Ja.. da var vi faktisk på tur sørover. Jeg sitter igjen med en veldig ekkel klump i halsen, fordi det er enda veldig trist. Følelsen av å si hade til pappa i går kveld var helt jævlig, for han får jeg faktisk ikke se før til jul. Det å kjøre ut gjennom porten i morges mens mamma og Hjalmar sto på trappen, med bilen og hengeren fullstappet av sakene våre – det var grusomt. Jeg måtte bruke litt tid på å samle meg før vi gikk inn på bensinstasjonen. Det er en av de tyngste tingene jeg har gjort. Men det må gjøres, det er livets gang og skal jeg komme videre må jeg ut av pikerommet – uansett hvor tungt det er.
Det er i slike situasjoner man innser hvor glad man er i foreldrene sine, innerst inne. Jeg har aldri lagt skjul på hvor mye foreldrene mine betyr for meg, selv i mine vanskelige tenåringsdager der man skal "mislike" foreldrene for å løsrive seg. Jeg vil kalle det trasalderen på nytt med et høyere nivå. Jeg vet ikke helt om jeg ikke husker det, eller om jeg faktisk ikke har vært så aktiv å løsrive meg på den måten – det kan kanskje være grunnen til at denne avskjeden var så tung. Heldigvis er de bare en telefon unna, selv om det er flere mils avstand i luften.
Samtidig som jeg kjenner på denne triste følelsen, så kjenner jeg en stolthet og spenning. Spenning for et "nytt" liv. Ettersom jeg ikke er kommet inn på skolen enda, så kan jeg ikke juble riktig enda – men det er et skritt i riktig retning.
Så trist at du ikke får se han før jul.. klem <3