Når jeg pakket ned rommet mitt i slutten av juni/begynnelsen av juli visste jeg ikke om det var verdt det. Jeg visste ikke om alt jeg gjorde da var til noen nytte. Vi visste heller ikke om det å kjøre 2260 km med henger på slep og fullstappet bil langs vårt langstrakte land var verdt det. Vi hadde ingen aning om vi var nødt å pakke alt tilbake i bilen og henger for å starte nordover igjen når sommeren var over. Vi visste ingenting om det vi gjorde var bortkastet.
Men når jeg fikk vite dommen, at jeg hadde fått skoleplass – var ingenting av det vi hadde gjort bortkastet. Det var en lettelse langt inne i sjelen min. Alt arbeidet hadde blitt belønnet. Alt det harde arbeidet med å finne leilighet, pakke ned hele rommet og inn i bilen, kjøre hele Norge på langs for å komme oss til vårt nye hjem – ingenting hadde vært nytteløst. Nå gleder jeg meg litt over dette nye eventyret i mitt nye kapittel.
