Jeg er svært sjeldent innom sykehus. Jeg føler meg veldig som en forvirret høne når jeg skal finne frem på et sykehus. Det er så mange korridorer og etasjer. Overalt er det dører med bokstaver og tall på seg, så man skal vite hvilket rom det er. Det er heldigvis godt skiltet på et sykehus med de forskjellige avdelingene. Hvis ikke hadde jeg nok aldri funnet frem.
Operasjon har jeg aldri gjort før. Jeg har aldri vært i narkose, og jeg har aldri sydd noe eller blitt skjært i. Det er en litt skremmende tanke, for nå skulle jeg jo nettopp det da.
Da jeg første gang skulle ta celleprøve for noen år tilbake, fortalte jeg legen om et problem jeg hadde. Hun kjente litt ekstra på meg, og vi konkluderte med at jeg måtte en tur innom en gynekolog. Jeg tok derfor turen over til Hammerfest sykehus noen uker senere. Her fant de en liten kule på eggstokken. Den var dog liten, kjentes fin ut og ingenting å bekymre seg over, forklarte legen. Jeg tenkte derfor ikke noe mer på det.
Det gikk noen år, og jeg begynte å plages litt med smerter i nedre del av magen. Tok turen til legen, vi tok noen prøver og hun tok en lettere gynekologisk undersøkelse. Hun klarte dermed å kjenne en kule, og den kunne virke større. Det ble en ny tur til Hammerfest.
Her fant de denne kulen som legen hadde kjent, og vi tok dermed mål av den. Dette hadde ikke den første gynekologen jeg var hos gjort. Den sto oppført i journalen min, men ikke størrelsen på den på det tidspunktet. Det skulle nå gå tre måneder før jeg skulle på kontroll, for å se om den hadde blitt større eller minsket seg. Det var faktisk mulig at den forsvant av seg selv.
Det gjorde den ikke. Tre måneder senere hadde den vokst. Legen jeg da fikk var veldig klar på at denne skulle ut, og den ble testet for om den kunne inneholde kreft. Det gjorde den heldigvis ikke, den inneholdt hår og fett. Etter både CT og MR fikk jeg vite at det er to stykker, én på hver eggstokk. Der den største var 6-7 x 8 cm. Jeg fikk dermed tilbud om å fjerne de, og det takket jeg jo da ja til.
Operasjons datoen ble 24. april. Jeg kom inn til sykehuset klokken 08, og her traff jeg både kirurgene og anestesilegen. Jeg ble liggende noen timer å vente på at det skulle bli min tur til operasjon, og jeg gruet meg mer og mer. Jeg ble hentet rett før halv 12. Operasjonstiden var estimert til én time. Det tok det altså ikke.
Jeg våknet smått opp litt over klokken fire den ettermiddagen. Forvirret på hvor jeg var, for jeg var ikke på det rommet jeg egentlig skulle våkne opp på. Jeg våknet opp på oppvåkningsrommet til intensiven. Operasjonen tok lengre tid enn forventet, så etter å våknet litt fikk jeg velge om jeg ville reise hjem iløpet av kvelden, eller bli natten på sykehuset. Jeg var overhode ikke klar til noe hjemreise, så jeg valgte å bli natten på sykehuset. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde.
Operasjoen gikk veldig fint. Jeg hadde ikke bare to cyster, jeg hadde faktisk fire stykker, og de fikk fjernet alle. Heldigvis gjennom kikhullsoperasjon som var hovedplanen. Det gjorde det litt lettere for min del å komme meg etter operasjonen.
Det har nå gått noen dager siden operasjonen, og jeg har vært ganske så redusert. Jeg har hatt mye luftsmerter, og det er vel kanskje det som har vært det værste. Smertestillende hjelper jo heller ikke mot luftsmerter, så det var ikke så mye å gjøre med det annet enn bevegelse. Jeg og Milo har derfor utnyttet de fine dagene med litt turgåing mellom de veldig mange filmene jeg har trålt gjennom.
