Vinden er øredøvende. Slår i ørene. Biter i kinnene. De majestetiske fjellene ligger på hver sin side av meg, mens den hvite bakken brer seg så langt øyet kan se. Langt der borte i det fjerne forsvinner den og blir i ett med den blå himmelen. Finnmarksvidda, i sin egen prakt.
Vi suser innover vidda, på jakt etter vafler og kanelbolle med glassur. Huden slikker sol, mens vi slurper i oss varm kakao i solveggen. Den siste turen til Jotka fjellstue i år.. En ganske så fin scootersesong begynner å gå mot slutten.
I dag, derimot, daler snøen ned fra himmelen. I store flak. Puddersnø. Ingen tinesnø. Det blir ikke vår med det første. Det er forsåvidt greit, hadde det ikke vært for at den ubrukelige kommunen vår hadde klart å søke om å få holde snøscooterløypene åpne lengre enn 1. mai.. Det er kun to løyper de har klart å få forlenget åpningen. Resten av løypenettet blir stengt etter den kommende helgen. Det er ganske kjipt. Det hadde sikkert vært ganske så mange fine helger på fjellet fremover.
Ellers, hva har skjedd i mitt liv? Egentlig veldig lite, sett bort ifra våre mange turer på fjellet i helgene. Vi går begge på jobb hele uken, og der er det mange baller å holde i luften. Vi har også laget masse god mat den siste tiden. Daniel har til og med prøvd å steke biff for første gang, og den ble jo faktisk utrolig god!
Jeg og fórhesten min Sebastiaan har også endelig tatt steget videre til å ta rideturer helt alene! Jeg vet ikke, men det gikk en liten “faen” i meg etter påskeferien, og han var litt dabb på ridebanen. Jeg styrte oss ut av banen, og ut på tur. Jeg hadde forventet meg masse protester, hopp og sprell når vi begynte å komme lenger og lenger unna stallen, men neida! Hesten gikk som om han aldri har gjort noe annet. Hans første tur alene her oppe. Jeg ble mektig imponert. Wow, tenkte jeg for meg selv, og satt der egentlig bare å lurte på hvorfor i all verdens navn jeg ikke hadde gjort dette før?
