Det er når Daniel er borte at jeg merker ensomheten, og hvor avhengig jeg er blitt av han. Det er skummelt å se hvor avhengig man kan bli av en person. Det er skummelt for du vet aldri hva som skjer videre. Hva gjør man da?
Den første uken er alltid verst. Det er den jeg føler og overanalyserer det mest, før jeg blir “vandt” til det i uke nummer to. Å det blir en liten rund-dans, for jeg får heller ikke sove noe særlig når han er borte, som forsterker alle følelsene mine litt mer.
Like før han drar pleier jeg alltid å trøste meg selv med at det skal bli litt deilig med alenetid, men vet dere hva? Det er bare løgn. Løgn for å klare dette bedre. Men sannheten er at jeg ikke klarer det like bra som jeg forestiller meg. Med engang jeg har sendt han på flyet, og kommer hjem, fylles jeg med ensomhet og tomhet. Det er prisen jeg betaler for å ha det så bra som jeg har det med han. Det er sterkt å elske noen så mye.
Til syvende og sist så klarer jeg det jo, selv om det kan være tungt og utfordrende.
<3