FÅ, MEN FINE TURER

Sjekk den sola!
For et HERLIG vær!

Mars. Jeg liker egentlig mars. Det er en koselig måned, med mye forskjellig vær. Snøstorm. Masse snø som laver ned. Nydelig temperaturer og sol. Påskevær. Mars er visst egentlig en vår måned, så jeg på Instagram, men det stemmer jo ikke helt med det været vi har her oppe i denne måneden. Vi får som regel mye snø i mars, og det er den ultimate scootermåneden (sammen med april. Etter min mening).

De siste helgene har vi hatt noen rolige helger. Daniel kom hjem på torsdag i starten av måneden, 4. mars, etter å vært på jobb uti sjøen. Vi brukte den helgen bare på å slappe av, kose oss og ha det bra sammen. Vi så en film, og hadde masse godis (Daniel hadde til og med bakt brownie). Vi ser film veldig sjeldent, med mindre vi drar på kino, men vi fikk det til den helgen.
Denne helgen her har vi også spist utrolig mye usunt og masse godis, MEN jeg har faktisk klart å få i meg litt sunnere alternativer også!

Okei, yoghurten er kanskje ikke den sunneste du får tak i, men den var god!

Vi har faktisk ikke kjørt så mye scooter den siste tiden. Denne måneden har vi bare vært to turer hittil. Vi er bare i midten av måneden, men vi kunne hatt to turer ekstra om vi hadde brukt begge helgene fullt ut.
Forrige søndag bestemte vi oss bare for å laste på scooterne, men det var etter at vi hadde både sovet lenge/ligget i sengen lenge, og brøytet hele parkeringsplassen. Vi var jo dermed ikke i Skoganvarre før klokken var to, men vi hadde ingenting å rekke, så hvorfor stresse? Det var jo tross alt søndag! Det var også en av de bedre turene vi har hatt i år. Det var nyyyydelig sol, fin temperatur og ganske så digg føre med et lite lag puddersnø på løypa.

I dag har vi vært på nok en tur. Vi tok årets første tur fra Skoganvarre og helt hjem til husdøra. Det var en fin tur, men humpete. Jeg ble ganske sliten av den turen, for det er ganske slitsomt å bli banket opp av humper i én time. Vi måtte jo også kjøre opp å hente bilen og hengeren etterpå, men det var verdt det.

Denne uken har lille Leo vært nok en gang hos dyrlegen. De siste månedene har vi holdt på med tennene hans, og hittil har han trekt tre tenner, og har nå fem igjen. Ettersom han er en omplasseringshund, vet vi ikke mye om hvorfor han har trekt så mange tenner tidligere, men han hadde ikke så mange tenner når vi hentet han for snart to år siden. Vi har hvert fall blitt enig med dyrlegen om å prøve å beholde de gjenværende tennene, gjennom regelmessig (en gang i halvåret) tannrens hos de. Så får vi håpe dem holder, så han ikke blir helt tannløs.

*GJESP*

Øyelokkene begynner å bli tunge. Soverommet frister bare mer og mer. Den behaglige sengen, og dynen som holder rundt meg. Mørket som omfavner meg. Tankene som fordufter.

Jeg er blitt skikkelig glad i sove de siste dagene! Jeg sov dårlig den første natten etter at Daniel var reist, men etter det har jeg virkelig kviet meg å gå ut av sengen på morgenen. Jeg har også lagt meg veldig mye tidligere enn hva jeg ellers pleier. Jeg merker at jeg syns det er helt fantastisk å sove. Det er så godt. Bare forsvinne i 7,5 time. Ingen tanker. Alt er bare svart. Det eneste er at jeg har noen merkelige drømmer innimellom.

Jeg vil si jeg har et ganske sunt sovemønster, om man skal høre på alle ekspertene. Jeg legger meg og står opp til omtrent samme tid hver dag. Bortsett fra i helgen, da står jeg kanskje opp 1-2 timer senere, men legger meg til omtrent samme tid som ellers.
Jeg har til og med søvnplan på telefonen min i ukedagene, som vil si at den minner meg på legge tiden min og skrur på “ikke forstyrr” funksjonen i tidsrommet 23:00-07:00. Det er ganske digg egentlig. Jeg har jo også Apple Watch, som måler søvnen min. I helseappen ser jeg blant annet at jeg har sovet mer enn vanlig de siste 14 dagene. Tidligere sov jeg ca. 6,5 time, mens i det siste har jeg sovet nesten 7,5 time. Jeg er egentlig ganske flink å bruke helseappen på telefonen, og jeg liker jo å ha kontroll.

