi kan handle det vi trenger. Vi har ikke bowling eller vi kan ikke gå på kino hvilken som helst dag vi vil. Likevel liker jeg livet så mye bedre i bygda, enn i byen.

De siste dagene har jeg og Daniel virkelig prøvd å finne på noe å gjøre, men det har alltid endt opp med å gå langs sjøen i byen – men etter flere dager på rad, begynner vi å bli ganske lei det også. Vi gikk også innom Ikea her om dagen, kun for å drive tiden litt og brukte ganske lang tid på å gå gjennom alt.
Vi har begge konstatert med at det ekstremt lite å gjøre i en by, og at det skal bli ganske digg å reise hjem. Nå reiser jo han lenge før meg, så jeg må nok holde ut litt til her. Men været her nede på Sørlandet har jeg virkelig ingenting å klage på!

Dette må jeg lære meg

“Worrying does not take away tomorrow´s trouble.

It takes today´s peace.”

Jeg er fryktelig på å bekymre meg om alle mulige ting. Det kan nesten virke som en dårlig hobby. Det er utrolig slitsomt og det kjenner jeg fryktelig i skuldrene mine. Jeg har bekymring og stress knuter i ryggen, og de er ganske så store og vonde.

Jeg må virkelig lære meg å ikke bekymre meg. Jeg må lære meg å ikke stresse. Jeg må lære meg å ikke tenke for mye, men bare leve og nyte. Det er så mye vanskeligere enn det det høres ut, men jeg må bare lære meg det. Jeg må få si at jeg er stolt over meg selv forde – for jeg var så mye verre på dette punktet for noen år siden, og jeg gjør fremskritt hver dag, selv om veien er lang. Å når jeg tenker på dette er det en sangtekst som beskriver det jeg føler veldig godt, og sangen heter Walk With Me av Måns Zelmerlöw og Dotter;

Yours is the hand I hold
You´re all I need
Walk with me 
I´m a million miles away from who I want to be 
Don´t give up on me 
I know I made mistakes just promies that you´ll stay 

Bortkomne følelser

I går kom jeg fram til Kristiansand klokken ni. Jeg gikk nesten med engang å la meg når jeg kom inn døren hjemme. Det var ikke før i morges at alt føltes veldig merkelig. Jeg føler meg rar, som om jeg ikke er i mitt eget liv.

Det er vanskelig å beskrive følelsen, men jeg føler meg ikke som meg selv. Jeg føler meg fjern. Distansert. Fraværende. Bortkommen. Full av følelser jeg ikke kjenner igjen. Hva gjør man liksom med det?

Big happy family

Familien min er blitt veldig stor. Begge foreldrene mine er gift med en ny som begge har barn fra tidligere, og nå som jeg har Daniel sin familie blir det enda fler. Jeg føler meg på den siden veldig heldig, som har så mange.

Jeg og Daniel er veldig vandt til å være rundt hverandre, og ikke minst hverandres familier. Det som jeg derimot ikke hadde sett for meg, er at vi begge skulle ha et så avslappet forhold til de – at vi ikke må ha den andre med for å være sammen med de. Dette er jo noe jeg aldri har opplevd tidligere, og jeg blir veldig glad for at det er blitt slik.

Jeg hadde ikke sett for meg at Daniel praktisk talt skulle bo hos mamma og stefaren min når jeg ikke er der, når vi først startet dette forholdet. Jeg hadde ikke sett for meg at han skulle tilbringe mer tid med min familie enn hva jeg gjør, og jeg hadde heller ikke sett for meg at det var jeg som skulle tilbringe mer tid med hans familie, enn hva han selv gjør.

Det er på en måte en drømmesituasjon,  for selv om han ikke er her med meg – så får jeg likevel en bit av han gjennom familien. Jeg er blitt veldig glad i familien hans, og jeg tørr nok å påstå at han er blitt veldig glad i min å. Jeg vet hvert fall helt sikkert at min familie er blitt veldig glad i han!
Å ikke minst besteforeldre; det rører meg hver gang langt inn i hjerterota når Daniel kjører bestemor på butikken, eller hjelper hun med noen praktiske greier. Bestemor betyr veldig mye for meg, og jeg har tilbringt mye av barndommen min sammen med henne. Da er det godt å vite at kjæresten din også tar godt vare på henne når det trengs.❤️

Det betyr veldig mye for meg at hele gjengen rundt oss går så godt overens.

Grilling med søsknene

Kjærlighet

Kjærlighet er tøft, men kjærlighet er så utrolig deilig og flott. Jeg elsker virkelig kjærlighet, til tross for alt det vonde den også kan føre med seg. Jeg føler at kjærlighet er noe av det jeg lever for. 

Jeg har hatt både mange oppturer, og mange nedturer i kjærligheten. Jeg har hatt mange tårer på badet, mange tårer i søvn, mange krangler og heftige diskusjoner. Men jeg har også hatt mange kyss, mange klemmer, mye latter og mye glede. Jeg har opplevd mye sammen med de jeg har hatt et forhold til, både ting jeg er stolt av og ting jeg ikke er så stolt av. Jeg har blitt godt kjent med familiemedlemmer, og fått gode forhold til mange.

