Endelig. Puste. Leve. Stresse ned. Gi faen. Kose seg.
Det har vært noen hektiske måneder på jobb, og det har blitt noen timer overtid, spesielt for Daniel. Derfor er det en lettelse at det nå er ferie, hvor vi kan senke skuldrene og gjøre alt vi ikke har fått tid til på ettermiddagen, samtidig som vi virkelig får et avbrekk fra den ellers travle hverdagen.
Vi begynte ferien med å stikke av en tur på hytta for å lande ferien litt. Vi trengte virkelig å gjøre ingenting noen dager, før vi kunne hive oss rundt å gjøre litt småting. Det er stille og fredelig på hytta, og man får tid til å samle sammen litt ny energi. Vi fikk spist god mat, proppa i oss litt godteri, spilt litt yatzy, sett serie, fisket litt og gått en fin topptur i strålende vær. Det ble til og med litt nattfiske. Ikke minst at vi har kunne sove leeeenge.
Vi ønsket også noen dager hjemme i ferien, for det å være noen dager hjemme er undervurdert. Virkelig undervurdert. Da får man tid til å ta tak i små ting som man ellers ikke har fått tid til. Vi tilbringte én uke hjemme i fjor, og det var verdt alt. Vi var på hytta nesten hele den uken i knall vær, fisket og koste oss med bål. Det var noe jeg ønsket å gjenskape i år, og vi trengte det skikkelig etter den våren her med sykt mye å gjøre på jobb.
Nå skal vi sette kursen ut i verden, men vi har ikke helt bestemt oss for reiserute ennå, så vi drar dit vinden fører oss. Vi har noen ting vi ønsker å gjennomføre denne ferien, så vi tar utgangspunkt i det, men ellers er vi fri. Det er litt befriende egentlig, og bare ikke ha en plan. Det likte jeg best med Norges turen vår for to år siden, vi visste bare sånn ca. reiserute, og kjørte dit det passet oss eller dit vi ville se noe. Akkurat nå holder vi på å gjøre huset klart, da lillebror skal bo her mens vi er borte. Fint når fuglepasseren bare kan passe på huset samtidig.
Yamaha annonserte tidligere denne uken at de stopper produksjonen av snøscootere fra og med 2024/2025. Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal si til det. Det er skikkelig, skikkelig trist. Jeg kjente på en ekte tristhet når jeg fikk med meg den nyheten.
Jeg har vokst opp på Yamaha. Jeg har fått elsken for Yamaha gjennom begge foreldrene mine. Jeg har selv bare eid Yamaha. Yamaha har liksom vært mitt merke, uansett hva folk har slengt i trynet mitt. Den evige, store scootermerke diskusjonen. Jeg har etter hvert lært at det er smak og behag. Noen kjører Yamaha, og noen kjører Ski-Doo. Noen kjører Polaris og noen kjører Lynx. Og alle merker er helt greit. Folk kjører det de liker å kjøre, that´s it. Jeg kjører Yamaha og er stolt over det.
Jeg er helt ærlig ikke noe fan av de andre merkene (enda), og jeg har prøvd litt diverse fra andre merker, men ingenting har liksom falt i smak for min del enda. Arctic Cat er det nærmeste jeg kommer, for de har jo faktisk hatt et samarbeid med Yamaha i noen år (det er over nå da). Men jeg er absolutt ikke er noen fan av hvert fall den ene nye Arctic Cat-modellen som kommer neste sesong, og har mine tvil på at det blir Cat på meg i fremtiden. Vi får se. Mye kan jo forandre seg, men det kommer helt an på hva som lanseres fremover fra de forskjellige merkene, til den tiden jeg kanskje skal ha ny.
Jeg har heldigvis akkurat kjøpt en ny Sidewinder, helt ny i 2022, som jeg kan ha gleden av mange år fremover. Jeg er takknemlig for at jeg fikk oppleve det altså! Det har stått på Bucket-listen min siden jeg var yngre å kjøpe en helt ny Yamaha hos vår forhandler i Lakselv. Den klarte jeg heldigvis før de nå avslutter produksjonen.
Vi får se hva fremtiden bringer, men nå skal jeg nyte de to Yamaha maskinene jeg har. Ta godt vare på dem, så de kan leve lenge.
Sommer byr på mange forskjellige aktiviteter i hverdagen. På samme måte som vinteren byr på snømåking, snøscooterkjøring, isfiske og båling i fjellet, byr sommeren på hagearbeid, grilling ved sjøen eller på verandaen, og fine spaserturer i både fjell og skog. Nå som sommeren har meldt sin ankomst med fine utetemperaturer, har vi begynt sommerens aktiviteter.
Hagearbeidet tok vi fatt på allerede i mai, og venter nå bare på at det skal gro. Det var greit å få unna, mens det enda var litt kjøligere i luften. For noen uker siden gikk vi en liten tur opp til Hamnbukttoppen, og har flere gåturer i uken for å lufte Milo. Det er det fine med hund, at de tvinger deg på en måte ut på tur, noe som er veldig fint egentlig. Ingen har vondt av litt frisk luft.
Hittil har vi også grillet middagen vår ute ved flere anledninger. Vi har kledd på oss litt ekstra enn hva man trenger til at det er “sommer”, men det har vært nødvendig for å være komfortabel. Det er ikke helt været til å sitte ute i bare t-skjorta. Bålet har også hjulpet å gjøre det litt koseligere å sitte ute. Bål er tingen, året rundt.
Denne helgen har vi også vært ute med båt for første gang i år. Ikke på sjøen da.. og selv om det var tosifret på gradestokken, kan jeg ikke si at det var så fryktelig varmt. Det var fint likevel, og vi fikk fisk.
Nå er det ikke lenge til det er sommerferie heller. Det skal bli litt deilig, og vi har noen spennende planer for ferien. Det blir kanskje ikke så voldsomt til avslapping denne ferien, men gøy tror jeg det blir. Jeg skal hvert fall nyte ferien, uansett hva som skjer og hvor mye vi skal gjøre. Tre uker med ferie går jo utrolig fort, og før man vet ordet av det så er man tilbake på jobb igjen. Sommeren er jo ikke bare ferie da, vi får jo gjort utrolig mye fint i helger også gjennom sommeren.