Jeg begynte faktisk på dette innlegget i går kveld, men så begynte klokken å bli så mye og jeg hadde fryktelig lyst å gå i seng 21:30. Jeg la derfor bort macen, stelte meg og gikk i seng. Fysøren det var virkelig digg å legge seg i sengen, og jeg kjente etter en episode med Home And Away at jeg bare skulle lukke øynene og falle i søvn. Det var helt fantastisk. Derfor gjennomfører jeg det samme i dag, så nå skal jeg pusse tennene og finne sengen.

Borte. Plutselig bare borte.

Han kom akkurat inn døren hjemme. Det føles hvert fall slik. Nå er han borte igjen. Telysene gir et behagelig lys over stuen. Leo ser på meg med de kulerunde øynene, og logrer litt med halen. Ørene vrir seg, lytter. Venter. Han vet vi mangler noen. Det han ikke vet, er at det er lenge til han kommer tilbake. Det vet jeg.

Jeg måtte stå opp tidlig i dag, til å være søndag. Daniel pakket bagen i går kveld, etter å fullført det lille badprosjektet hans. Han skulle absolutt male badegulvet rett før han reiste, men nå er det gjort og det ser veldig mye bedre ut. Jeg fikk satt meg i den varme bilen, og kjørt han bort til flyplassen. Nå er han reist, og jeg sitter igjen her, alene. Det høres så trist ut, noe jeg syns det er, men jeg klarer meg alltids. Jobben kaller. Jeg håper bare han blir litt lengre hjemme neste gang han kommer inn døren her. Heldigvis har jeg Leo. Hva skulle jeg gjort uten Leo, og selskapet han gir meg? Leo og meg. Meg og Leo.

Etter at jeg hadde kjørt Daniel på flyplassen, satt jeg meg ned i sofaen med isboksen min og så ut i stuen. Så stille. Bare fuglefrø som blir knust av et fuglenebb og duringen fra kjøleskapet kunne høres. Jeg følte meg med ett veldig alene. Ikke lenge etter hørte jeg flyet som startet opp på flyplassen. Nå flyr han avgårde, tenkte jeg for meg selv.

Etter å fått kontroll på litt støv, kledde jeg på meg og Leo (ja, hunden min får på seg klær når det er kaldt ute) før vi gikk en liten tur. Været var egentlig ganske fint, bare litt kjølig temperatur. Jeg fikk kappet litt ved også, som vi kan fyre i kveld, og andre kvelder, mens Leo sprang rundt meg. Det var godt å tilbringe litt tid ute i lyset.

Jeg tok med meg kjeks og vann, før jeg satt meg i bilen. Jeg fikk tatt meg en liten kjøretur, og gitt øyet noe annet å se på. Jeg er så fornøyd med den nye bilen min, for den er så behagelig å kjøre. Det var fint å bare suse avgårde, tenke litt og synge høyt i bilen.
Jeg og Hjalmar har spist middag sammen, og nå slapper jeg bare av. Kanskje det blir en til kjøretur i kveld, men bortsett fra det tar jeg det helt kuli. Bare handlelista igjen, heh! Ha en god søndag videre!

Frosne trær

Herregud så kaldt. Men så vanvittig fint. Man kan si mye om januar, men den har en sjarm. Den bitende kulden, i det solen er i ferd med å titte over fjellkanten og vise seg for første gang på to måneder. Lyset på denne tiden er helt magisk, og kulden får virkelig satt verden i et annet perspektiv. Alt fryser, og det blir hvitt. Det er utrolig nydelig. Det er jo faktisk litt koselig med kulden (om du har det varmt inne vel og merke). Da kan man tenne alle telysene, få det lunt inne, og bare sitte under pleddet med noe varmt i koppen. Det er litt verre om du faktisk må gjøre noe ute, men med de rette klærne er det egentlig ikke noe problem. Det blir bare ekstra digg å komme inn i varmen igjen. Det som ikke er fullt så fint, er når det er sur vind og såpass kaldt som det er nu.

I dag har vi vært en tur på grava til våre kjære. Vi endte opp der etter å vært på Europris og fått øye på gravlykt. Vi skulle bare innom for å hente lighter, men endte opp med syv gravlykter. Èn til hver grav. Det var litt kaldt, men det var nydelig ute. Ubeskrivelig fint.

HELLO DESEMBER!

Jeg begynte på dette innlegget 1. desember. Jeg hadde planlagt å publisere det 2. desember. Innlegget hadde en munter tone om hvor mye jeg gledet meg i denne måneden. Alt som ventet. Men så skjedde det noe. Et dødsfall. Et sjokk. Og siden da har jeg ikke åpnet macen.

