Jeg begynte på dette innlegget 1. desember. Jeg hadde planlagt å publisere det 2. desember. Innlegget hadde en munter tone om hvor mye jeg gledet meg i denne måneden. Alt som ventet. Men så skjedde det noe. Et dødsfall. Et sjokk. Og siden da har jeg ikke åpnet macen.
Det har surret mange tanker i hodet, og mye som har skjedd på en gang. Jeg og Daniel hadde akkurat lagt oss da beskjeden kom. Vi spratt opp av sengen, kastet noen klær i en bag, toalettmappen og telefonlader. Vi fikk plassert Leo hos Hjalmar, før vi suste over fjellet til Alta. Halv tre den natten slentret tre slitne vesner inn i den lille leiligheten. Trøtt, full av tanker og i sjokk. Det var uvant å ikke møte to blide fjes, bare ett sliten og trist et. Noen timer senere, den morgenen, ankom flere nære. Flydd inn til Alta. Vi trengte å være sammen. Derfra skjedde alt så fort, og bare en uke senere var vi alle samlet i kirken for å ta et siste farvel.
Jeg og Daniel funderte på dette på vei tilbake til Lakselv. Vi har mistet så mange nære denne tiden vi har vært sammen. Jeg har på tre år vært i seks begravelser. På ett og et halvt år har jeg mistet tre av fire besteforeldre. Daniel har mistet to av fire. Slektninger jeg ikke har sett på lenge har kommet fra nært og fjernt, men ikke for å feire. For å ta et siste farvel.
Jeg har trillet uendelig mange tårer på kirkebenken i Lakselv kirke, og det begynner å bli tomt på lageret av lommepapir.
Likevel, vi har prøvd å holde motet oppe disse ukene. Jeg har fått fullført alle julegavene, pakket de inn og nå gjenstår bare leveringen. Desember begynte ikke på den beste måten, men vi har likevel klart å gjøre den litt fin i det minste. Forrige uke var tøff, og vi gjennomførte likevel en tur som har vært planlagt lenge. Vi trengte å komme oss litt bort. Denne helgen har vi vært i Narvik, besøkt lillebror og vært på standup show med Erlend Osnes, Kevin Kildal og en komiker til. Det var gøy.
Jeg har sittet lenge å vurdert om jeg skulle skrive dette innlegget. Det er sårt. Jeg bestemte meg likevel for å gjøre det, for det har preget en stor del av denne måneden, og det ville vært unaturlig å ikke nevne det. Det ville vært feil å “late som” at alt var greit. Vi prøver å se fremover, og jeg gleder meg likevel over denne høytiden.❤️
