Ute er det mørkt, og litt småkjølig. Lille hunden ligger som en krøll vedsiden av meg, mens levende lys fyller stuen, og tven surrer i bakgrunnen. Her sitter jeg og nyter teen min alene i det lille huset vårt. Daniel er nemlig reist på sjøen. Nå kan jeg jo også faktisk si vårt, og mene det, uten å måtte sette vi i hermetegn. De siste papirene er endelig i orden, og jeg er offisielt medeier i huset! Det føles rart, og egentlig ikke virkelig, men det står der jo, svart på hvitt.

Jeg husker enda når jeg og Daniel snakket om den dagen vi skulle kjøpe hus for noen år siden. Lite visste vi at det skulle skje så fort, og lite visste jeg at vi også skulle finne den perfekte plassen på første forsøk.
Når vi først kjøpte huset var jeg glad og spent, men jeg hadde ikke “forelsket” meg i stedet. Det var nytt for meg, og jeg har aldri bodd utenfor bygda. Nå som vi har bodd ett år her, kan jeg faktisk ikke tenke meg noen andre steder å bo. Jeg har falt helt pladask for stedet og det lille huset. Det gjør liksom ingenting at vi ikke har sjøutsikt, for det er andre fordeler med skogen rundt oss og den lille gropa vi bor i. Det er også et stort pluss at mamma og Hjalmar kjøpte hus i gå avstand til oss bare noen måneder senere!

Nå skal jeg snart finne sengen, og få skjønnhetssøvnen så jeg er klar til en ny dag❤️