I natt lå jeg våken en stund, for jeg klarte ikke å sove. Jeg tenkte for mye. Jeg savnet for mye. Å det eneste som hjelper når jeg har et slikt savn, er å se på bilder – som regel blir jeg bare enda tristere og gråter litt ekstra, men det går over. Jeg har slike øyeblikk, der jeg rett og slett bare må slippe tårene løs og lar meg selv få lov å savne litt. For det er jo ikke sagt at det er verdens enkleste ting, og bare la kjæresten reise bort i to uker, der kontakten er liten. Selv om det nå snart er to år siden det hele startet slik, og hele forholdet vårt har vært basert på det, så er det tøft. Enkelte ganger er tøffere enn andre. 

Det hjelper å bla gjennom bilder, det henter tilbake de gode minnene og hjelper meg med å sove når jeg har det slik. Fra dagen Daniel flyttet hjem fra Harstad, juni 2015, har vi aldri vært fra hverandre – bortsett fra de jobb ukene. Det har aldri vært et tema å sove borte fra hverandre på eget initiativ, og det er skremmende hvor avhengig man kan bli av noen. Det er skremmende hvordan kun en person kan bety så mye, og hvordan kroppen reagerer når man er borte fra hverandre. 

Sånne netter som jeg har hatt, får meg til å tenke gjennom alt. Både gode og dårlige minner. Det får meg til å sette pris for hva jeg har fått, og sette pris for alt han har gjort for meg. Det får meg til å sette pris på alle stundene han har stått ved siden av meg. Jeg vet ikke hvor jeg ville vært, om jeg ikke hadde hatt han.
For når vi møtte hverandre første gang for to år siden var jeg et følelsesmessig vrak; full av sinne, sorg og selvtilliten til min egen personlighet og mitt eget selvbilde var svært dårlig. På den tiden var det dagligdags med humørsyke utbrudd, full av tårer og hat. Gjennom de to årene her, har Daniel stått gjennom stormen sammen med meg og lært meg å sette pris på livet, andre og meg selv. Han har lært meg å smile. Han har lært meg at det er greit å ha det vondt. Han har lært meg å aldri gi opp og kjempe for det som betyr noe. Han har lært meg å ikke bry meg om hva andre sier eller tenker. Takket være han, har jeg skjeldnere og skjeldnere perioder med humørsyke utbrudd og dårlig humør. Med han er jeg lykkelig. 

Det er når jeg tenker på alt dette, at tårene kommer. Det er i slike øyeblikk jeg gråter mye, men likevel ikke føler skyldfølelse, kun takknemlighet.