Daniel har lært meg masse om kjærlighet, gjennom årene vi har vært sammen. Han har lært meg at elsker man nok, kan man virkelig stå igjennom stormen sammen. Han har lært meg hvordan det er å være lykkelig sammen med en person. Han har lært meg mye – ikke bare om kjærlighet, men respekt for medmennesker og hva som er greit og ikke – at reaksjonene kan være mange.
Men mest av alt – han har lært meg hva ekte kjærlighet er. Hvis ikke dette er ekte kjærlighet, så tror jeg ikke den finnes.

Oppslukt av mobilen

Siden jeg var bitte liten, har mobilen vært min favoritt ting. Jeg har alltid vært svært opptatt av mobilen, og det er ikke borte den dag i dag. Jeg er enda svært opptatt av mobilen, fascinert over hvordan den ser ut, elsker å holde i den, studere den. Det er kanskje en veldig merkelig ting, men det har bare alltid vært sånn. Jeg er kanskje mer oppslukt av mobiler, enn en vanlig person.

I følge foreldrene mine, brukte de å “ringe” til meg når jeg begynte å bli vanskelig. Vi hadde på den tiden selvsagt en fasttelefon, og foreldrene mine hadde på den tiden disse gamle Nokia telefonene, jeg var ganske liten.
Begynte jeg å bli vanskelig eller grinete, ringte de bare til fasttelefonen som sto i gangen og jeg ble glad som en sol der jeg satt i telefonen, har jeg hørt.

Jeg pleide også å leke med telefonene bestefar hadde liggende, gamle “klapptelefoner”. Min  aller første telefon så slik ut, og den fikk jeg av han som 7-8 åring. 👇🏼

Relatert bilde

Fra den første telefonen jeg fikk, gikk det fort mellom alle telefonene jeg hadde. Jeg tror jeg byttet telefon hvert år, og hadde vel sjeldent telefonene mer enn ett og et halvt år. Hadde jeg telefonen i to år var jo det helt utrolig! På denne tiden kostet telefonen opp i 1200 kroner, om jeg husker riktig da. Jeg husker at pappa var ikke helt fornøyd med at jeg byttet telefon så ofte, eller ønsket meg nye telefoner hele tiden, men men.
Når jeg fikk min første iPhone, som var en iPhone 4S, gikk det lengre tid mellom telefonene. Alle iPhonene etter dette hadde jeg i to år – bortsett fra 7 plusen, for den klarte jeg visst å klemskade, i følge Power sitt verksted..

Jeg har også hatt en spesiell tilknytning til mobiltilbehør, og da spesielt mobildeksler. Jeg står litt ekstra lenge å studerer deksler, og noen kjøper jeg, andre ikke. Til iPhonene mine har jeg haugevis av deksler, og jeg kjøpte bestandig nye om jeg så noen jeg ville ha. Jeg kan jo ikke bruke alle på engang, men jeg elsker å bytte mellom dem. I dag har jeg ikke like mange deksler som jeg har hatt tidligere, for jeg vil ikke ha så veldig mange å velge mellom – da blir det fort vanskelig😉

Flyttingen – mørketiden

Når jeg flyttet fra Finnmark til Kristiansand, som var over ca. 1500 km i luftlinje hjemmefra, visste jeg at det kom til å bli annerledes – på veldig mange måter. Jeg visste at jeg nå skulle omgås en haug av mennesker, jeg visste at trafikken kom til å bli tettpakket og at det kom til å være mange flere biler enn i lille Lakselv, jeg visste at vinterne ikke kom til å bli det samme.

Ser ut som sommer, men er faktisk tatt 10. januar😮

Men det jeg ikke tenkte så mye over, var mørketiden. Hjemme er det mørket nesten døgnet rundt på denne tiden av året, men desember er verst. Her derimot, er det lyst til klokken er fem/seks, og sola titter inni mellom alle skyene! Jeg husker spesielt når vi i fjor kjørte nedover, da hadde jeg vært halve desember i Lakselv og havnet i gamle vaner om at det var mørkt hele døgnet, og plutselig kom sørover og så solen! Jeg husker at jeg fikk sjokk, for dette er jo noe jeg ikke er vandt til. Det skal jo ikke være sol i januar. Bare solstråler som kjemper for å komme fram. Jeg har jo aldri trengt å bruke solbriller i januar, før nå.

Det er noe av det som er sjarmerende med Nord-Norge, synes jeg. Mørketiden kan være vanvittig tung, og du føler deg sliten døgnet rundt. Det er mørkt når du står opp, det er mørkt når du går ut, det er bitte litt lys mens du er på jobb/skolen, men det er mørkt med engang du går ut igjen etter dagen, og det er mørkt når du legger deg. Det tar veldig på humøret, og det er det jeg merker mest her nede. Jeg føler meg fresh og det letter på humøret når jeg går ut av døren og det er lyst ute, kanskje til og med sola står høyt på himmelen, uansett hvilken årstid det er.
Til gjengjeld da, så er det jo lyst døgnet rundt på sommeren hjemme, hah!