Da var scootersesongen over for i år. Min siste tur ble rett før operasjonen, for etter det var det ikke mulig for meg å humpe rundt på et scootersete. Selv det å sitte kunne by på utfordringer.
Nå er jeg heldigvis oppegående, jobber på og gjør nesten alt som før. Tiden etter operasjonen har vært grei, og sårene har grodd fint. Klesvalget har stort sett gått i joggebusker og tights, da det har vært vondt å gå i stramme jeans. Flaks man kjøpte inn tidenes beste tights rett før operasjonen, uten å vite at man trengte det.
Den siste tiden har gått i hagearbeid, for å få en finere hage. Da vi flyttet inn i huset i 2019 så det virkelig ikke ut på yttersiden, så helt siden da har det blitt jobbet iherdig med å få det fint ute. Da vi flyttet inn måtte vi fikse den daværende parkeringsplassen, og begynte sånn smått med å sage ned trær. Det arbeidet fortsatte våren 2020. Sommeren samme år fikk vi også gravd ut ny parkeringsplass på øvresiden av huset, som ble utrolig lekker og praktisk. Nå som vi er vandt til så stor parkeringsplass, skjønner jeg virkelig ikke hvordan vi klarte oss med den lille vi hadde helt i begynnelsen.
Sommeren 2021 begynte vi i selve hagen, sage ned trær, fjerne busker og div. Sommeren 2022 begynte arbeidet med å fylle opp og flate ut litt, for å få bort de største ujevnhetene. I år begynte vi tidlig med å få ut måll, så det blir grønt der iløpet av sommeren. Jeg har til og med planter én potteplante som står ved inngangspartiet. Så gjenstår det bare å se om den overlever, og om jeg har grønne fingre. Har mine tvil, men vi får se.
Sommeren kom også som en kanon hit til nord. Det gikk fra ett par plussgrader, til at vi hadde + 25°c for ikke så lenge siden. Det er jo helt villt. Pang så var det liksom sommer..! Så fikk vi et tilbakefall med vinter noen sekunder, ned mot 0 grader og slaps over fjellovergangene. Det varte ikke så lenge da heldigvis, og nå er vi tilbake til rundt 10 grader og overskyet. Ikke dårlig det altså, for den lille tiden med supersommer, så ble det jo faktisk grønt på null komma niks.
Milo vokser og vokser fremdeles. Han blir større og større. En aktiv liten krabat som elsker å være ute. Han trives virkelig når han får være ute og løpe rundt i den store hagen. Det fine er at vi (foreløpig) ikke trenger bånd på han, så vi kan fint jobbe ute med han løs. Vi bare holder et litt ekstra øye med han, sånn i tilfelle. Så håper vi det fortsetter i dette sporet, for til nå har han vært veldig flink.
Jeg er svært sjeldent innom sykehus. Jeg føler meg veldig som en forvirret høne når jeg skal finne frem på et sykehus. Det er så mange korridorer og etasjer. Overalt er det dører med bokstaver og tall på seg, så man skal vite hvilket rom det er. Det er heldigvis godt skiltet på et sykehus med de forskjellige avdelingene. Hvis ikke hadde jeg nok aldri funnet frem.
Operasjon har jeg aldri gjort før. Jeg har aldri vært i narkose, og jeg har aldri sydd noe eller blitt skjært i. Det er en litt skremmende tanke, for nå skulle jeg jo nettopp det da.
Da jeg første gang skulle ta celleprøve for noen år tilbake, fortalte jeg legen om et problem jeg hadde. Hun kjente litt ekstra på meg, og vi konkluderte med at jeg måtte en tur innom en gynekolog. Jeg tok derfor turen over til Hammerfest sykehus noen uker senere. Her fant de en liten kule på eggstokken. Den var dog liten, kjentes fin ut og ingenting å bekymre seg over, forklarte legen. Jeg tenkte derfor ikke noe mer på det. Det gikk noen år, og jeg begynte å plages litt med smerter i nedre del av magen. Tok turen til legen, vi tok noen prøver og hun tok en lettere gynekologisk undersøkelse. Hun klarte dermed å kjenne en kule, og den kunne virke større. Det ble en ny tur til Hammerfest. Her fant de denne kulen som legen hadde kjent, og vi tok dermed mål av den. Dette hadde ikke den første gynekologen jeg var hos gjort. Den sto oppført i journalen min, men ikke størrelsen på den på det tidspunktet. Det skulle nå gå tre måneder før jeg skulle på kontroll, for å se om den hadde blitt større eller minsket seg. Det var faktisk mulig at den forsvant av seg selv.
Det gjorde den ikke. Tre måneder senere hadde den vokst. Legen jeg da fikk var veldig klar på at denne skulle ut, og den ble testet for om den kunne inneholde kreft. Det gjorde den heldigvis ikke, den inneholdt hår og fett. Etter både CT og MR fikk jeg vite at det er to stykker, én på hver eggstokk. Der den største var 6-7 x 8 cm. Jeg fikk dermed tilbud om å fjerne de, og det takket jeg jo da ja til.
Operasjons datoen ble 24. april. Jeg kom inn til sykehuset klokken 08, og her traff jeg både kirurgene og anestesilegen. Jeg ble liggende noen timer å vente på at det skulle bli min tur til operasjon, og jeg gruet meg mer og mer. Jeg ble hentet rett før halv 12. Operasjonstiden var estimert til én time. Det tok det altså ikke.
Jeg våknet smått opp litt over klokken fire den ettermiddagen. Forvirret på hvor jeg var, for jeg var ikke på det rommet jeg egentlig skulle våkne opp på. Jeg våknet opp på oppvåkningsrommet til intensiven. Operasjonen tok lengre tid enn forventet, så etter å våknet litt fikk jeg velge om jeg ville reise hjem iløpet av kvelden, eller bli natten på sykehuset. Jeg var overhode ikke klar til noe hjemreise, så jeg valgte å bli natten på sykehuset. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde.
Operasjoen gikk veldig fint. Jeg hadde ikke bare to cyster, jeg hadde faktisk fire stykker, og de fikk fjernet alle. Heldigvis gjennom kikhullsoperasjon som var hovedplanen. Det gjorde det litt lettere for min del å komme meg etter operasjonen.