Det har surret mange tanker i hodet, og mye som har skjedd på en gang. Jeg og Daniel hadde akkurat lagt oss da beskjeden kom. Vi spratt opp av sengen, kastet noen klær i en bag, toalettmappen og telefonlader. Vi fikk plassert Leo hos Hjalmar, før vi suste over fjellet til Alta. Halv tre den natten slentret tre slitne vesner inn i den lille leiligheten. Trøtt, full av tanker og i sjokk. Det var uvant å ikke møte to blide fjes, bare ett sliten og trist et. Noen timer senere, den morgenen, ankom flere nære. Flydd inn til Alta. Vi trengte å være sammen. Derfra skjedde alt så fort, og bare en uke senere var vi alle samlet i kirken for å ta et siste farvel.

Jeg og Daniel funderte på dette på vei tilbake til Lakselv. Vi har mistet så mange nære denne tiden vi har vært sammen. Jeg har på tre år vært i seks begravelser. På ett og et halvt år har jeg mistet tre av fire besteforeldre. Daniel har mistet to av fire. Slektninger jeg ikke har sett på lenge har kommet fra nært og fjernt, men ikke for å feire. For å ta et siste farvel.
Jeg har trillet uendelig mange tårer på kirkebenken i Lakselv kirke, og det begynner å bli tomt på lageret av lommepapir.

Likevel, vi har prøvd å holde motet oppe disse ukene. Jeg har fått fullført alle julegavene, pakket de inn og nå gjenstår bare leveringen. Desember begynte ikke på den beste måten, men vi har likevel klart å gjøre den litt fin i det minste. Forrige uke var tøff, og vi gjennomførte likevel en tur som har vært planlagt lenge. Vi trengte å komme oss litt bort. Denne helgen har vi vært i Narvik, besøkt lillebror og vært på standup show med Erlend Osnes, Kevin Kildal og en komiker til. Det var gøy.

Jeg har sittet lenge å vurdert om jeg skulle skrive dette innlegget. Det er sårt. Jeg bestemte meg likevel for å gjøre det, for det har preget en stor del av denne måneden, og det ville vært unaturlig å ikke nevne det. Det ville vært feil å “late som” at alt var greit. Vi prøver å se fremover, og jeg gleder meg likevel over denne høytiden.❤️

De siste papirene er i orden!

Ute er det mørkt, og litt småkjølig. Lille hunden ligger som en krøll vedsiden av meg, mens levende lys fyller stuen, og tven surrer i bakgrunnen. Her sitter jeg og nyter teen min alene i det lille huset vårt. Daniel er nemlig reist på sjøen. Nå kan jeg jo også faktisk si vårt, og mene det, uten å måtte sette vi i hermetegn. De siste papirene er endelig i orden, og jeg er offisielt medeier i huset! Det føles rart, og egentlig ikke virkelig, men det står der jo, svart på hvitt.

Jeg husker enda når jeg og Daniel snakket om den dagen vi skulle kjøpe hus for noen år siden. Lite visste vi at det skulle skje så fort, og lite visste jeg at vi også skulle finne den perfekte plassen på første forsøk.
Når vi først kjøpte huset var jeg glad og spent, men jeg hadde ikke “forelsket” meg i stedet. Det var nytt for meg, og jeg har aldri bodd utenfor bygda. Nå som vi har bodd ett år her, kan jeg faktisk ikke tenke meg noen andre steder å bo. Jeg har falt helt pladask for stedet og det lille huset. Det gjør liksom ingenting at vi ikke har sjøutsikt, for det er andre fordeler med skogen rundt oss og den lille gropa vi bor i. Det er også et stort pluss at mamma og Hjalmar kjøpte hus i gå avstand til oss bare noen måneder senere!

Nå skal jeg snart finne sengen, og få skjønnhetssøvnen så jeg er klar til en ny dag❤️

Tenke. Tenke. Tenke.

Mange ganger havner jeg inn i tankespiraler. Ting går gjennom hodet mitt, og jeg tenker mer enn vanlig. Da kan jeg tenke på mye, men det er spesielt en ting som går igjen. Jeg prøver bestandig å finne ut hvorfor jeg gjør som jeg gjør, hvorfor jeg tenker som jeg tenker, eller hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Men jeg finner aldri noe svar. Ikke et konkret svar, bare spekulasjoner. Spekulasjoner jeg ikke er sikker på om stemmer.

Når jeg trenger å klarne hodet, finne ny motivasjon eller skjønne at jeg ikke trenger å overtenke alt. Da går jeg ut. Hvis været er bra nok til å kunne sitte ute å tenke. Jeg har funnet en fast plass jeg går til hver gang, der jeg bare kan se utover havet og fjellene, og bare eksistere. Høre fuglene kvitre, eller vinden rasle i bladene på trærne. Bare la tankene fly avgårde, dagdrømme eller tillate meg å tenke på ting jeg ikke vanligvis vil tillate meg å tenke på. Noen ganger gråter jeg, noen ganger ikke. Tårene hjelper meg å få følelsene ut, og klarne hodet. Jeg trenger det av og til. Noen ganger føler jeg meg lettere, andre ganger ikke. Men jeg får følelsene ut, og det er det viktigste.