Sør-Norge er natt og dag, mens Nord-Norge er natt eller dag😂

Tanker og bøker

Det er så rart. Dette med tanker.

Av og til kan jeg sitte i sofaen, og tenke på meg selv – som noen andre som ser på meg. Jeg ser meg selv utenfra. Tanker som farer gjennom hodet mitt. Tenk at jeg ser ut som jeg gjør, det er rart. Hvordan ser andre meg? Ser de på meg på samme måte som jeg gjør? Av og til prøver jeg å sette meg i noen andres tanker rundt meg. Ser de disse brune øynene som oser av ensomhet, tristhet og glede? Ser de egentlig forskjellen på når jeg har platen min i munnen, og når jeg ikke har det? Hvordan er jeg som person overfor dem? Er jeg like slem, klein, snill, søt, rar som jeg føler meg?

Dette livet er veldig rart. Hvordan er livet etter skolen? Hva gjør man da? Hvilket liv er utenom prøver, innleveringer, prestasjoner, pulten, pcen, bøker og stress? Jeg har gått til bøker, pulten min, pcen min, stresset mitt, det å prestere, i nå 15 år. Jeg vet hvordan det er å gå til en jobb, men bare inni mellom alt med skole, men det er ikke det samme. Hva skjer når jeg er ferdig med skolen?

Alle disse tankene kan rote med hodet mitt, og gjøre livet litt uforståelig. Vi er bare her for å leve, og så dø? Hvor blir man av etter døden? Hvordan føles den ut? Det er rart, veldig rart.
Jeg faller veldig fort inn i forskjellige tanker, og tankeganger, når jeg blir alene over en lengre periode. Det kan være deilige tanker, det kan være rare tanker, det kan være negative tanker, det kan være undrende tanker, det kan være positive tanker. Det kan slå ut i alle retninger! Er det bare meg, som er litt rar? Eller tenker du også slik, sånn inni mellom?

Uaansett. Disse dagene har vært tankefulle, men jeg har også lest bøker! Når jeg var hjemme, så jeg en bok i hyllen på Rema 1000 som fanget oppmerksomheten min. Hun ba om det av Louise O´Niell. Og snill som mamma er, så kjøpte hun selvfølgelig den til meg. Jeg er veldig forsiktig når det kommer til mamma, for hun er alt for glad i å skjemme meg bort, og spesielt nå etter at jeg flyttet hjemmefra.  “Alt for deg, jentamii” pleier hun å si, hah.❤️

Boken handler om en jente, som er spesiell, vakker, populær og selvsikker. Alle vet hvem hun er i den lille småbyen. Inntil en kveld, der alt blir snudd på hodet. En kveld hun ikke husker, men kun vet det som er avbildet. Hun husker ikke, er en setning som går gjennom hele boken. Hun blir stemplet, føler seg skitten, føler på skammen.
Boken handler om voldtekt, om samtykke til sex. Tittelen hun ba om det gir mening når man får vite hvordan jentene går kledd, og setningen som står i hodet på jenta; “det var din egen feil, du ba om det gjennom klærne dine.” Du føler virkelig det denne jenta føler i boken.
Jeg synes boken var veldig bra, men det var mange sider jeg hoppet over for det ble for mye informasjon jeg synes var unødvendig. Men temaet, og handlingen i seg selv er så utrolig viktig. Anbefales.

Etter at bloggerne begynte å rulle på tv-skjermen, og Anniken snakker om boken hun har skrevet Bare en natt til – var jeg bare nødt å løpe ned på ARK og kjøpe den. Jeg har begynt sånn smått på den, og jeg må bare hittil si wow. Jeg er ikke kommet langt (side 83), men jeg elsker den allerede.

Hvordan går det?

Nå tenkte jeg å ta opp en viktig ting. Det er så utrolig sjeldent jeg får spørsmålet; hvordan går det med deg? Går det bra?

Det spørsmålet kan lede til så mange ting. Det spørsmålet kan få den du spør, til å føle at noen faktisk bryr seg om dem. Det spørsmålet kan få noen til å åpne seg uten at de skriker ut randomt at de ikke har det bra, eller trenger noen å prate med. Det spørsmålet kan få en til å reflektere over sin egen situasjon, har jeg det egentlig bra? Å det spørsmålet kan gjøre noen sin dag så mye bedre.

Det skal så lite til, så hvorfor gjør vi det så sjeldent? Bryr vi oss egentlig ikke? Forventer vi at de som egentlig trenger dette spørsmålet, skal komme til oss å bare starte med å si at man ikke har det bra og buse ut om hvordan man føler seg? Det er trist å si, men det ville ikke jeg gjort med mindre samtalen ledet den veien. For hva om jeg bretter ut følelsene mine til en som ikke kunne brydd seg mindre, og jeg føler meg bare enda verre etterpå?

