De siste dagene har gått litt i ett merker jeg. Dagene er blitt brukt for det meste på å pakke ned rommet vårt her hjemme. Jeg er blitt helt ferdig i dag, og det eneste jeg har igjen inne er toalettsakene mine. For tiden bor jeg og Daniel i faren hans sin campingvogn, og trives egentlig litt, det er koselig. Å før noen begynner å lure – nei, mamma og stefaren min er enda sammen❤️
Disse ukene har vært ganske merkelige følelsesmessig. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten. Selv om jeg egentlig ikke merker det så mye på humøret, for jeg har klart meg hittil veldig fint, så begynner jeg nå å bli sliten.
Det er tøft å høre så mye baksnakking, så mye dritt bli slengt i alle retninger, så mange stemmer. Det gjør noe med deg når du fra alle kanter får høre dritt om din egen mor hele tiden. Mamma er den snilleste jeg vet om, alt for snill, og gjennom hele livet mitt har jeg opplevd at hun er den som får mest ufortjent dritt. Fra all tid tilbake, så langt jeg kan huske, går bestandig alt utover min egen mor. Gang på gang er det hun som får dritten slengt i trynet, fra nære, bekjente og folk jeg ikke har noe forhold til, men likevel står hun i det. Hun har vist meg hvilken styrke hun bærer, og hun imponerer meg enda. Jeg skjønner så jævlig godt at hun er sliten, frustrert og såret. Men det jeg ikke skjønner, er hvorfor mennesker må være så slem med hverandre. VÆR SNILL MED HVERANDRE.