En fullført utdannelse!

For noen år det har vært..!

For tre år siden pakket jeg og Daniel sammen sakene våre, stappet dem i en liten henger og i en hvit Volvo V70, og kjørte fra nord til sør. 2 365 km. Jeg skulle for første gang flytte hjemmefra, og nesten så langt unna man kunne komme det kjente og kjære. Det er en erfaring jeg ikke kunne vært foruten og jeg har vokst de tre siste årene. Kristiansand ble mitt nye bosted, og jeg er glad for at jeg prøvde å bo et helt nytt sted, et sted som ikke lignet på noe av det vi har hjemme. Men det klarte ikke å erstatte den lille bygda mii Lakselv, og jeg vender hjemover etter tre fine år på Sørlandet.

Livet på høyskole er noe helt annet enn grunnskolen og videregående, det er mye gøyere. Når du studerer noe du faktisk er interessert i, som du får bruk for, så blir det noe helt annet. Det skal sies at det har vært utrolig gøy å gå journalistikk-linjen, jeg har lært utrolig mye nytt om media, fått prøvd meg bak kamera, lært å redigere reportasjer, lært hvor mye det ligger bak en hver sak, lært hvor mye ansvar og makt media sitter med, og mye mye mer. Det er jo absolutt ikke bortkastet, selv om jeg har bestemt meg for å ikke bli journalist her og nå, men jeg har fullført utdannelsen og kan ta det opp igjen hvis jeg ønsker!

Nå skal jeg tilbake til den lille bygda mii, og der blir jeg nok en god stund framover. ADIOS KRISTIANSAND!

 

Den eksterne praksisperioden

Wow! Disse åtte ukene har virkelig gått fort, og for en opplevelse!

Gjennom denne perioden har jeg lært mye om meg selv. Jeg har lært utrolig mye om dette yrket. Jeg har lært mye om iFinnmark.no. Det er så mye jeg har lært gjennom denne perioden, og det har vært en bratt læringskurve. Jeg har stortrivdes blant de ansatte i redaksjonen, og det er litt av en gjeng som sitter på kontoret i Lakselv, heh! Skal jeg være ærlig, så kommer jeg faktisk til å savne dem.

Likevel, det viktigste jeg har lært gjennom denne perioden, er at jeg ikke passer som journalist. Jeg trives ikke den rollen, og det har jeg fått skikkelig kjenne på gjennom denne perioden. Jeg har virkelig fått prøvd ut yrket, og gjennom dette innsett hvordan type jobber jeg per nå ikke passer til.

Det har absolutt ikke vært det samme som praksisperiodene på skolen. I praksisperiodene på skolen trodde jeg det bare var noe jeg trengte å bli vant til, men etter at jeg kom inn i en virkelig redaksjon, så har det virkelig gått opp for meg og det er en ærlig sak.

Det kan godt være at jeg “vokser inn” i yrket når jeg blir eldre, og at dette er et yrke som passer meg bedre om noen år, men her og nå er det ikke noe for meg. Jeg synes det er viktig å trives i jobben jeg skal gå til hver dag, og det gjør jeg ikke i denne jobben. Jeg skal for all del fullføre studiet, så har jeg hvert fall en utdanning i bakhånda, og det er jo tross alt bare et halvt år igjen.

iFinnmark fylte fem år, under praksisperioden min, og da ble det kake på kontoret!

Jeg er helt utslitt etter denne perioden. Jeg har aldri vært så sliten, eller hatt så ofte vondt i hodet som det jeg har hatt. Jeg kjenner det i både skuldre og nakke, at jeg virkelig har prøvd å gjøre mitt beste under oppholdet på iFinnmark. Jeg har virkelig gjort en innsats som jeg kan stå inne for, selv om jeg har hatt fryktelig liten motivasjon den siste tiden.

Jeg har fått gode tilbakemeldinger på det jeg har skrevet, og jeg er imponert over hva jeg har fått til denne lille perioden (som føltes som en evighet). Jeg har laget en oversikt over nesten alle sakene jeg har skrevet, nederst i innlegget.

Nå må jeg sørover igjen for en liten uke. Jeg skal ha innføring i bachelor-oppgaven, lage prosjektskisse, levere et refleksjonsnotat og begynne skrivingen. Jeg går mot den siste etappen av studiet, og det skal bli godt å bli ferdig.

For å kunne lese de sakene jeg har jobbet med, må du ha et abonnement på iFinnmark, da alle sakene jeg har laget er plussaker og bak betalingsmur.

