Frosten biter meg i kinnene. Ute er det blikkstille og stjerneklart. Himmelen er full av hvite prikker og virker for meg mystisk. Tro hva som finnes der ute? Vi kan umulig være å alene i dette universet.
Hundene tripper avgårde, snuser på alt, tisser litt her og bæsjer litt der. Den ene drar meg den ene veien, og den andre drar meg den andre veien.
Skoene jeg bare trødde på meg i gangen hos mamma er for stor, og som to bakglatte ski. Hver gang en hund drar litt for hardt mister jeg balansen og går nesten på ræv. De er varme da, for temperaturen har sunket betydelig de siste to dagene. Det er fint, så blir det forhåpentligvis ordentlig vinter snart.
Frisk luft er godt for meg. Magen skumper og vrenger seg. Jeg er så dårlig. Fysøren. Fysj. Jeg håper inderlig at det går over snart. Jeg har likevel opp i det hele klart å passe hundene til mamma, vært litt på jobb og hatt kurs, samt klart å gjøre stallarbeid.
Det værste og tyngste var definitivt stallarbeidet. Jeg hadde mest lyst å bare legge meg ned og bli liggende. Jeg klarte likevel å gjøre alt jeg skulle, pluss at jeg gjorde bitte litt ekstra før jeg kastet inn håndkle og dro hjem. Hjem til en god, varm dusj.
Nå er det endelig helg, som skal brukes på stallarbeid, bli frisk og forhåpentligvis kommer jeg meg på snøscootermessa som er denne helgen. Det blir første gang på to år siden covid at messa endelig er oppe å går igjen. Jeg har derfor ikke så veldig lyst å gå glipp av den. Det kommer jo veldig an på om formen tillater det eller ikke. Jeg krysser fingrene.. så får dere ha en strålende helg!