Det har nå gått noen dager siden operasjonen, og jeg har vært ganske så redusert. Jeg har hatt mye luftsmerter, og det er vel kanskje det som har vært det værste. Smertestillende hjelper jo heller ikke mot luftsmerter, så det var ikke så mye å gjøre med det annet enn bevegelse. Jeg og Milo har derfor utnyttet de fine dagene med litt turgåing mellom de veldig mange filmene jeg har trålt gjennom.
Ettermiddags solen varmer lavt på himmelen. Bakken er frossen og hard etter meget lave temperaturer på natterstid. Temperaturen er fin, og ikke et vindpust er å kjenne. Naturen er helt stille. Jeg kaster et blikk på det fredelige, åpne landskapet her vi sitter midt på det islagte vannet og fisker. For litt siden satt vi i kroken på andre siden av vannet, og grillet middagen vår på bålet. Det ble pølser og små burgere til middag denne lørdagen, i et forrykende vær. Jeg trekker inn den friske luften, og bare nyter ettermiddagens siste solstråler.
Milo ligger i dressen min å sover, lille karen er sliten av å være friluftshund for en ettermiddag. Det virker dog som at han trives på tur, for han har ikke tid å ligge i ro utenom da han er trøtt. Flere av oss har napp av fisken i hullet, men ingen får den på kroken. Den bare erter. Det blir kjøligere og kjøligere jo nærmere kveld det blir, så til slutt pakker vi sammen og kjører ned. En nydelig dag på fjellet er over.
Det nærmer seg slutten på årets sesong, så nå må de fineste dagene på fjellet bare nytes. Det er på denne tiden av sesongen som er absolutt finest, og været er best. Det pleier å bli lange dager til fjells på denne tiden av året, når det blir lengre og lengre lyst utover kvelden.
Søndag dro vi ut i vedskogen sammen med pappa og fruen. Her hentet vi den siste lasten med ved, før vi grillet litt pølser og karbonader på bål. Nok en dag med forrykende vær, helt fantastisk faktisk. Solen sto høyt på himmelen, temperaturen var mildere enn dagen før og det var helt stille i skogen. Snakk om å ha det fint her ute i det fri..! Føler meg så ekstremt heldig som får bo her oppe, og ha tilgang på denne naturen, rett utenfor døren. Livet i nord er virkelig herlig.
Tilbake fra ferie. Tilbake på jobb. Tilbake i hverdagen. Det var fint, men kunne uten problem hatt noen dager til altså.
Denne påsken startet kanskje ikke på det beste viset for mange. Snøskred som slukte hytter, snøskred som krevde menneskeliv, hardt vær og dødsfall. Jeg personlig ble ikke berørt med noe av dette, men det er selvfølgelig veldig trist for de som ble berørt. Det som kom nærmest meg, var en scooterulykke vi hadde i kommunen vår. Jeg kjente vedkommende som døde som følge av denne ulykken. Ikke super godt, men jeg visste hvem han var, og vi møttes en del ganger på byggeplasser. Veldig, veldig trist. Påskens mange ulykker fikk meg likevel til å reflektere over livet, hvor skjørt det er og at man virkelig skal nyte det. Plutselig er det over, enten gjennom alderdom, en tragisk ulykke eller sykdom. Jeg håper jo så klart jeg klarer å karre meg frem til jeg blir gammel og grå, men man vet jo aldri og derfor skal jeg akkurat her og nå bare nyte det som er.
Vel, min påske startet med at Daniel heldigvis klarte å komme seg hjem fra en tur sørpå. Været satt en stopp for ganske mange reisende rundt om i Finnmark, med stengte veier hvor enn du skulle og kansellerte flyvninger. Lakselv ble dog ikke rammet på denne måten, og flyet landet bare én time forsinket. Da kunne påska offisielt bare starte.
Hytteparadiset!
Første etappe for påsken var på Veines sammen med pappa og fruen. Her ble det både litt innekos, skogsarbeid og fine turer. Vi fikk ned to lass med ved, før vi koste oss med grillmat. Vi fikk vært noen turer innom tante og onkel. Vi fikk også tatt oss en liten spinntur på fjellet i vekslende vær, og dra steder det er lenge siden man har vært. Det var utrolig koselig å tilbringe noen dager på hytta. Mitt paradis.
Tenk at man var så heldig å kapre det lille øyeblikket med fint vær på foto.Ikke det beste været, men ut på tur skal man.
Etter noen dager på hytta, ble vi noen dager hjemme. Herfra fikk vi tatt ett par turer i Skoganvarre, men også kjørt fra husdøren og opp til Jotka fjellstue. Det ble en tur på nesten 19,5 mil. En fin tur i godt vær. Litt vind enkelte steder, men det gjorde ingenting da vi bare kjørte. På Jotka var det helt vindstille og sola sto høyt på himmelen. Praktfull tur!
Siste delen av påska ble tilbringt på turer sammen med mamma og Hjalmar i Kunes. Her ble det både fisking, masse grillmat og fint selskap. Det ble også Milo sine aller første scooterturer til fjells! Jeg var ganske så spent på hvordan han var ha med på scooteren når vi først kjørte opp, men det gikk overraskende bra. Han tar alt med knusende ro den lille hunden. Han syns det var gøy å løpe rundt når vi kom opp, og fint å sitte i dressen når det ble litt kjølig.
Vi var litt heldig med været enkelte av dagene.Milo sin aller første scootertur!Den beste grillmaten får du på fjellet.Her både fiskes og grilles det.Ut på tur aldri sur, uansett vær!
Siste dagen i påska, brukte jeg og Daniel på å kjøre oss en liten spinntur. Vi stoppet innom en gjeng vi kjente, før vi spant videre. Nyyydelig tur i skikkelig påskevær. Det er ganske typisk at den siste dagen i påsken er én av de fineste. Det slår aldri feil. Som en avslutning på påsken fyrte vi opp bål hjemme i hagen, og satt der til solen forsvant bak fjellet. Kunne ikke avsluttet påsken på en bedre måte.
Konklusjon påsken 2023: 10/10
Trenger heller ikke dra så langt for å kose seg ute med bål
Jeg vet virkelig ikke hva som går av meg. Det tenker jeg. Jeg har spesielt den siste uken vært utrolig redd og engstelig. Jeg har overtenkt mye, og jeg har vært super sensitiv for lyder. Det har vært mye skiftende temperaturer mellom dag og natt. På kvelden og natten har det vært rundt -15°, mens på dagtid når solen skinner har det vært rundt -4°. Dette gjør at det på kveldstid knaker veldig i treverket. Platten vi har ved inngangspariet slår seg ved så mye temperatursvingninger, og det lager et høyt smell. Det er flere ganger jeg har spurt Daniel sånn «var det platten?» for å være helt sikker. Alle lydene som huset lager, ligger jeg nå å lytter på.