Kan bli kamp om lærlingplasser 

Trosset kulda for å sikre seg godbiter: – Dette er den tiden fisken er best 

Havnet på styggest i Norge-liste. Kirkevergen nekter å ta det seriøst 

Linnéa Myhre kommer til skolen: – Skal fortelle åpent og ærlig

-Folk merker at batteriet begynner å bli dårlig så snart kulden setter inn

Torill Olsen hentet hjem en sjelden hunderase: – Liten, men ypperlig turkamerat

Nesten ingen bruker dette lyset på bilen: – Jeg tror ikke folk tenker over det

Skadedyrene er i skolen og kontorene: – Skikkelig heslig! 

Ronja (18) om livet som mobbeoffer: – Det har jo ødelagt ganske mye av framtiden min

Siri (39) bestemte seg da hun var 5 år: – Jeg angrer på ingen måte 

Tok til tårene: – Det var altså helt fantastisk! 

Den lille jenta hadde det travelt, så pappa Trond Erling måtte være jordmor

Bildeserie: Disse feiret bursdagen sammen med iFinnmark i Lakselv

Trafikkstasjonen i Hammerfest må holde stengt, da den ansatte sitter fast i Lakselv

Været ble fort umulig: – Til slutt sto alle fast 

Delte meninger om vindmøllepark: – Det er så fryktelig stygt! 

Skolen stenger dørene for dagen

Fått hjertestarter på senteret, men uten kurset er det ikke sikkert de hadde turt å bruke den 

Snøscooter-salget: – Vi ligger an til å slå rekorden i år!

Dette er veiene i Lakselv de vil brøyte med hjullaster: – Nå har vi ikke vært borte så lenge heller

Livet: En berg- og dalbane

Jeg setter ekstra pris på livet, de dagene jeg virkelig får tid til å nyte. De dagene jeg får tid å havne i en herlig tankeboble om livet. Fundere på hvor bra man egentlig har det. De dagene hvor det er ekstra fint å gå tur, som denne mandagen.

Luften biter meg litt ekstra i kinnet. Himmelen er klar og svart, med flere tusen stjerner og en måne høyt oppe som kaster et svakt lys over den svarte skogen. Det er mørkt ute, men det er ikke mørkt. Snøen, månen og stjerne skaper et fantastisk lys over livet mitt. Den kalde luften klarner tankene mine, og jeg føler meg evig takknemlig.

Ikke alle dager lik. Noen dager priser jeg livet og nyter hvert sekund, ønsker at det aldri skal ta slutt. Andre dager føles som en byrde, som en tung sekk å bære. Av og til ønsker jeg å bare begrave hodet i puta og la dagen forsvinne, late som den aldri skjedde. Noen dager er jeg klar for å ta imot det som kastes mot meg, andre dager blir jeg slått i bakken av det første som kommer min vei. I dag var en av de vanskelige dagene.

Deg får jeg aldri møte igjen

Vi var forberedt på det. Likevel er det så jævlig vondt.

Man kan vel egentlig aldri bli forberedt på å miste noen. Du blir ikke overrasket over beskjeden, men følelsen du sitter igjen med etter den telefonsamtalen er som å sette livet på pause. Du kjenner bare tårene som renner ned kinnene. Alle minnene suser gjennom hodet, og du innser at.. du aldri får møte denne personen igjen.

For to år siden hadde jeg alle besteforeldrene mine i livet. I dag har jeg bare én.

Kjære mormor. Du er den tyngste å miste. Du har stått der ved siden av meg siden jeg kom hjem fra sykehuset i 1998. Du var min og lillebror sin SFO, og det var til deg vi dro når mamma og pappa var borte. Vi lagde mat på kjøkkenet ditt, vi rotet i huset ditt, vi tok hele sengen din og vi gikk turer i nabolaget. Det var heller ingen som kunne lage makaroni som deg.

I voksen alder ble ukens høydepunktet å dra på kafé med deg. Hver fredag. Jeg elsket å glede deg med brev fra Kristiansand. Mamma kunne fortelle at du lyste opp, og det gjorde meg genuint glad. Jeg elsket å se deg glad.

Alle minnene vi har sammen skal jeg ta med videre, men det gjør ikke opp for det hullet du nå har etterlatt deg. Du er den råeste dama jeg vet om i bygda, og du har en helt spesiell plass i hjerte mitt. Fysøren, du betyr så mye for meg bestemor.

🌹Hvil i fred bestemor Ellen Kirsten Aikio❤️

Livet mitt sørpå

Jeg har nå bodd to år sørpå, og det har vært en opplevelse for livet. Jeg teller ikke dette halve året, da jeg så og si bare har vært hjemme i nord gjennom høsten. Jeg har mange fine minner herfra, som jeg kommer til å ta med meg videre.

Livet sørpå har vært fin, men jeg har savnet hjem begge årene jeg har bodd her. Livet har vært solfylt her nede, og det har vært skikkelig fint her når det har vært fint. Jeg har tatt til meg alle solstråler, og virkelig nøt livet. Men de tunge regnværsdagene har virkelig vært tunge, fysøren de har vært tunge. Vinteren spesielt har vært en svært tung periode, fordi det regner utrolig mye og det blir veldig mørkt uten snøen.