Jeg er ikke så flink med dette selv, som jeg skulle ønske – men det er alltid rom for forbedring.

Jeg vil si dette spørsmålet er en nødvendighet, som jeg skulle ønske flere stilte. Ikke bare meg, men andre også. Å det er like så viktig å spørre de som gir uttrykk for å ha det bra, de som ler mest, som de som gir uttrykk for å ikke ha det fint, for man vet aldri hvordan de egentlig føler seg og gjør når de blir alene. Man må kanskje også spørre de mest åpne, for å vise at du bryr deg og faktisk lytter til det de har sagt deg – gi noe tilbake. For plutselig er ikke de så åpne lengre, og føler at du kanskje ikke bryr deg om hva de snakker om.

Et enkelt spørsmål som kan gjøre en forskjell. Å svarer de «bra», eller ikke vil snakke om det, så har du i det minste prøvd!

Monday thoughts

Hvem kjenner deg egentlig best? Er det egentlig noen som kjenner hele deg? 

Jeg hørte sangen The Half av Ruben, der en del av teksten låter slik: “You don’t know the half”. Det fikk meg til å tenke litt, alle kjenner jo egentlig bare biter/deler av deg. Det er kanskje ingen som kjenner hele deg, kanskje ikke deg selv engang. Men hvordan er det mulig? 

Tenk litt på det; foreldrene dine kjenner bare biter av hvordan du er, vennene dine kjenner deg på den måten foreldrene dine ikke kjenner deg, kjæresten kjenner deg på en måte hverken foreldrene dine eller vennene dine kjenner deg, men igjen, foreldrene dine kjenner deg på en måte du ikke kjenner deg selv – og med det mener jeg, hvor mye husker egentlig du for eksempel fra 0-4 år? Det er en del av deg det også. Så hvem kjenner egentlig hele deg? Kanskje, ingen? 

Men til sammen, blir det som utgjør hele deg. 

Kjære Linn..

 ALLE SØRGER PÅ FORSKJELLIGE MÅTER. 

DETTE ER MIN MÅTE Å SØRGE PÅ, FÅ RO I SJELEN OG LA TANKENE FARE. 

Kjære Linn. En ting skal du vite, dette har ikke vært lett. Disse to årene har vi vært nødt til å finne en ny hverdag, en hverdag uten deg. Savnet etter deg har vært uendelig. Jeg har så mange spørsmål, så mange tanker som surrer i hodet mitt. Det skjedde mye etter din bortgang. Plutselig var vi delt. Sorgen rev oss bort fra hverandre. Dette har forandret oss, på måter vi ikke kjenner igjen. Det er tøft. Veldig tøft. 

Jeg har bladd meg gjennom haugevis av bilder, og minnet meg deg. Jeg har besøkt instagram-profilen din flere ganger i måneden, selv om jeg vet det ikke vil skje noe nytt der, jeg har gått gjennom facebooken din og lest alle som har delt noe der. Jeg har prøvd å få ro, men det har jeg ikke fått. Når jeg tenker på enkelte ting, blir jeg sint, frustrert og lei meg. Men en ting skal du vite, det var ikke din feil.

Jeg elsker deg. 

Sommeren 2011 og sommeren 2012 er de jeg husker aller best. De vi brukte sammen. Sommeren det var oss, jentene. Sommeren 2011 spilte vi GoSuperModel til klokken var fem på morgenen, og sovnet ikke før seks. Vi sprang rundt å tok bilder av alt, med lånte speilreflekskameraer fra tante og onkel. Vi dokumenterte hele bursdagsfesten til bestemor gjennom linsa, og brukte kreativiteten vår sammen med familien. Vi lærte en ting eller to. 
Sommeren 2012, brukte vi store deler av sommeren vår i Fredrikstad. Hele gjengen hos onkel. Vi opplevde VG-lista på Rådhusplassen, min første gang, og dro til forskjellige plasser og brukte timevis på verkstedet til onkel. Men vi opplevde alt, sammen. 

Vi savner deg. Jeg savner deg. 

Det har gått tre år

Det har gått tre år. 

På disse tre årene har vi vokst. Når jeg ser på bilder som ble tatt for tre år tilbake i tid og bilder som er tatt den dag i dag, så ser jeg at vi har forandret oss. På tidspunktet vi ble sammen var jeg 16 år (ble 17). Daniel var 17 (ble 18). I år blir jeg 20 år, og han blir 21 år. Det er klart at man forandrer seg på tre år. Men vi har ikke bare forandret oss på utseende, blitt mer voksen. Jeg vet at hvert fall jeg har forandret meg som person.
Når man blir partner med et annet menneske, kan man ikke bare styre slik man selv vil. Man må ta hensyn til en annen person følelser. Han forandret meg, til et bedre menneske som har mer forståelse for andres følelser. 

Men en ting som aldri har forandret seg, er det faktum at vi elsker hverandre. 