Jeg har den siste uken vært utrolig redd for smerte og død. I form av at jeg har vært livredd for at det skal begynne å brenne, eventuelle bilulykker, kreft m.m Jeg har også tenkt mye på jordskred eller lignende, typ Gjerdrum. Vi bor like ved sjøen, og da har mye av tankene vært; tenk om vi seiler ut i sjøen nu. Jeg prøver å si til meg selv at jeg ikke skal tenke på det, men noen ganger havner bare tankesettet over dit.
En annen ting jeg ligger å funderer på, er alder. Jeg blir 25 år denne sommeren, og jeg kjenner det litt. Wow 25 liksom. Gud så fort tiden har gått. Da får jeg litt panikk. Skal de neste 25 årene gå like fort? Jeg skulle ønske man kunne fryse tiden litt. Jeg er ikke klar for å bli “voksen”! Jeg er forsåvidt voksen, men i den forstand at jeg skal ha egne barn og passe de osv. Jeg føler meg enda som et barn selv. Nå er det sikkert mange som tenker: men du trenger ikke få barn enda. Og det skal jeg forhåpentligvis ikke heller. Jeg tenker at jeg vil ha barn (hvis jeg får barn) når jeg nærmer meg 30 helst. Det er 5 år til. Det er ingenting. 5 år går super fort..! Jeg ble jo liksom akkurat 20.
Noen ganger så føler jeg livet løper ifra meg. Er det dette de kaller for kvartlivskrise? Jeg krisemaksimerer kanskje mer enn jeg burde, men det er faktisk reelle tanker akkurat her og nå. Jeg prøver å bare nyte livet, ta det som det kommer og la det føre meg dit det fører meg. Uten stress. Meeeeen, noen ganger har man litt ekstra tid for seg selv og da dukker ganske mange annerledes tanker opp. Dette er jo vanligvis ikke noe jeg tenker på, men den siste tiden har det vært mange slike tanker.
Anyway, nå nærmer påsken seg. Jeg skal bare nyte ferien, og ta det med ro. Forhåpentligvis blir det noen fjellturer, men det er det kun været som bestemmer og hvilken type fjelltur det blir. Jeg har jo håp om at det blir bra nok vær, hvert fall noen av dagene i påska.
Det er lenge siden jeg har oppdatert dere på hvordan det går med treningen min, og dere er sikkert litt nysgjerrig på om jeg klarer å holde ut? For hvor mange ganger har man ikke hørt om folk som skryter på seg at de har begynt å trene, så holder de ikke ut lengre enn noen uker? Jeg hadde et mål når jeg først begynte, og det var å ikke gi seg med det første. Det holder jeg, for jeg drar enda på trening.
Jeg har riktignok begynt å rullere litt på dagene, for det passet ikke lengre med tirsdag og torsdag. Jeg har jo begynt å dra på dansekvelder på mandager, og det må jeg si.. det er sykt bra trening. Meget bra kondisjonstrening, noe jeg tror jeg hadde trengt mer av. Jeg er ikke så fan av det, men burde kanskje bare begynne med det.. Jeg har med dette begynt å dra onsdag morgen istedet, for da får jeg hvilt tirsdager. Den andre dagen i uka, den er litt som en sprettball. Det varierer veldig når jeg tar den andre økta. Jeg liker best å ta den søndags morgen, men det er ikke bestandig det går hvis man er på hyttetur. Av og til tar jeg den fredags morgen også. Eller så dropper jeg den faktisk helt, heh!
Nå som månedene er gått, så syns jeg det går veldig fint å dra på trening. Jeg er kommet meg inn i dette, og flere ganger tester jeg nye øvelser jeg enten ser på instagram eller Tik Tok. Noen får jeg til, og andre .. får jeg ikke til. Jeg har fått noen favoritt øvelser, og noen jeg misliker litt mer (men gjør de fordet).
Jeg trives egentlig godt med trening, og liker den følelsen man får etter en økt. Noen dager hater jeg det, og andre dager digger jeg det. Jeg får lyst til å ta én til, eller være litt lengre. Det gjør at jeg er veldig glad i søndagsøktene, for det er ingenting som stopper meg fra å holde på lengre. Jeg kan holde på så lenge jeg orker. Jeg liker jo best å trene på morgenen, så derfor blir det litt dårlig tid når man har jobb enda. Jeg skulle jo ønske de åpnet senteret én halv time før, for da hadde jeg rukket én times økt. Det hadde vært fint.
Nå er jeg litt spent å se om det dabber av etter hvert, eller om jeg faktisk klarer å holde det gående. Jeg klarer det inntil videre, men kanskje man går lei etter noen år?
Jeg må si at årets vintervær har vært meget spesielt. Jeg har mange ganger tenkt om været har PMS eller noe lignende. Den ene dagen har det kunne være – 20 grader, mens bare et par timer senere viser gradestokken + 1 grad. Det har gått fra å være full vinterstorm til å bli plussgrader og regn. Det er flere dager jeg har tenkt.. “den våren kom fort i år”, mens bare noen timer senere er det full vinter igjen.
Vi har hatt et par stormdager også. Det var så ille en dag, at da jeg skulle kjøre hjem fra sentrum så var det ett stadie der jeg ikke visste om jeg kom til å finne hjem. Det var så dårlig sikt at jeg så vidt trilla, eller i det hele tatt så hvor jeg befant meg. Helt hvitt. Hvor var det jeg skulle svinge igjen? Den samme dagen ble Daniel værfast i Alta også. Det er jo litt koselig med sånt vær da, heh!
Nå er vi inne i en veldig kald periode, som vi kanskje skulle hatt for to måneder siden? Den siste uken har temperaturen vært under -10 grader, noen dager sur vind og noen dager helt vindstille. Himmelen har hvert fall vært helt nyyyyydelig, både med sol på dagen, og stjerneklar himmel på kvelden. Det har likevel vært noen timer der vi har hatt over -10 grader og lette snøbyger, før kulda har kommet igjen.