Jeg har lært utrolig mye av å bo litt borte fra nord, og oppleve noe annet. Denne tiden sørpå har lært meg å sette pris på mye av det vi har i nord. Denne tiden har lært meg at jeg ikke trives i en storby, at jeg trives best i en liten bygd i nord. Denne tiden har lært meg at jeg ikke takler Sørlandske vintre, med slaps og regn. Denne tiden har lært meg at det er alt for få solskinnsdager på vinteren i Sør-Norge, til å veie opp for den fantastiske vinteren i Finnmark. Jeg velger kuldegradene langt over solskinnsdagene. Jeg velger stengte snøveier langt over regn. Jeg velger livet i bygda langt over mange aktiviteter i byen. Det er en sjarm med Nord-Norge, som jeg elsker.

Men vi har funnet på utrolig mye gøy, denne tiden vi har vært her. Det vil bevares som minner for livet, som minne om hva som finnes her nede. Det er faktisk noe jeg kommer til å savne når jeg nå flytter hjem igjen, og det er blant annet at posten er mye raskere her nede, og det at alt er så tilgjengelig i butikker. Trenger jeg noe kan jeg faktisk bare gå på Sørlandssenteret og se etter det, og de har de fleste butikkene der. Gina Tricot som er favoritt klesbutikken min finnes blant annet ikke i Finnmark, og heller ikke New Yorker. Men det er vel egentlig bare det, og sommeren her nede da! ☀️

Hva fremtiden vil bringe kan ingen forutse, og jeg skal derfor ikke si at jeg aldri kommer til å flytte sørover igjen, for hvem vet? Selv om det finnes mange fordeler med å bo her sørpå, ser jeg nå virkelig frem til å komme hjem til nord for godt nå!

Flytting og ekstern praksis

Jeg går nå mitt siste halvår på bachelor programmet i Journalistikk, og det er helt vilt å tenke seg at jeg nå er snart ferdig. To og et halvt år er gjennomført og fullført. Tiden flyr virkelig..!

Nå som jeg går inn i mitt siste halvår, skal vi først gjennom åtte uker med ekstern praksis. Det vil si at vi skal jobbe i en ordentlig mediebedrift, som ansatte (med litt ekstra hjelp.) Det som er veldig gøy, er at jeg har fått praksisplass på førstevalget mitt. Jeg har praksisplass i Finnmarks største avis – iFinnmark.no, eller som det også heter: Finnmark Dagblad og Finnmarken.

Jeg både gleder og gruer meg. Det blir ganske spennende å prøve seg ute i den virkelige verden, og jeg håper at det ikke er på samme måte som i praksisperiodene på skolen. Jeg håper det er bedre. Jeg håper at denne praksisen virkelig kan vise meg hvordan det nye arbeidslivet mitt kan se ut, og hva jeg kan forvente.

I går fløy jeg sørover for noen innføringsdager på skolen, før jeg og Daniel skal sette kursen nordover igjen. Vi har valgt å pakke ut hele leiligheta og i praksis flytte nordover allerede nå. Ingen av oss kommer til å tilbringe noe særlig mye mer tid her nede, og vi har ikke så mye saker her heller. Jeg må nedover i løpet av våren i forbindelse med bachelor oppgaven, men utover det så er jeg egentlig ganske ferdig med Sør-Norge.

Jeg setter pris på deg

Denne ukens fredag mistet jeg den ukentlige handleturen og kaféturen med bestemor og mamma, fordi jeg var på jobb. De to kom likevel innom YX for å hilse på. Så siden jeg mistet fredagen, inviterte jeg bestemor ut på kafétur denne lørdagen – bare meg og henne. Det var utrolig koselig, og praten gikk i ett. Vi gikk litt rundt i sentrum også, shoppet litt før vi omsider tok turen hjem til henne. I dag var det også nydelig vær, helt vindstille og fin temperatur med solen som tittet opp mellom skyene.

Jeg tror mye av grunnen til at jeg har et så utrolig godt forhold til bestemor, er fordi mamma har et veldig godt forhold til sin mor. Mamma er hver dag innom bestemor for å sjekke om hun har det bra, gir henne selskap og steller med henne. Det var alltid bestemor vi dro til etter skolen, eller var hos når mamma og pappa var borte når vi var små. Jeg drar fortsatt innom bestemor for å holde henne med selskap, gi henne noe annet enn det daglige. Jeg liker å tilbringe tid med henne, for jeg vet at hun er ikke her for evig. Jeg behandler denne tiden sammen med henne, som dyrebar. Derfor er de ukentlige handleturene våre når jeg er hjemme et høydepunkt, for jeg vet at det ikke alltid vil være slik. Jeg må nyte det mens jeg kan.