Men han hjelper meg også. Han hjalp meg gjennom en veldig tøff periode. Han stod der sammen med meg. Han hjalp meg å se det positive livet, og de positive tingene. Jeg hadde ikke klart dette like bra, om han ikke hadde vært der å støttet meg gjennom alt. Jeg gikk fra å være en dyster person, til å bli et nydelig jente med et smil om munnen. Jeg gikk fra å slite med depresjon daglig, til å ha mine perioder noen få ganger i måneden. Jeg gikk fra å ha flere dårlige dager enn gode, til å ha flere gode enn dårlige. Han ga meg den gaven med å være der for meg og tok meg i mot de gangene jeg falt, mens jeg kjempet meg gjennom harde tider mot et bedre liv. Det hadde jeg ikke klart uten han. 

Tre år er lang tid, men for meg føles det som om tiden har flydd når jeg ser på alle tingene vi har gjort og hvert gjennom. Vi har rukket å gjøre så utrolig mye på tre år. Det har vært opp- og nedturer. Det har vært latter og gråt. Det har vært sinne og kjærlighet. Men jeg angrer ikke et sekund på det valget jeg tok for tre år siden. 



«Tenk positivt»

Som en som sliter, får jeg ofte høre to ord spesielt mye. Fra fremmede personer til mine nærmeste. «Tenk positivt». To ord, med så mye betydning. For noen er det enda mer nedbrytende, mens for andre er det en motivasjon. For det er ikke bare å trykke på en bryter med navnene positiv og negativ. Det er som oftes mye mer enn det som skal til. Det å endre en tankegang går svært lang tid, for noen lengre tid enn andre.

Men likevel, så tror jeg det er viktig at man får høre disse to ordene. For det kan begynne allerede der. For hver gang man hører de ordene, så er det mange som kanskje tenker «det er lettere sagt enn gjort» eller «det kan du si», og har en negativ holdning til det. Ved å begynne å jobbe allerede når noen sier det, er man i gang, man begynner en plass. Så istedet kan man tenke «okei, jeg skal prøve» eller bare gjenta ordene i hodet sitt. Det begynner i det små.

Det er alltid noen ting jeg gjør for å føle meg bedre når humøret er veldig langt nede, men av og til lar jeg meg selv ha det vondt og kjenne på følelsene. Kjenne at det såret. Lar meg gråte, hyle og la følelsene utagere. Av og til hjelper det, av og til ikke. 

Disse tingene gjør jeg for å føle meg litt bedre, Noen ganger fungerer det, og andre ganger ikke:

♥Hører på musikk som gjør meg glad. Ikke rolig eller trist musikk.

♥Kjører bil, kortere eller lengere turer.

♥Setter på en film eller serie, slik at hjernen har noe annet å fokusere på for en liten stund.

♥Blogger.

♥Dra på kjøpesentere, og shoppe med øynene. Bruke litt tid, prøve masse plagg.

♥Gå tur i fine omgivelser, og faktisk tenke på det som kanskje plager meg.

♥Snakke med noen om det jeg tenker på. Det gjør ting bare verre av å bære det alene. Noen andre kan faktisk komme med råd man ikke selv har tenkt på, eller vært i samme situasjon. Det pleier å hjelpe når man finner noen som tenker det samme eller vet hvordan en har det. Bare det å dele det med noen kan gjøre det lettere å bære. Jeg forteller hvordan jeg føler meg til spesielt mamma eller kjæresten, bare det å fortelle «nå har jeg det vondt» eller «nå har jeg det ikke bra» har hjulpet meg masse den siste tiden. Jeg har bært det meste helt alene i flere år for jeg har følt at det ikke ville hjulpet, dem ikke har forstått eller at dem tenker jeg overtenker, er udugelig og slike negative ting.

Marerittet mitt var ekte

For noen år siden hadde jeg en veldig ekkel opplevelse. Dette er noe jeg aldri glemmer, og som skremmer meg litt den dag i dag. 

Det er helg. Jeg er reist til hytta sammen med pappa og lillebror, hvor vi skal være over helgen. Mamma er bortreist hun også. Det er ingen hjemme i Lakselv. Både huset til pappa, og leiligheten til mamma står tomme. 
Natt til lørdag våkner jeg flere ganger av mareritt. Jeg klarer ikke å få tankene over på noe annet, og har problemer med å sovne eller forbli i søvne. Denne natten får jeg veldig lite søvn. En konstant følelse av at sikringsskapet på loftet brenner slipper ikke taket. Marerittene slipper ikke taket. Gjennom hele natten drømmer jeg om at sikringsskapet brenner. 
Heller ikke natt til søndag blir det særlig mye søvn, men mer enn natten før. Marerittet om at sikringsskapet brenner hjemsøker meg. Både i våken og sovende tilstand. Jeg tenker for meg selv at jeg har overlevd begge nettene, så dette går fint. 

