Jeg ligger i sengen. Får ikke sove. Kaldsvetten er ekkel mot føttene og hendene. Inni meg herjer bakterier, og imunforsvaret mitt som kjemper imot. Jeg kan kjenne hjerte mitt dunke hardere enn vanlig, magen vrenger seg og maten jeg har spist truer med å komme opp igjen. Jeg kjemper for å holde den nede, slik at kroppen min for den lille energien den trenger for å kjempe mot demponene. Det er vanskelig å puste, det svir på den ene siden. Tom for halspastiller er jeg å.
Utenfor pisker regnet mot vinduet og veggene rundt meg. Det er beroliggende, men det hjelper meg ikke med å sovne. Jeg begynner å telle sauer, men jeg klarer ikke konsentrere meg. Det føles som jeg har satt fast mat i halsen når jeg svelger, og ingenting får tankene mine bort fra det. Én time ligger jeg slik, og endelig.. søvnen glir sakte inn, smertene forsvinner litt etter litt og plutselig er jeg borte.
Brått våkner jeg av ilene smerte i halsen. Jeg strekker meg etter vannflasken og hiver inn på, den kalde vesken glir nedover den tørre halsen og lindrer smerten litt etter litt. Jeg kikker på klokken, litt over fem. Typisk, jeg våkner alltid i denne tiden. Jeg stirrer i taket.
Jeg gnir øynene og alarmen min ringer 1 meter unna meg. Klokken er kvart på syv, på tide å stå opp. Det velter seg i magen min når jeg reiser meg opp. Skal jeg dra på skolen, eller ikke? Jeg setter føttene på gulvet, selvfølgelig skal jeg på skolen.
Jeg trasker opp trappen som er full av snø. Jeg har verken tid eller krefter til å dra frem noe spade, så jeg lar det være. Men, selv om spaden ikke ble dratt frem, så måtte isskrapen fram. Idet jeg så istappen som liksom skulle være bilen min, hadde jeg mest lyst å snu og gå inn igjen. Hele bilen var dekket med stålis, og jeg kom aldri til å rekke skolen i tide. Det tok meg 15 minutter å få av isen fra de to fremste siderutene og frontruten.
Nå ligger jeg her på sofaen. Jeg valgte å dra hjem fra skolen etter lunsj da hodet dunket og øynene gled igjen. Været ute er grått og kjedelig, men det er behagelig å ligge under pleddet iført en deilig genser med både appelsinjuice og te å bare se ut. Jeg er storfornøyd med den nye sofaen vår, for den gir meg mulighet til å nyte usikten litt. Selv om jeg egentlig bare ser hekken, et par hus og himmelen, men det er bedre enn en vegg.
Det er veldig kjipt å være senge/sofaliggende når du er alene. Jeg får ingenting gjort, og stakkars lille Neo må tåle en dag i bur. Å løpe etter han og rampestrekene hans er noe jeg virkelig ikke orker i denne tilstanden. Trappen er full av snø, men jeg har ikke krefter til jobbe med den harde snøen i dag. Handletur for vente til jeg både får peng og når jeg føler meg frisk nok til å løpe rundt å lete etter varer.
Dere får ha en god mandag da!❤
