Det er så rart. Dette med tanker.
Av og til kan jeg sitte i sofaen, og tenke på meg selv – som noen andre som ser på meg. Jeg ser meg selv utenfra. Tanker som farer gjennom hodet mitt. Tenk at jeg ser ut som jeg gjør, det er rart. Hvordan ser andre meg? Ser de på meg på samme måte som jeg gjør? Av og til prøver jeg å sette meg i noen andres tanker rundt meg. Ser de disse brune øynene som oser av ensomhet, tristhet og glede? Ser de egentlig forskjellen på når jeg har platen min i munnen, og når jeg ikke har det? Hvordan er jeg som person overfor dem? Er jeg like slem, klein, snill, søt, rar som jeg føler meg?
Dette livet er veldig rart. Hvordan er livet etter skolen? Hva gjør man da? Hvilket liv er utenom prøver, innleveringer, prestasjoner, pulten, pcen, bøker og stress? Jeg har gått til bøker, pulten min, pcen min, stresset mitt, det å prestere, i nå 15 år. Jeg vet hvordan det er å gå til en jobb, men bare inni mellom alt med skole, men det er ikke det samme. Hva skjer når jeg er ferdig med skolen?
Alle disse tankene kan rote med hodet mitt, og gjøre livet litt uforståelig. Vi er bare her for å leve, og så dø? Hvor blir man av etter døden? Hvordan føles den ut? Det er rart, veldig rart.
Jeg faller veldig fort inn i forskjellige tanker, og tankeganger, når jeg blir alene over en lengre periode. Det kan være deilige tanker, det kan være rare tanker, det kan være negative tanker, det kan være undrende tanker, det kan være positive tanker. Det kan slå ut i alle retninger! Er det bare meg, som er litt rar? Eller tenker du også slik, sånn inni mellom?
Uaansett. Disse dagene har vært tankefulle, men jeg har også lest bøker! Når jeg var hjemme, så jeg en bok i hyllen på Rema 1000 som fanget oppmerksomheten min. Hun ba om det av Louise O´Niell. Og snill som mamma er, så kjøpte hun selvfølgelig den til meg. Jeg er veldig forsiktig når det kommer til mamma, for hun er alt for glad i å skjemme meg bort, og spesielt nå etter at jeg flyttet hjemmefra. “Alt for deg, jentamii” pleier hun å si, hah.❤️
Boken handler om en jente, som er spesiell, vakker, populær og selvsikker. Alle vet hvem hun er i den lille småbyen. Inntil en kveld, der alt blir snudd på hodet. En kveld hun ikke husker, men kun vet det som er avbildet. Hun husker ikke, er en setning som går gjennom hele boken. Hun blir stemplet, føler seg skitten, føler på skammen.
Boken handler om voldtekt, om samtykke til sex. Tittelen hun ba om det gir mening når man får vite hvordan jentene går kledd, og setningen som står i hodet på jenta; “det var din egen feil, du ba om det gjennom klærne dine.” Du føler virkelig det denne jenta føler i boken.
Jeg synes boken var veldig bra, men det var mange sider jeg hoppet over for det ble for mye informasjon jeg synes var unødvendig. Men temaet, og handlingen i seg selv er så utrolig viktig. Anbefales.
Etter at bloggerne begynte å rulle på tv-skjermen, og Anniken snakker om boken hun har skrevet Bare en natt til – var jeg bare nødt å løpe ned på ARK og kjøpe den. Jeg har begynt sånn smått på den, og jeg må bare hittil si wow. Jeg er ikke kommet langt (side 83), men jeg elsker den allerede.