På denne tiden i fjor slet jeg veldig mye med ensomhet. Det var begynnelsen på en ny tilværelse. På denne tiden i fjor hadde Neo reist fra meg sammen med Daniel til Nord-Norge, og det begynte å nærme seg skoleslutt. Leiligheten var helt stille og det føltes utholdelig. Jeg følte meg maktesløs og fortvilet. Stillheten skulle bli min nye hverdag etter sommerferien. Ensomheten tok hardt tak. Jeg vurderte å slutte på studiet etter at året var ferdig. Jeg ville bare gjøre meg ferdig med alt og komme meg hjem, men sånn ble det ikke.
På denne tiden i år har jeg vendt meg til det å være alene. Jeg er nesten blitt litt for vandt til det, for nå føles Kristiansand som mitt sted. Mitt sted som når jeg reiser til for å bare være alene. Her er det bare meg. Ikke Neo, ikke Daniel, ikke mamma eller pappa, ikke svigerfamilie – ingen. Her kan jeg være den delen av meg som ingen ser – den som gjøre rare ting, den som synger høyt på badet eller den som ikke gidder å rydde rett etter middag.
Jeg føler på ensomheten enda, og skulle ønske det ikke bare var meg, men det er ikke like “ille” som det var i fjor. Jeg kan komme meg gjennom dette – det er jo bare snakk om ett år igjen! Jeg er stolt over meg selv som ikke kastet inn håndkle, selv når alt føltes så håpløst ut. Det meste pleier å ordne seg med tiden, har jeg lært❤️