Det blir spennende å se hvordan været blir fremover mot sommeren. Det er jo flere år der vi har hatt stengte veier på grunn av snøstorm i slutten av mai, så dette kan jo fint vare helt ut i juni. Det er sjarmen med Nord-Norge, man vet aldri hva man får servert av været. Noen dager er så sykt nydelige, mens andre dager finner man ikke huset på grunn av snøstorm.
De siste helgene har vært virkelig fine. Det har blitt noen koselige hytteturer i godt selskap og utrolig fint vær, men vi har også vært en tur i Narvik for å hente hjem lillebror. Det ble også vår første langtur med elbil.
Det var en fredag midt i måneden. Lillebror skulle, etter noen år i Narvik, flytte hjem igjen. Han er blitt ferdig utdannet, og klar til å ta fatt på resten av livet, men han må bare i militæret først. Vi hadde tatt med oss en liten henger som vi fikk låne av sjefen. Denne var snop, for den var ikke bredere enn bilen. Noe som gjorde at det ikke var noen forskjell i forbruket på bilen.
Genialt når man kunne parkere hengeren vedsiden av ladestasjonen, så man slapp å ta den av for å ladde.
Det gikk faktisk veldig brå å kjøre elbil så langt, spesielt da vi hadde lille Milo med oss. De gangene vi måtte stoppe for å lade, måtte vi uansett lufte han og oss selv. Så snart vi var ferdig med både det ene og det andre, var bilen ferdig å ladde og vi kunne kjøre videre. Det var ingen problem. Det tar selvsagt litt lengre tid å kjøre elektrisk enn fosilt, kanskje spesielt i kulden, men det er jo billigere enn å fylle tanken i disse dager.
Denne helgen har vi vært i Skoganvarre. Hatt en koselig og fin hyttetur med litt scooterkjøring, samt en god del grilling. Det var godt å nyte tilværelsen litt, og bare ta ting litt som det falt seg. Vi fikk jo også tatt årets første vaffeltur til Jotka denne søndagen! Det har ikke blitt så mye scooterkjøring på grunn av blant annet været og at vi hentet liten valp i begynnelsen av februar.
Lille Milo har det veldig fint. Han har begynt å tisse ute, så lenge vi tar han ut med engang han våkner. I tillegg har han lært seg “sitt” og har sånn smått begynt å sitte slik som Leo pleide å sitte. Vi har også begynt å la han være alene hjemme om dagen, og det går utmerket. Det ser ut til at han sover store deler av tiden når vi er borte, for han er meget søvnig når vi kommer hjem igjen. Nesten uansett hvor lenge vi har vært borte. Han er meget snill med møblene, og biter ingenting i stykker, enda.. det kommer vel? Jeg vil si at så langt har valpetiden vært veldig fin, så får vi se når han blir litt eldre, hvilken ugagn han finner på da.
Livet ellers fortsetter nu sin vante gang. Noen dager er absolutt perfekt, livet smiler og ingenting ser mørkt ut. Andre dager vil man helst bare bli liggende i sengen og gjemme seg under dyna. Mye står på tapeten for fremtiden, men det er så langt om lenge til at vi lever én dag av gangen. Akkurat nu fokuserer jeg på å nyte de fine vinterdagene ute, og ellers kose meg inne i pleddet når det er svinkaldt eller storm på yttersiden.
Nå er det én måned siden lille Leo gikk bort. Det har vært noen tøffe uker, men det ser lysere ut nå. Jeg visste at jeg skulle hente en liten hund etter hvert, for gleden i en hund er så stor. Det jeg ikke visste, var at den dukket opp fortere enn jeg tenkte. Jeg bladde litt på Finn, og plutselig kom jeg over et valpekull på tre små chihuahua. Jeg tenkte ikke noe over det, for jeg hadde tittet litt på Finn en stund, for å se hva som fantes der ute. Men da jeg drømte om den ene lille valpen der, så var det gjort. Jeg våknet og hadde bestemt meg, han ene der skulle jeg ha. Det var som om universet fortalte meg at han måtte jeg hente, og jeg lyttet til magefølelsen. Jeg tok kontakt med eieren, fortalte om meg selv og hva jeg kunne tilby denne lille karen. Vi ble enig, og flybilletter ble bestilt. Smekk, smekk, done.
Det er nå én uke siden vi fløy ned til Oslo for å hente vår nye lille kompis. Vi tok leiebil på Gardemoen, og kjørte opp til Brumunddal. Det første som slo meg når jeg så han var, å helledussan så liten han var! Lille karen var bare 8 uker, og veide 800 gram. Vi ble der en liten stund å prate med de vi hentet han hos, før vi kjørte ned til Sandefjord hvor vi tilbringte helgen. Vi fikk tid til å bli litt kjent, før vi skulle dra han med på et fly nordover og hjem. Han var overraskende lett å reise med.
Den første uken her har vært utrolig fin, og jeg er imponert over den lille tassen. Han er utrolig rolig, litt rampete og nesten “stueren” allerede. I den forstand at han tisser på et eget tisseteppe, og ikke overalt ellers. Vi har sånn smått begynt å lære han å tisse ute, men han har hittil vært mest fokusert på at det er kaldt på potene, heh! Han er utrolig sjarmerende, og utrolig søt. Det blir spennende å se hvor stor han blir, og hvordan personligheten hans utvikler seg. Gleder meg til denne reisen videre.
Gjennom mine år har jeg reist mange turer med bil i dårlig vær. Jeg har vært gjennom ganske mye, og som oftest har det gått fint. Jeg vet at det finnes begrensninger, men heldigvis så blir veien stengt om været blir så dårlig at man ikke kan ferdes på veien. Finnmarksvær skal man ikke spøke med, men mange er heldigvis forberedt.
Onsdag denne uken hadde jeg time på Hammerfest sykehus. Det var mye vind denne dagen, og jeg var i tvil om man i det hele tatt skulle starte over fjellet. Magefølelsen min var også i tvil, men det var noe som fortalte meg at jeg måtte dit. Jeg er glad for at jeg startet over. Hvis ikke hadde jeg nok ikke fått den legen jeg fikk, og tidligere har jeg følt at de ikke har tatt meg like seriøst. Hun her var veldig flink, og jeg følte meg faktisk trygg. Svarte faktisk på spørsmålene mine uten at det ble for vanskelig for meg å forstå. Det ble også avgjort at jeg skal opereres. Det er ingen stor operasjon, bare en kikhullsoperasjon, men jeg er litt spent. Det må jeg innrømme.
