Lykken jeg følte da jeg gikk inn de store dørene til ankomsthallen, var berusende. Lykken jeg følte når jeg så ansiktet ditt og smilet som dukket opp da du så meg, var magisk. Jeg ville ikke smile for mye, men jeg klarte ikke å la være. For herregud, så godt det var å se deg igjen! Min kjære hadde landet trygt i armene mine, og jeg kunne endelig puste lettet ut.
Disse to ukene har virkelig vært en utfordring for meg, men samtidig har det vært helt greit – jeg har ikke hatt en dårlig humør slik jeg hatt alle de tidligere gangene. Jeg har klart å holde meg positiv og glad. Jeg har klart å holde ut disse to ukene uten for mye diskusjon. Jeg tror det har hjulpet meg MYE at jeg har vært med familien til Daniel nesten hele tiden, som å ha en del av han der. Det har gjort alt litt bedre.
Men endelig er han hjemme igjen. Endelig kan jeg holde rundt han, ta på han og kjenne lukten av han. Endelig kan jeg borre ansiktet mitt i nakken hans, mens han ligger i dyp søvn. Endelig kan han roe ned tankene mine som løper løpsk rundt i hjernen, og følelsene som gjør kroppen min til et vrak. Endelig føler jeg meg hel igjen.
Njååå får et herlig innlegg. Så bra han er i armene dine igjen
Så fin og inspirerende blogg du har, du er flink 🙂 Ønsker deg en fortsatt fin kveld!
Tiril Sørensen: Tusen takk! 🙂