Det har gått tre år.
På disse tre årene har vi vokst. Når jeg ser på bilder som ble tatt for tre år tilbake i tid og bilder som er tatt den dag i dag, så ser jeg at vi har forandret oss. På tidspunktet vi ble sammen var jeg 16 år (ble 17). Daniel var 17 (ble 18). I år blir jeg 20 år, og han blir 21 år. Det er klart at man forandrer seg på tre år. Men vi har ikke bare forandret oss på utseende, blitt mer voksen. Jeg vet at hvert fall jeg har forandret meg som person.
Når man blir partner med et annet menneske, kan man ikke bare styre slik man selv vil. Man må ta hensyn til en annen person følelser. Han forandret meg, til et bedre menneske som har mer forståelse for andres følelser.
Men en ting som aldri har forandret seg, er det faktum at vi elsker hverandre.
Men han hjelper meg også. Han hjalp meg gjennom en veldig tøff periode. Han stod der sammen med meg. Han hjalp meg å se det positive livet, og de positive tingene. Jeg hadde ikke klart dette like bra, om han ikke hadde vært der å støttet meg gjennom alt. Jeg gikk fra å være en dyster person, til å bli et nydelig jente med et smil om munnen. Jeg gikk fra å slite med depresjon daglig, til å ha mine perioder noen få ganger i måneden. Jeg gikk fra å ha flere dårlige dager enn gode, til å ha flere gode enn dårlige. Han ga meg den gaven med å være der for meg og tok meg i mot de gangene jeg falt, mens jeg kjempet meg gjennom harde tider mot et bedre liv. Det hadde jeg ikke klart uten han.
Tre år er lang tid, men for meg føles det som om tiden har flydd når jeg ser på alle tingene vi har gjort og hvert gjennom. Vi har rukket å gjøre så utrolig mye på tre år. Det har vært opp- og nedturer. Det har vært latter og gråt. Det har vært sinne og kjærlighet. Men jeg angrer ikke et sekund på det valget jeg tok for tre år siden.