Også et bilde fra en stille og fredfull kveld i Finnmark.
Turen over til Hammerfest gikk greit. Litt rokk og fokk over fjellovergangen Hatter, men det gikk fint når vi tok det rolig. Turen hjem ble det litt verre med. Jeg hadde heldigvis med meg mamma, og var ikke alene. Vi kom oss fint over til Skaidi, litt vind bare. Det som møtte oss i Skaidi var en stengt bom. På Statens Vegvesen sine nettsider sto det at fjellet var stengt, med ny vurdering klokken 22. Vi kom til Skaidi rundt halv seks den ettermiddagen. Det var altså 4,5 time til klokken var 22..
Vi prøvde derfor å finne et sted å oppholde oss disse timene, og eventuelt en plass å sove dersom vi ikke kom oss over fjellet. Vi kjørte først til Skaidi hotell, men det var stengt. Jeg sitter enda å lurer på hvorfor.. Vi kjørte dermed videre til bensinstasjonen og “kroa”, for der har de motell. De hadde heldigvis ETT rom ledig. Ettersom værmeldingen ikke meldte om noe bedre vær utover kvelden, tenkte jeg at vi måtte bare ta det siste rommet så vi hadde en plass å være i natt, og det er jeg glad for at vi gjorde.
Vi stuet oss inn på rommet, krøp i sofaen og satt på tven. Vinden tok mer og mer tak, så håpet for å komme oss hjem den kvelden ble mindre og mindre. Jeg sjekket nettsidene til Statens Vegvesenet når klokken nærmet seg 22, og det var som jeg trodde.. enda stengt og ny vurdering ved midnatt. Da bestemte vi oss for å legge oss, og det var lurt. Jeg våknet flere ganger i løpet av natten, og da sjekket jeg nettsidene også. Det var stengt gjennom hele natten med nye vurderings tidspunkter. Siste jeg sjekket var klokken tre, og da var det nye vurderings tidspunktet klokken 06.
Vi kom oss fra Skaidi klokken 06. Da var det helt vindstille, mørkt og bittelitt snø i luften. Nydelig kjørevær. Det var veldig godt å komme seg hjem. Vi hadde ikke med oss toalettsaker, for planen var jo å komme hjem samme dag. Det var derfor ekstremt godt å dusje og stelle seg ordentlig før jobb. En spennende dag i Finnmark.
Dette året startet jo på et veldig spesielt vis. Det går fint med meg. Jeg tar én dag av gangen. Det var veldig tungt i starten å venne seg til at hunden min ikke kom løpende etter meg når jeg skulle ut døren. Jeg syns enda det er rart, og ikke minst tomt. Det ble en litt ny hverdag, ikke trenge å mate eller lufte voffen. Uansett, livet går videre på et vis, og det går fint.
Derfor, tar jeg et par nye steg i 2023 og kaster meg litt ut i ting. Jeg har fått en fast hverdag, og jeg vet hvor min plass er. Jeg har en jobb å gå til, mine arbeidsoppgaver og jeg trives godt med det. Likevel, vil jeg ha noe litt nytt dette året.. så derfor kastet meg ut i noe jeg har hatt lyst til en stund.
Jeg har lenge hatt sykt lyst å lære meg å danse, og kanskje spesielt swing. Swing fordi det var det pappa og mamma, tante og onkel pleide å danse når vi var på besøk hos et vennepar på hytta, og jeg husker at jeg syns det så utrolig gøy ut. Jeg tok derfor steget når jeg så det var satt opp grunnkurs i swing nå i januar, og jeg angrer ikke ett sekund. Det var så utrolig gøy! Jeg har jo elsket å danse siden jeg var liten. Jeg pleide å rocke rundt på gulvet på rommet mitt med musikken på full guffe, der inne var det show. Så at jeg syns dette var gøy, er faktisk ikke overraskende. Denne mandagen var det også dansekveld med den gjengen som holdt kurset, og dit måtte man selvfølgelig for å sjekke ut dette her. Herregud så artig. Alle som var der var jo utrolig koselige, og inkluderende. Stemningen i det lokalet var til å ta å føle på, alle storkoste seg, ikke minst jeg selv. Jeg tror jeg har fått meg en ny hobby.
Starten på 2023 ble ikke slik som jeg så for meg. Det gjør så vondt, og jeg er tom. Det er så mange minner som har spilt om og om igjen i hodet mitt. Hjertet mitt er tungt, og i sorg. Dyp sorg. Mitt lille hjerte. Min lille øyensten. Min lille, kjære hund Leo ble lørdag 7. januar påkjørt på tragisk vis. Et sjokk for oss alle. Vår elskede lille venn.
En hund er ikke bare en hund. En hund er et kjært familiemedlem. En bestevenn på fire bein. Jeg har hatt hund hele livet. Forskjellige hunder, store og små, men bestandig en firbeint venn trippende etter meg. Det blir tomt uten en.
Leo var en unik liten hund. Jeg har aldri møtt en lignende hund tidligere. Han hadde en stor personlighet til en liten kropp. Jeg vil si han var livets hund. En hund du aldri glemmer. En hund som setter sine potespor i hjertet ditt. Alle elsket Leo. Han sjarmerte en hver. Han var ikke en typisk Chihuahua. Alle som møtte han ble overrasket over oppførselen hans. Den sto ikke i stil til rasen hans, og det elsket jeg med han. Han var så enkel, og jeg kunne ha han med meg overalt. Han overrasket meg stadig. Jeg kunne be han om alt, lydig som få. Gud som jeg elsker han.
Det gjør vondt at jeg aldri får se han igjen. Aldri se den lille logrende halen hans. De store brune øynene. Det river i hjertet mitt at jeg aldri får stryke over det lille hodet hans, eller se lykken i han når man nevner ordet «godis» eller «tur». Vår tid sammen ble spesiell, og uforglemmelig.