Søndag reiser vi hjem, og natt til mandag er alt som før. Jeg fikk sove, og ingen mareritt plagde meg denne natten. Mandag betyr bytte dag, vi skal avgårde fra pappa til mamma. De bor ikke lengre sammen, og hver uke pakker vi sammen sakene våre for å bo hos en av dem. Mamma har noe å fortelle oss. 
“Det har brent i sikringsskapet mens vi har vært borte.” 
Jeg ser på henne. Usikker på hva jeg skal gjøre, si eller reagere. Hovedsikringen i sikringsskapet hadde brent av og sluknet med det, og dermed ikke skapt noe ytterligere brann. 

Den helgen kunne vi mistet hus og hjem. Den helgen kunne blitt en katastrofe. Men det gjorde den ikke. Den leiligheten har hatt en skytsengel. 

Etter å stått stum litt, klarer jeg å fortelle mamma om marerittene mine. I marerittene mine har sikringsskapet brent, riktignok ikke det samme sikringsskapet. Men budskapet var der. Et sikringsskap har brent.  I marerittene mine har bedt til Gud. Jeg har bedt han om å passe på leiligheten, jeg har bedt han om å passe på. 

Denne opplevelsen skremmer meg. Ikke fordi det som skjedde var veldig skummelt, men fordi.. tenk om det jeg drømmer er virkelig? Tenk om de marerittene jeg har, er virkelige? Det er det som skremmer meg. 

Utdanning? Jobb? Framtiden?

For mange er det utrolig vanskelig dette med framtiden. Hva skal man egentlig gjøre hele livet? Noen har klare planer for hvilke utdanning de vil ta, og hva de vil jobbe med. Mens for andre er dette et stort spørsmål, som føles umulig å svare på. 

Når jeg var mindre visste jeg alltid hva jeg ville bli. Jeg hadde staket ut retningen min som veterinær. Men når jeg kom over på videregående ble jeg veldig usikker, og etter et halvt år så hadde jeg bestemt meg. Jeg skulle ikke bli veterinær. Jeg gikk uten å vite hva jeg ville etter videregående, helt fram til vinteren det var på tide å søke. Da hadde jeg slått fast, jeg skulle søke meg inn på journalistikk i Kristiansand. Dette var også det eneste studiestedet jeg søkte på, og den eneste utdanningen jeg søkte. 

Hit kom jeg inn, og her har jeg nå snart gått et skoleår. De siste ukene har jeg blitt veldig usikker på om jeg skal fortsette videre, eller om jeg skal avslutte etter dette året og reise hjem. Hjemlengselen er stor, og jeg har egentlig ikke lyst å bo her. Vinterne er grusomme, det er folk overalt og fred finnes ikke. De siste månedene har jeg brukt mer penger i deler til bilen enn jeg har gjort det ett og halvt året jeg bodde hjemme (med lappen og bil) – dette ene og alene på grunn av salt. 
Den eneste grunnen til at jeg er usikker er fordi jeg vil ikke droppe ut nå. Jeg vil så veldig gjerne fullføre. Jeg vil gjøre meg ferdig med skolen, og begynne i arbeidslivet. Jeg liker journalistikken, jeg synes det er gøy. Jeg liker skolen her, jeg trives der. Å hva annet skal jeg gjøre? Jeg har ikke pekt ut noen andre retninger jeg vil gå. Men hva skal jeg sette høyest? Trivselen med å bo et sted og den inderlige hjemlengselen, eller å fullføre det jeg har begynt på og få meg en utdanning? 

Jeg kommer til å bruke noen dager/uker nå framover med å tenke på dette valget. Mange har kanskje meninger om hva jeg burde eller ikke burde gjøre, men eneste som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, er meg selv. Jeg er den eneste som vet hva som er best for meg. Jeg er den eneste som vet hva jeg trives og ikke trives med. Men setter selvsagt pris på litt råd

Opplever mye rart

Jeg og Daniel kjører veldig mye bil, og har mange mil i ræva. Det betyr også at vi har opplevd veldig mye rart langs veiene. Jeg kan med trygghet si at det finnes utrolig mange idioter på veien. Jeg har vært vitne til ganske så mange nesten ulykker, både i Norge og Sverige. Enkelte har virkelig ikke hode når de kjører bil, den ligger på kjøkkenbenken hjemme. Ikke bare nesten ulykker, for vi har kjørt forbi et par ulykker gjennom tiden. Dette er kanskje ikke deres feil, men i mange tilfeller kunne det vært unngått.

