Det begynner å nærme seg skoleslutt med storm skritt. Juni har så vidt begynt, men det er ikke så veldig lenge igjen til sommeren er i full gang og man vender nesen sørover. Jeg er så spent, men jeg gruer meg også litt. Jeg vet helt ærlig ikke helt hva jeg tenker om dette lengre. Jeg har hatt en spenning i kroppen i flere måneder, og jeg har på en måte gledet meg til dette, men nå fylles hele kroppen med nervøsitet og redsel for den store verden. Redselen for å være alene. Jeg har gledet meg i så lang tid, for å oppleve noe nytt – men samtidig har jeg alltid hatt et lite snev av uro og usikkerhet, som nå bare blir større og større for hver dag som går. For hver dag nærmere vi kommer. Det er ikke lengre en fantasi, en drøm, et ønske – men en virkelighet.
Plassen vi flytter til, er en plass jeg ikke kjenner en sjel og har ingen tilknytning til. Det er helt nytt, og ingen av oss kjenner plassen særlig godt, det er både skummelt og veldig spennende – mye å utforske og for alt vi vet blir vi veldig glad i plassen. Men frykten for å bli alene er veldig stor, spesielt når man ikke kjenner noen, eller plassen, særlig godt. Derfor er jeg sjele glad for at jeg flytter sammen med Daniel. Vi kan oppleve og utforske sammen, og jeg føler meg med engang ikke så alene lenger.
Det som blir tristest med å flytte så langt bort, er familien min. Jeg er student, som betyr at det er ikke bare å sette seg på flyet for å besøke de heller, må faktisk ha penger til det også. Det blir tøft – hvertfall når det kommer til de vanskelige tidene. Det er ikke bare løpe i armene på mamma og gråte da. Heldigvis sørger dagens teknologi at jeg kan snakke med de hver dag om jeg har behov for det.
Dette er også grunnen til at vi har valgt å flytte dit vi skal flytte, for det er hvertfall litt nærmere Daniel sin familie. Det er ikke så himmelsk langt til noen kjente og kjære.
Men nå er det bare å håpe man kommer inn på skolen man har søkt på!♥