Hver gang jeg tenker på at jeg alltids kan skaffe meg en liten krabat, så roper hjertet mitt «men jeg vil ha Leo». Min Leo. Det vil nok komme en liten krabat når tiden er inne, men akkurat nå trenger jeg å sørge litt for meg selv. Ingen kan erstatte den hunden Leo var, men han lever videre i hjertet mitt. Takk for alt ♥️
2022 har vært en merkelig år. Et år full av usikkerhet. Et år full av så mange spørsmål og så få svar. Det har også vært et minnerikt år. Et år med spennende ting som har skjedd. Et år jeg har fått lov å slappe av. Et år jeg virkelig har nyt livet, føler jeg. Prøvd for harde livet å ikke stresse. Finne hvilepulsen, og ta en dag av gangen.
Året begynte med varetelling, som vanlig. Ikke minst begynte jeg året med å gå i læring av min nye jobb. Jeg begynte min karriere som kjøkken konsulent, og brukte starten av året til å lære meg det jeg måtte kunne. Hittil har jeg hatt en god del salg, og jeg trives enda med det, så får vi bare se hvor dette bærer.
Ser jeg tilbake på vinteren 2022, ser jeg kun mange nydelige scooterturer. Jeg bodde nesten på snøscooteren denne vinteren. Sammenlagt ble det rett over 2000 km denne sesongen. Mange fine langturer under nydelig himmel, sol, snø, vind, kulde og behagelige temperaturer. Det har blitt mange fine bål- og fisketurer også. Ikke minst den årlige helgen på Laksefjordvidda!
Jeg minnes også tilbake på en vinter med mye sykdom. Jeg har ligget ganske mange timer i sengen og vært syk. Jeg fikk jo også Covid denne vinteren, og den var ikke så alt for ille, da jeg akkurat hadde vært skikkelig syk noen uker før. Totalt har vel vinteren min bestått av scooterkjøring og sengeligging, hah! Innimellom har jeg også kommet meg i stallen sammen med Silje og det har virkelig vært balsam for sjela.
Nydelig tur i -19/-20 grader på fjellet, fikk se glimter av solen også! Tatt i slutten av februar.Sengeliggende for ørtende gang.Ganske artig tur i begynnelsen av april. Nydelig vær ute!
Sommeren 2022 kan jeg minnes som vanvittig varm. Det var nesten konstant varmt fra juni til august. Jeg husker jeg var så lei av varmen, at jeg ønsket meg 10 grader og litt skyer en periode der. Jeg fikk én dag med det, så var det rett tilbake til over 20 grader igjen, hah! Denne sommeren har jo vært eksepsjonell, og en av de bedre. Vi lå jo faktisk på stranda i Skoganvarre flere dager denne sommeren, og dro med båten for å fiske iført bare t-skjorte. Jeg skal virkelig ikke klage, for sommeren var meget bra.
Ble mange fine timer på standa i Skoganvarre i løpet av sommeren.
Sommerferien ble delvis tilbringt nede i Sandefjord, og delvis hjemme i Finnmark. Det ble derfor en slapp, og lite spennende sommer. Det vil jeg si at passet meg egentlig ypperlig, etter den aktive vinteren. Mye av sommeren brukte vi på hytta med avslapping, og fisking i nydelige omgivelser. Jeg trengte denne rolige sommeren med sol og natur. Vi fikk jo litt spenning da vi var nede i Sandefjord med lek, shopping og familietid. Vi fikk gjort mye der på kort tid. Med andre ord var denne sommerferien noe eget, mange minner ble skapt selv om det ikke innebar så mye fart og spenning. Noen ganger er det greit å bare nyte stillheten litt også.
En av mange nydelige fisketurer i både fantastisk vær og litt mindre fint vær.
Høsten har heller ikke vært noe kaldere. Det har vært uvanlig varmt til Finnmark å være. Hele september har vi ligget på rundt 10 grader, og mye av oktober hadde vi ikke minusgrader. Jeg ble en smule bekymret for at vi ikke skulle få noe snø til julen, og når det først kom litt snø, så kom regnet like etterpå å lagde speilføre ute. Det var bra glatt da! Jeg trengte vel egentlig ikke å bekymre meg, da snøen kom i midten av desember og brakte med seg en god slump julestemning. Høsten tilbringte jeg ikke noe mindre tid ute. Det gikk mye i gåturer, men det ble også en tur i vedskogen sammen med pappa og Daniel. Ikke minst flere hytteturer.
Årets vedskjul ble litt større enn vi hadde ventet oss, selv om pappa sa han hadde prøvd å ikke kutte så mange trær i år.. heh!
Som dere kanskje skjønner har jeg brukt ekstremt mye tid ute i vår flotte natur dette året. Sommer som vinter. Det har blitt mange scooterturer, men også utrolig mange gåturer og fisketurer i båten. Ikke minst mange turer i vogna bak hesten Castelle sammen med Silje. Jeg vil si vi har vært utrolig heldig med det været vi har hatt i år, som har gjort at jeg har kunnet tilbringt så mye tid ute.
2022 har vært et ganske fint år. Alle år har sine oppturer, og sine nedturer, og det har dette året definitivt også hatt. Men når jeg ser tilbake på dette året, har det stort sett vært bra. Jeg har mange gode minner som jeg kommer til å ta godt vare på, og håper 2023 blir minst like bra!
Min siste arbeidsdag dette året ble gjennomført i dag, så nå skal jeg ikke på jobb igjen før til neste år. Vi hadde en veldig fin dag da, og egentlig en ganske så normal arbeidsdag med litt ekstra kos i lunsjen. Det var siste innspurt med å få unna ting som skal være gjort før jul, men nå kan vi alle ta ferie med god samvittighet!
Det skal bli deilig med litt ferie, og ta livet skikkelig med ro. Noe av det beste jeg vet med julen er julaften, 1. juledag og 2. juledag. Dagene der “alt” er stengt. Dagene der man enten bare ligger hjemme, eller bruker tiden utendørs om været er fint. Det er ingen forventninger til at man skal gjøre noe til en hver tid. Det er ganske digg faktisk. I fjor lå jeg og mamma to dager på sofaen å bare sov eller leste litt bok/bladde på sosiale medier.
Denne adventstiden har vært veldig fin. Fram til nå har jeg pyntet en god del pepperkaker, hvis jeg skal gjette; sikkert tre-fire bokser med pepperkaker. Jeg syns det er ganske koselig, og ikke minst så blir pepperkakene så utrolig mye bedre med litt glasur og nonstop. Nonstop er utrolig viktig under pynting. Jeg elsker pepperkaker med nonstop på. Det er alfa omega i julen, sammen med julebrus og en god julefilm. Ikke minst har jeg fått alle julegavene ferdig, og levert de. Så nå kan jeg virkelig bare sløve resten av julen.
