Jeg kom tilfeldigvis borti mappen jeg har på macen min som heter “kjære” når jeg skulle se etter et bilde, og der dukket jo opp alle bildene jeg og Daniel har tatt sammen helt fra begynnelsen. Å jeg visste ikke at et par bilder kunne gjøre meg så emosjonell, for jeg satt i en liten halvtime å gikk igjennom alle bildene mens det rant noen små tårer nå og da. Det ligger så mange minner i de bildene, og det får meg til å tenke hvor godt vi egentlig har det ilag og hvordan det hele startet – samtidig som det får meg til å savne han enda mer nå som han er bortreist.
Det er veldig lett å havne i den boblen der man bare mimrer, spesielt når man er alene. Jeg har en tendens til å gjøre det veldig ofte når jeg er alene, og da ender det som regel opp i noen små tårer. Ikke fordi jeg nødvendigvis er trist eller lei meg, men fordi det kanskje minner meg om gode tider og noe man kanskje har tatt litt forgitt eller ikke innså hvor godt man egentlig hadde/har det. Jeg tror man egentlig har litt godt av å gå gjennom gamle bilder og bli minnet på hvor vanskelig eller god en periode i livet sitt var, så man på en måte kan se på livet man lever nå med nye øyne og bli minnet på å sette pris på det som er her og nå.