En opplevelse jeg husker spesielt godt var faktisk i jul. Vi var på vei oppover til Finnmark for å feire jul, og klokken var rundt ett – to på natten i Nord-Sverige en plass. Plutselig ser vi en bil med nødblinkerne på i det andre kjørefeltet på motorveien. Når vi kommer nærmere, ser vi at denne bilen ligger på taket inne på noe som ligner en bussholdeplass. Akkurat der var det et lite kryss, så vi måtte selvfølgelig stoppe å se om det var noen der. Vi snudde og kjørte til bilen. Vi fant raskt ut at det ikke var noen i den bilen, men vi ringte politiet likevel. I tilfellet de ikke hadde fått beskjed om denne bilen, og føreren bare hadde stukket av. Men politiet var allerede på vei til stedet, og vi kunne raskt kjøre derfra. Dette tror jeg faktisk det er det ekkleste jeg har opplevd, for det var midt på natten og det er ikke så mange som ferdes på natterstider. Det var heldigvis tatt hånd om før vi kom dit, og bilen var forlatt. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd, eller hvordan det gikk med føreren eller eventuelle passasjerer, men la oss håpe det gikk bra!

Vi har nok engang tatt strekningen Sør-Norge til Nord-Norge, og har tilbringt to dager i bil, 2000 kilometer. Heller ikke denne gangen uten å oppleve mye rart. Vi har vært vitne til en milevis med kø i andre kjørefelt, på grunn av to ulykker på samme strekning og så ut til å være samme årsak. Påkjøring bakfra. Vi har vitne til mange skumle og farlige forbikjøringer og det er ikke måte på.

Vi er så og si nettopp kommet frem til Lakselv, og det var utrolig godt å ta seg en dusj etter flere mil i bil. Kjenner at det skal bli veldig deilig å legge seg i en seng i kveld også! Jeg blir bare noen dager her nordpå, for jeg har en eksamen neste uke som jeg vil komme tilbake til på et senere tidspunkt. Men så lenge jeg får meg en tur nordover, så spiller det ingen rolle hvordan jeg kommer meg hit eller hvor mange dager jeg blir. Jeg bare elsker Nord-Norge!❤

Husker når denne var stor

Reklame | Apple

Nå har jeg hatt iPhone 7 Plus noen måneder, og jeg elsker den telefonen. Det ble en 7’er, selv om 8’eren er ute på markedet, men som student har man ikke verdens beste råd, samt 7 og 8 er ganske så lik. Jeg fikk for alvor lyst på en Plus telefon i jul, og jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg forelsket meg bare i størrelsen. Jeg synes den vanlige størrelsen plutselig ble for liten, og jeg ville oppgradere fra min 6s. 

Jeg vurderte veldig fram og tilbake, for når jeg så på den i butikkene synes jeg den var alt for stor, og hvordan skulle jeg klare å holde den? Jeg hadde likevel sykt lyst på en slik, så i slutten av januar tok jeg en tur innom Power her i Kristiansand og kom ut med en iPhone 7 Plus! 
I ettertid tenker jeg ofte at jeg kommer aldri til å klare å gå tilbake til den “vanlige” størrelsen igjen, fordi jeg synes de er så små. Jeg elsker størrelsen på Plusen, og synes nesten den begynner å bli liten nå. Bortsett når jeg bare skal skrive med en hånd, og da er jeg helt avhengig av en popsocket. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten en popsocket! Det er jo så ufattelig genialt, og spesielt når du har en litt større telefon.
Jeg har kjøpt meg flere popsockets og har nesten en på alle dekslene mine, men ikke alle da jeg kunne variere mellom å bruke pops eller ikke. 

Annet jeg synes er veldig bra med telefonen er kameraet. Det ser veldig bra ut, og tar utrolig gode bilder! Som blogger er man avhengig av å få gode bilder ute på farten, og når man har en telefon som tar veldig bra bilder er det ikke alltid man trenger å dra rundt på et stort kamera. Jeg er veldig fornøyd! 
En ulempe er at det er ikke så veldig lett å finne fine deksler til Plus, for de lager flest til de vanlige størrelsene og mindre til Plus. Så det er litt kjipt da. 

Steforeldre

Det er blitt veldig vanlig i dagens samfunn med skilte foreldre, og jeg har ikke helt svaret på hvorfor. Mine foreldre skilte seg vel i 2009, så det begynner å nærme seg ti år siden. Jeg og lillebror har dermed flydd mellom to hjem i en del år, og det var ikke før i 2014 at jeg bestemte meg for å bo fast på en plass. Lillebror har ikke før nylig bestemt seg for å bo fast på en plass. 
Med skilte foreldre, er det veldig naturlig å få steforeldre. Opp igjennom tiden har foreldrene mine hatt forskjellige partnere, og noen av dem har på forskjellige måter fått en liten plass i hjertet mitt. Jeg har aldri hatt problemer med at foreldrene mine har funnet nye partnere etter at de ble skilt, for jeg visste at de bare var “bonusmødre” og “bonusfedre”
, men det var ingen som kunne erstatte moren eller faren min.

Når du har personer som kommer inn i livet ditt, på mange måter uventet, men som du blir veldig fort glad i, og så bare plutselig forsvinner de er det ikke bare å gi slipp. Jeg har enda jevnlig kontakt med en av de tidligere partnerne til mamma, og slik er det bare. Jeg er veldig glad for at vi ikke mistet den kontakten, selv om det ble slutt mellom dem, for jeg ble veldig glad i han under den perioden han bodde med oss.