GOD JUL DA FOLKENS! Finn på noe gøy, slapp av og kos dere!
De siste ukene har det vært ganske så trist og trasig på værfronten. Vi har hatt sinnssykt fint lys ute, men det har vært mangel på både snø og kulde. Jeg hadde håpet det ble skikkelig beinkaldt nå før snøen la seg, men hittil har det ikke vært kaldt, og det har ikke snødd.. inntil denne uken! Snøen meldte sin ankomst på mandag, og da var det bare å dra frem spaden! Har derimot ikke vært så kaldt, men kulden håper jeg kommer veldig snart.
Med snøen kommer også julestemningen! Jeg pyntet til jul allerede den første søndagen i advent, men har manglet den lille ekstra julestemningen. Den kom for full pott denne uken, når det ble skikkelig hvitt ute. Elsk. Jeg har så mange fine planer i desember, samtidig som jeg skal ta det helt med ro. Hittil har jeg, mamma, Hjalmar og Daniel laget figurer av marsipan, og det var egentlig en ganske artig aktivitet. Det ble ganske mye latter rundt bordet. I tillegg har vi pyntet juletreet, med ganske så mye pynt. Det ble jo fint da.
Jul for meg er familieaktiviteter. Aktiviteter man vanligvis ikke gjør sammen. Aktiviteter som man tenker som “barnslig”, men som er like gøy for voksne som for barn. Jeg vokser nok aldri opp fra juleaktivitetene, og kommer nok bestandig til å pynte pepperkaker og pepperkakehus. Jul for meg er å gi. Jeg elsker å finne gaver til de jeg er glad i. Gaver de ikke visste at de trengte, men også gaver som de ønsker seg. Den lille stunden jeg har for meg selv til å pakke inn julegavene er for meg kos, og jeg lager gjerne en kopp kakao med krem og tenner masse lys rundt for å gjøre det litt ekstra koselig. Jul for meg er hjem. Du vet når alle som bor langt unna, kommer hjem for å feire jul. Eller når du selv reiser hjem for å feire jul. Tilbake til dine røtter. Tilbake til familien. Det er en tid hvor man får se personer man ikke ser til vanlig. Det syns jeg er ganske fint. Da jeg bodde i Kristiansand var julen et høydepunkt, for jeg fikk reise hjem. Hjem til nord. Jul er rom for å slappe av. Flertallet av oss har litt fridager i juletiden, blant annet på 1. og 2. juledag. Det gir rom for å slappe av, ligge ekstra lenge i sengen eller chille i sofaen med masse julefilmer på tven. Det gir rom til å tilbringe ekstra tid med familien. Spise masse god mat og nyte tiden litt.
Frosten biter meg i kinnene. Ute er det blikkstille og stjerneklart. Himmelen er full av hvite prikker og virker for meg mystisk. Tro hva som finnes der ute? Vi kan umulig være å alene i dette universet. Hundene tripper avgårde, snuser på alt, tisser litt her og bæsjer litt der. Den ene drar meg den ene veien, og den andre drar meg den andre veien. Skoene jeg bare trødde på meg i gangen hos mamma er for stor, og som to bakglatte ski. Hver gang en hund drar litt for hardt mister jeg balansen og går nesten på ræv. De er varme da, for temperaturen har sunket betydelig de siste to dagene. Det er fint, så blir det forhåpentligvis ordentlig vinter snart.
Frisk luft er godt for meg. Magen skumper og vrenger seg. Jeg er så dårlig. Fysøren. Fysj. Jeg håper inderlig at det går over snart. Jeg har likevel opp i det hele klart å passe hundene til mamma, vært litt på jobb og hatt kurs, samt klart å gjøre stallarbeid. Det værste og tyngste var definitivt stallarbeidet. Jeg hadde mest lyst å bare legge meg ned og bli liggende. Jeg klarte likevel å gjøre alt jeg skulle, pluss at jeg gjorde bitte litt ekstra før jeg kastet inn håndkle og dro hjem. Hjem til en god, varm dusj.
Nå er det endelig helg, som skal brukes på stallarbeid, bli frisk og forhåpentligvis kommer jeg meg på snøscootermessa som er denne helgen. Det blir første gang på to år siden covid at messa endelig er oppe å går igjen. Jeg har derfor ikke så veldig lyst å gå glipp av den. Det kommer jo veldig an på om formen tillater det eller ikke. Jeg krysser fingrene.. så får dere ha en strålende helg!
Nå er det kommet et par hvite volvo V40´er til bygda, og det er ikke bare bare for en vanlig person å se forskjell på de. Nå er det heldigvis bare én bil som er helt lik min, med de nye lyktene som kom i 2017. Jeg er litt over gjennomsnittet interessert i bil, og vil ikke at min bil skal se helt lik ut som alle andre. Jeg måtte derfor finne på noe lurt. Noe som skiller seg litt ut, og som ikke koster alt for mye å gjøre. Resultatet ble å farge emblemene bak!
Now it´s pink!Dette er hvordan den ser ut originalt!
Daniel kom med en glimrende idé etter at jeg luftet ønskene mine for han. Jeg hadde et ønske om å få emblemene mine svart, og få bort det som er krom. Det var ikke noe problem sa han, det er jo bare å plastidippe dem. Vi fant svart, men også en utrolig søt rosa farge, og den måtte jeg selvsagt ha! Jeg kunne fint hatt “Volvo” i svart også, men da hadde den forsvunnet litt og det ville jeg ikke. Jeg ville at det skulle være synlig. “V40” og “D3” ble i svart, mens R-design merket fikk forbli i krom. Kanskje jeg tar den etter hvert, men akkurat der og da var det litt mye arbeid å tegne en R for å feste den over. Jeg vil gjerne ha R-en i den originale fargen som symboliserer “R-design”.
Jeg har også et ønske om å få bort de kromme listene rundt vinduene, men inntil videre får det vente da peng ikke noe man har flust av. Jeg må ha nye sommerdekk først og fremst, og en ny service begynner å nærme seg med stormskritt..