Det gir meg seriøst vondt i magen når jeg får tanken på at en dag vil det ikke være slik lengre. Jeg skal absolutt ikke ta sorgene på forskudd, men det får jo en til å tenke. Jeg vil huske denne tiden sammen med bestemor som fin, og full av gleder. Jeg vil at jeg skal huske denne tiden som dyrebar. Det er viktig for meg å fortelle bestemor at jeg er glad i henne, nå som hun har glede av ordene. Jeg tror det er viktig for å henne å høre de ordene også. Jeg blir veldig glad av å være med bestemor, for hun får meg alltid i et godt humør. Hun slår an en liten spøk innimellom, og når hun smiler lurt treffer det rett i hjertet. Jeg blir rørt og imponert over den dama, og hun viser med hele seg at hun setter pris på at jeg tar meg tiden til henne. Jeg setter hvert fall veldig pris på ha denne kule dama som min bestemor❤️

Samhold

Finnmark har den siste uken vært i sorg, og da spesielt Alta, etter helikopterulykken på lørdag. De omkomne har vært en tur i Tromsø på obduksjon og identifisering. I går ble de fem ungdommene fraktet i en kortesje med bårebiler ledet av en politibil fra Tromsø til Alta. Ankomsten deres til Alta gir meg gåsehud. Det er måten hele Alta tok imot de på, som virkelig rører meg. Det viser samhold i en vanskelig tid. På NRK skriver de som følger:

“Det ble tent lys. Det ble satt opp blomster. Og folk møtte opp langs veien for å hedre de omkomne og vise sin støtte til de berørte. Det sto folk langs veien flere steder mellom Tromsø og Alta, og på det siste strekket fra Talvik og inn til Alta sentrum var det flere hundre biler som fulgte kortesjen helt fram.” 

Les hele saken og se bilder på NRK.no/Finnmark

Dette er en av mange grunner til at jeg liker å bo på små steder, der innbyggertallet ikke er så høyt. Det samholdet man har, både i fine og tøffe perioder. Det er selvsagt både fordeler og ulemper med å bo på små plasser, men jeg liker meg best her i lille Lakselv.
I dag har jeg vært en tur i sentrum, en kjapp tur, og møtt på masse kjentfolk. Det er også en grunn til at jeg liker å bo på små plasser, kanskje da spesielt her i Lakselv. Jeg møter bestandig på hyggelige mennesker, noen kjente og andre ikke fullt så kjente. Jeg har den siste uken jobbet på YX, det som før var Esso når jeg jobbet der i helgene, og det kommer utrolig mange fine mennesker innom stasjonen i løpet av dagen. Det gjør virkelig noe med det å jobbe der.

Fire år

 

Det er veldig rart dette egentlig med år. For fire år siden hadde jeg akkurat flyttet inn hos stefaren min, for fire år siden ble jeg sammen med Daniel. Fire år med utvikling av meg selv, og min psykiske helse til det bedre.

Nå, fire år senere, har jeg fjernet alt som er mitt i huset som nå skal selges. Jeg bor jo i Kristiansand, selv om dette føles mer som hjemmet mitt enn det der nede. Men er det en ting jeg er glad for, så er det at jeg har mitt eget sted – selv om det ikke er her.

Nå, fire år senere, har jeg det mye bedre psykisk. Jeg har jobbet meg gjennom tøffe perioder, og takler disse beskjedene jeg har fått i det siste mye bedre enn hva jeg hadde gjort tidligere.

Nå, fire år senere, har jeg og Daniel det enda utrolig bra sammen. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort uten den gutten der, for en fantastisk person! Ja, jeg har irritert meg over ting, men det forsvinner i den utrolige personen han er. Han har stått der med meg gjennom alt, og han er her enda. Min klippe, motivator og bestevenn❤️

Livet kan forandre seg ganske mye på fire år, selv om jeg syns disse årene har gått skrekkelig fort. Kanskje spesielt de to siste årene har føltes som har gått veldig fort.

