Når jeg flyttet fra Finnmark til Kristiansand, som var over ca. 1500 km i luftlinje hjemmefra, visste jeg at det kom til å bli annerledes – på veldig mange måter. Jeg visste at jeg nå skulle omgås en haug av mennesker, jeg visste at trafikken kom til å bli tettpakket og at det kom til å være mange flere biler enn i lille Lakselv, jeg visste at vinterne ikke kom til å bli det samme.
Men det jeg ikke tenkte så mye over, var mørketiden. Hjemme er det mørket nesten døgnet rundt på denne tiden av året, men desember er verst. Her derimot, er det lyst til klokken er fem/seks, og sola titter inni mellom alle skyene! Jeg husker spesielt når vi i fjor kjørte nedover, da hadde jeg vært halve desember i Lakselv og havnet i gamle vaner om at det var mørkt hele døgnet, og plutselig kom sørover og så solen! Jeg husker at jeg fikk sjokk, for dette er jo noe jeg ikke er vandt til. Det skal jo ikke være sol i januar. Bare solstråler som kjemper for å komme fram. Jeg har jo aldri trengt å bruke solbriller i januar, før nå.
Det er noe av det som er sjarmerende med Nord-Norge, synes jeg. Mørketiden kan være vanvittig tung, og du føler deg sliten døgnet rundt. Det er mørkt når du står opp, det er mørkt når du går ut, det er bitte litt lys mens du er på jobb/skolen, men det er mørkt med engang du går ut igjen etter dagen, og det er mørkt når du legger deg. Det tar veldig på humøret, og det er det jeg merker mest her nede. Jeg føler meg fresh og det letter på humøret når jeg går ut av døren og det er lyst ute, kanskje til og med sola står høyt på himmelen, uansett hvilken årstid det er.
Til gjengjeld da, så er det jo lyst døgnet rundt på sommeren hjemme, hah!
Sør-Norge er natt og dag, mens Nord-Norge er natt eller dag😂
