Starten på 2023 ble ikke slik som jeg så for meg. Det gjør så vondt, og jeg er tom. Det er så mange minner som har spilt om og om igjen i hodet mitt. Hjertet mitt er tungt, og i sorg. Dyp sorg.
Mitt lille hjerte. Min lille øyensten. Min lille, kjære hund Leo ble lørdag 7. januar påkjørt på tragisk vis. Et sjokk for oss alle. Vår elskede lille venn.
En hund er ikke bare en hund. En hund er et kjært familiemedlem. En bestevenn på fire bein. Jeg har hatt hund hele livet. Forskjellige hunder, store og små, men bestandig en firbeint venn trippende etter meg. Det blir tomt uten en.
Leo var en unik liten hund. Jeg har aldri møtt en lignende hund tidligere. Han hadde en stor personlighet til en liten kropp. Jeg vil si han var livets hund. En hund du aldri glemmer. En hund som setter sine potespor i hjertet ditt. Alle elsket Leo. Han sjarmerte en hver. Han var ikke en typisk Chihuahua. Alle som møtte han ble overrasket over oppførselen hans. Den sto ikke i stil til rasen hans, og det elsket jeg med han. Han var så enkel, og jeg kunne ha han med meg overalt. Han overrasket meg stadig. Jeg kunne be han om alt, lydig som få. Gud som jeg elsker han.
Det gjør vondt at jeg aldri får se han igjen. Aldri se den lille logrende halen hans. De store brune øynene. Det river i hjertet mitt at jeg aldri får stryke over det lille hodet hans, eller se lykken i han når man nevner ordet «godis» eller «tur». Vår tid sammen ble spesiell, og uforglemmelig.
Hver gang jeg tenker på at jeg alltids kan skaffe meg en liten krabat, så roper hjertet mitt «men jeg vil ha Leo». Min Leo.
Det vil nok komme en liten krabat når tiden er inne, men akkurat nå trenger jeg å sørge litt for meg selv. Ingen kan erstatte den hunden Leo var, men han lever videre i hjertet mitt. Takk for alt ♥️
Hvil i fred mitt lille hjerte ♥️
