Datoen er 23. juni. Pappa var den som ga meg nyheten, over telefonen. Det sjokket som slo gjennom meg når han fortalte at tante var gått bort, det var ubegripelig. Det er lenge siden noen har gått bort så brått. Så plutselig. Så brutalt. Aldri på den måten.

Jo lengere vi pratet, jo mer gikk det opp for meg. På slutten av samtalen, klarte ingen av oss å si ordentlig hadet. Vi hvisket, før vi la på. Tårene rant, og jeg fikk ikke frem et ord. Dødsfallet slo meg hardt. Det var så uventet. Det var ingenting jeg så for meg komme. Alle tidligere dødsfall, har jeg vært såpass forberedt på gjennom alderdom og sykdom. Ikke denne. Ikke nu.

Jeg trodde perioden med begravelser nå ville roe seg litt. Jeg har én bestefar igjen, og ingen av mine tanter og onkler er gamle nok til å dø av alderdom. Men livet skjer. Jeg måtte i nok en begravelse. Jeg måtte legge nok et kjært familiemedlem i jorden. Det er som såret aldri får gro, før det blir revet opp igjen.

Begravelsen i seg selv var veldig fin. Det hvite rosehavet rundt kisten satte et preg på hvor sårt dette var. Vi var samlet, alle våre nære og kjære, og sto sammen gjennom den tøffe dagen.

Men når alt er forbi
Høres ingenting lenger
Ingenting
Og det høres.

Hvil i fred tante❤️