ALLE SØRGER PÅ FORSKJELLIGE MÅTER.
DETTE ER MIN MÅTE Å SØRGE PÅ, FÅ RO I SJELEN OG LA TANKENE FARE.
Kjære Linn. En ting skal du vite, dette har ikke vært lett. Disse to årene har vi vært nødt til å finne en ny hverdag, en hverdag uten deg. Savnet etter deg har vært uendelig. Jeg har så mange spørsmål, så mange tanker som surrer i hodet mitt. Det skjedde mye etter din bortgang. Plutselig var vi delt. Sorgen rev oss bort fra hverandre. Dette har forandret oss, på måter vi ikke kjenner igjen. Det er tøft. Veldig tøft.
Jeg har bladd meg gjennom haugevis av bilder, og minnet meg deg. Jeg har besøkt instagram-profilen din flere ganger i måneden, selv om jeg vet det ikke vil skje noe nytt der, jeg har gått gjennom facebooken din og lest alle som har delt noe der. Jeg har prøvd å få ro, men det har jeg ikke fått. Når jeg tenker på enkelte ting, blir jeg sint, frustrert og lei meg. Men en ting skal du vite, det var ikke din feil.
Jeg elsker deg.
Sommeren 2011 og sommeren 2012 er de jeg husker aller best. De vi brukte sammen. Sommeren det var oss, jentene. Sommeren 2011 spilte vi GoSuperModel til klokken var fem på morgenen, og sovnet ikke før seks. Vi sprang rundt å tok bilder av alt, med lånte speilreflekskameraer fra tante og onkel. Vi dokumenterte hele bursdagsfesten til bestemor gjennom linsa, og brukte kreativiteten vår sammen med familien. Vi lærte en ting eller to.
Sommeren 2012, brukte vi store deler av sommeren vår i Fredrikstad. Hele gjengen hos onkel. Vi opplevde VG-lista på Rådhusplassen, min første gang, og dro til forskjellige plasser og brukte timevis på verkstedet til onkel. Men vi opplevde alt, sammen.
Vi savner deg. Jeg savner deg.
