De siste årene har jeg blitt vandt til å bo mange i ett hus. Vi har alltid vært fem stykker eller oppover de siste årene. Det har gitt mange utfordringer med badet blant annet. Å nesten alltid er det noen hjemme, selv om man ikke ser hverandre fordi vi oppholder oss i forskjellige rom – men likevel har det vært en trygghet å vite at man er ikke alene i huset.
Nå som jeg og Daniel har flyttet hit ned til Kristiansand, fått oss egen leilighet og blitt degradert fra fem + til bare to stykker – kjenner jeg allerede at jeg kommer til å føle meg litt ensom. Selv om jeg har Daniel, så vil jeg føle på denne tomheten av det å bare være to stykker. Det er selvfølgelig deilig med noe eget også, men jeg har ikke helt fått den følelsen av at dette er mitt hjem. Vi er jo enda i startfasen og har nettopp flyttet, så hva annet skal man forvente?
Etter at lillebror reiste har jeg på en måte følt meg helt alene. Alt som er det nære og kjære er oppe i Finnmark. Jeg har Daniel og hans familie, og jeg føler meg hjemme sammen med de – men alt er liksom snudd litt på hodet. Jeg sier ikke at det er noe galt, eller at dette er noe jeg ikke ønsker, og jeg håper følelsen av det ensomme forsvinner så snart jeg blir vandt til den nye tilværelsen vår. Dette er kanskje noe av det tøffeste jeg noen gang har gjort, og jeg håper det går over etter en stund.
Nå er også Daniel reist, så da er det bare meg og familien til Daniel igjen. Om ikke lenge er jeg faktisk nødt til å kjøre til Kristiansand alene, og da blir jeg faktisk helt alene i noen dager. Jeg gruer meg litt til det, for det å bli helt alene i en leilighet du nesten ikke har bodd i blir litt skummelt. Jeg har selvfølgelig Neo med meg, og skal sørge for at det ikke blir stillhet i leiligheten – musikk eller tv døgnet rundt!
Jeg er så enig! Hadde det også slik før jeg flyttet for meg selv 🙂
Victoria Larsen: Takk gud for at jeg ikke er den eneste!