Nå er begge foreldrene mine i veldig stabile forhold. Pappa er gift, og selv om måten dette skjedde på var vanskelig for meg å håndtere, så er jeg fornøyd så lenge han er lykkelig og det er alt som betyr noe for meg. Mamma er forlovet, og vi venter egentlig bare på bryllupet. Jeg er veldig glad i forloveren til mamma, og vi har sammen en intern og dårlig spøk på gang, det har vel holdt på ett år med den nå. 
Foreldrene mine er også veldig gode venner, selv om de valgte å gå hver sin vei for nesten ti år siden. De kommuniserer godt, og jeg vet at de prøver for min og lillebror sin del. Ingenting kan forandre på at de er foreldrene mine, og jeg vil alltid være glad i dem.

Livet forandrer seg, og man må finne en måte å leve med det. 

Romantikk

Åh, favoritt ordet mitt. Jeg elsker romantikk, og kjærlighet, i alle former. Jeg vet ikke hvorfor, men det er bare meg. Jeg elsker å se ting som har med romantikk å gjøre, alt fra såpeserier, til bøker, til filmer. Når jeg ser filmer alene, så går jeg all in på sjangeren romantikk, omså at jeg ser filmer om igjen. Jeg ser så og si aldri noe annet når jeg er alene. Jeg føler jeg er den eneste i verden som vil se romantiske filmer, for jeg finner ingen som vil se det med meg og derfor ser jeg det bestandig når jeg er alene. Jeg kan da umulig være den eneste “håpløse romantikeren”? 

Når man ser på favorittfilmene mine, så skjønner man med engang at jeg bare elsker romantikk. Jeg kan se Dear John, Letters To Juliet, Fifty Shades, Mamma Mia opptil flere ganger. Jeg kan drømme hele dagen om kjærligheten, og alt som hører med. Jeg kan høre på kjærlighetssanger dagen lang og går aldri lei. Kanskje det var derfor jeg falt pladask for sangene til Justin Bieber eller One Direction? 

Jeg kan gå rundt på et nydelig sted, og alt jeg føler er kjærlighet. Jeg fylles med kjærlighet fra topp til tå, og jeg føler meg bare lykkelig. 

Samtidig som alt høres ut som en drøm, alt dette med romantikk og kjærlighet, så kan selv kjærligheten føles helt jævlig. Det kan såre deg til det dypeste. Føre deg til det mørkeste. Skremme livet ut av deg. Man kan få vanskeligheter med å åpne hjertet sitt igjen, for redselen for å bli såret så hardt og brutalt er så sterk. Alt er ikke bestandig en dans på roser, men det er så verdt det til slutt. 

Det skal de rette personene til for å åpne et såret hjerte. 

Jeg er engstelig

Frykten i livet er min største utfordring. Jeg går ikke én dag uten å være redd, engstelig eller bekymret for noe, stort eller lite. Det kan være alt fra kjøring av bil, betaling, samtaler, møter, hvor jeg skal sitte under forelesningen og diverse ting. Det kan være så enkelt som å fylle diesel, eller kjøre en liten tur på besøk. 
Alt må planlegges nøye, og gjerne med både plan B og C. Når jeg skal ut å kjøre til plasser jeg vet er vanskelig, eller som jeg aldri har kjørt før, da kommer bekymringene krypende. Jeg er fullstendig klar over at det er få ting som kan gå galt, og jeg vet jeg klarer det, men likevel må jeg planlegge, finne løsninger osv. Vet jeg at jeg skal noe dagen etter som jeg er usikker på, ligger jeg i sengen og sovner sjeldent fort da jeg tenker alt for mye på nettopp det. 

Skal jeg være ærlig, så har jeg ikke snøring på hvorfor jeg er redd, bekymret eller engstelig for hver minste ting. 

Det som er så rart, er at jeg aldri lærer. Jeg kan gjøre en ting hundre ganger, men likevel kan det skape bekymringer i mitt lille hodet. Jeg føler meg veldig.. rar og unormal. Hvorfor må akkurat jeg ha det slik, og hvorfor har jeg det slik?

Jeg er et følelsesmessig vrak for tiden. Det spinner så mange følelser rundt i kroppen min, og det er merkelig og kan være en grunn til. Gjennom disse to dagene har jeg lest ferdig boken jeg holdt på med, og vi har sett en film på skolen. Der begge inneholdt ting som vekket følelser i meg, følelsen av sinne. Det er vanskelig å beskrive hvorfor, men det har gjort at jeg ikke vet helt hvor mine egne følelser er opp i alt dette. På toppen av det hele føler jeg meg usikker, usikker på hva framtiden min vil bringe og bekymringer knyttet til det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg lengre, fordi jeg har et følelsesmessig rot inni meg knyttet til fantasi og virkeligheten. Merkelig, men sant. At en bok og en film kan påvirke så mye, det hadde jeg aldri tenkt over.. 

Alt jeg ønsker, er å bare leve uten å tenke for mye.