Leo tripper langs siden min, med nesa i bakken. Regnet pisker meg svak i ansiktet, og perler seg i bittesmå dråper på jakken. Selv midt på dagen er det helt stille langs det som er blitt vår faste rute. Tankene er satt på pause, og jeg nyter den tåkete utsikten mens vi går bortover den smale veien.
I dag har også jeg brukt dagen min i stallen, og jeg må si det kjennes i kroppen. Det er så fryktelig lenge siden jeg har brukt kroppen min på denne måten. Denne sommeren har jeg kun ridd en gang tidligere, og planen var å ri mer, men tiden ble for knapp til det. Feriereise, jobb og flytting har opptatt denne sommeren, men i dag fikk jeg muligheten til en dag i stallen.
Det var herlig å komme tilbake på hesteryggen, og Sebastiaan var en engel i dag. Denne gangen oppførte han seg så utrolig lik Eemil, og det var ved flere anledninger jeg nesten kalte han Eemil. Herregud, som jeg savner den hesten. Jeg har virkelig savnet å tilbringe tid i denne stallen, og det føles virkelig som at dette er stallen jeg hører til. Selv om det er så lenge siden jeg har vært her kan jeg alle rutinene og vet hvor alt ligger, det er befriende.