Det gjør noe med deg

De siste dagene har gått litt i ett merker jeg. Dagene er blitt brukt for det meste på å pakke ned rommet vårt her hjemme. Jeg er blitt helt ferdig i dag, og det eneste jeg har igjen inne er toalettsakene mine. For tiden bor jeg og Daniel i faren hans sin campingvogn, og trives egentlig litt, det er koselig. Å før noen begynner å lure – nei, mamma og stefaren min er enda sammen❤️

Disse ukene har vært ganske merkelige følelsesmessig. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten. Selv om jeg egentlig ikke merker det så mye på humøret, for jeg har klart meg hittil veldig fint, så begynner jeg nå å bli sliten.
Det er tøft å høre så mye baksnakking, så mye dritt bli slengt i alle retninger, så mange stemmer. Det gjør noe med deg når du fra alle kanter får høre dritt om din egen mor hele tiden. Mamma er den snilleste jeg vet om, alt for snill, og gjennom hele livet mitt har jeg opplevd at hun er den som får mest ufortjent dritt. Fra all tid tilbake, så langt jeg kan huske, går bestandig alt utover min egen mor. Gang på gang er det hun som får dritten slengt i trynet, fra nære, bekjente og folk jeg ikke har noe forhold til, men likevel står hun i det. Hun har vist meg hvilken styrke hun bærer, og hun imponerer meg enda. Jeg skjønner så jævlig godt at hun er sliten, frustrert og såret. Men det jeg ikke skjønner, er hvorfor mennesker må være så slem med hverandre. VÆR SNILL MED HVERANDRE.

Liten hund

Nå er det endelig SOMMERFERIE! I går leverte gruppen min prosjektet vårt og metoderapporten, så nå er det offisielt endelig sommerferie og det trenger jeg virkelig.☀️

I natt våknet jeg av et brak over hodet mitt, og piskende regn som slo mot taket. I natt har det virkelig tordnet og regnet. Enkelte ganger ristet det litt i sengen. Det var litt skummelt skal jeg innrømme, selv om det også er litt spennende med sånt vær.

Uansett, i går hentet jeg hjem vår nye lille venn! En søt chihuahua gutt på seks år som heter Leo (ironisk når fuglen vår heter Neo). Jeg har lenge sett etter en liten hund, har ønsket meg det en stund nå, og for noen uker siden dukket denne karen opp på Finn. Jeg endte opp med å sende melding til eieren. Jeg og Daniel dro for å hilse på han, og etter det var vi solgt. Vi hadde bestemt oss. Han ville vi ha.
Nå har det gått et døgn siden jeg satt han i bilen, og satte kursen mot Sandefjord. Vi lærer enda å kjenne han, men hittil har han vært veldig snill.❤️

I dag har det også vært vanvittig varmt! Jeg og Therese dro en tur til byen for å spise lunsj sammen med venninne av henne – vi ble sittende ute, men jeg må innrømme at det faktisk var ganske varmt det også. Gradestokken i bilen viste 31 grader, og det syns jeg nesten er litt varmt – selv med overskyet vær.

Kamp mellom følelsene

Denne uken har jeg virkelig følt en kamp mellom lykke, panikk og redsel. Lykke fordi jeg er ganske heldig, jeg er snart er ferdig med dette lange semesteret, får sommerferie og kan dra hjem til Finnmark. Panikk fordi gruppeprosjektet på skolen ikke går så veldig bra, det er en del utfordringer og jeg føler ikke at jeg har kontroll. Redsel fordi jeg er redd for å stryke, og at det som går bra nu skal snu å ikke gå så bra lenger.

Jeg går konstant med hjertebank og et smil om munnen. Smilet for lykken, og hjertebank for panikken. Jeg har problemer med å sovne om kveldene, fordi tankene spinner rundt i hodet. Jeg trenger bare å bli ferdig med dette, slutte å stresse, komme meg hjem og virkelig få sommerferie så jeg kan slappe av!

På denne tiden i fjor

På denne tiden i fjor slet jeg veldig mye med ensomhet. Det var begynnelsen på en ny tilværelse. På denne tiden i fjor hadde Neo reist fra meg sammen med Daniel til Nord-Norge, og det begynte å nærme seg skoleslutt. Leiligheten var helt stille og det føltes utholdelig. Jeg følte meg maktesløs og fortvilet. Stillheten skulle bli min nye hverdag etter sommerferien. Ensomheten tok hardt tak. Jeg vurderte å slutte på studiet etter at året var ferdig. Jeg ville bare gjøre meg ferdig med alt og komme meg hjem, men sånn ble det ikke.

På denne tiden i år har jeg vendt meg til det å være alene. Jeg er nesten blitt litt for vandt til det, for nå føles Kristiansand som mitt sted. Mitt sted som når jeg reiser til for å bare være alene. Her er det bare meg. Ikke Neo, ikke Daniel, ikke mamma eller pappa, ikke svigerfamilie – ingen. Her kan jeg være den delen av meg som ingen ser – den som gjøre rare ting, den som synger høyt på badet eller den som ikke gidder å rydde rett etter middag.

Jeg føler på ensomheten enda, og skulle ønske det ikke bare var meg, men det er ikke like “ille” som det var i fjor. Jeg kan komme meg gjennom dette – det er jo bare snakk om ett år igjen! Jeg er stolt over meg selv som ikke kastet inn håndkle, selv når alt føltes så håpløst ut. Det meste pleier å ordne seg med tiden, har jeg lært❤️