Game on

Basic
Stjernetegn: Løven         Kallenavn: Lillegull og LilleMy      Sivilstatus: I et forhold       Instagram: stineaikio 
3 ord som beskriver meg: Følsom, rastløs og dårlig humor         Ønsker å jobbe som: Journalist      Dyr: Ja, nymfeparakitt 

Favoritter – berømmelse 
Artist gutt: Justin Bieber       Artist jente: Ariana Grande og Selena Gomez     Kjendis jente: Sophie Elise og Martine Lunde 
Kjendis gutt: Morten Botten og Ørjan Børre      Skuespiller: Amanda Seyfried

Mine favoritter 
Godteri: Bestemors doble sjokoladeflarn      Drikke: IsTe og vann           Middag: Taco og kyllingsalat
Film: Letters to Juliet          Serie: Skam og Home And Away      Bok: Perfekt kjemi av Simone Elkeles og Forbilde av Sophie Elise 
Nettside: blogg.no        App: Snapchat og Instagram        Spill: Hay Day 

Mest irriterende 

Sang: Magnus Eliassen – Stor     Serie: Modern Family     Farge: Oransje     Uvane: Sparke i ting     Kallenavn: Stinemor 

Vil du være med på “leken”? Svar på kategoriene i kommentarfeltet♦

Ut. Ut i den store verden..

Det begynner å nærme seg skoleslutt med storm skritt. Juni har så vidt begynt, men det er ikke så veldig lenge igjen til sommeren er i full gang og man vender nesen sørover. Jeg er så spent, men jeg gruer meg også litt. Jeg vet helt ærlig ikke helt hva jeg tenker om dette lengre. Jeg har hatt en spenning i kroppen i flere måneder, og jeg har på en måte gledet meg til dette, men nå fylles hele kroppen med nervøsitet og redsel for den store verden. Redselen for å være alene. Jeg har gledet meg i så lang tid, for å oppleve noe nytt – men samtidig har jeg alltid hatt et lite snev av uro og usikkerhet, som nå bare blir større og større for hver dag som går. For hver dag nærmere vi kommer. Det er ikke lengre en fantasi, en drøm, et ønske – men en virkelighet. 

Plassen vi flytter til, er en plass jeg ikke kjenner en sjel og har ingen tilknytning til. Det er helt nytt, og ingen av oss kjenner plassen særlig godt, det er både skummelt og veldig spennende – mye å utforske og for alt vi vet blir vi veldig glad i plassen. Men frykten for å bli alene er veldig stor, spesielt når man ikke kjenner noen, eller plassen, særlig godt. Derfor er jeg sjele glad for at jeg flytter sammen med Daniel. Vi kan oppleve og utforske sammen, og jeg føler meg med engang ikke så alene lenger. 

Det som blir tristest med å flytte så langt bort, er familien min. Jeg er student, som betyr at det er ikke bare å sette seg på flyet for å besøke de heller, må faktisk ha penger til det også. Det blir tøft – hvertfall når det kommer til de vanskelige tidene. Det er ikke bare løpe i armene på mamma og gråte da. Heldigvis sørger dagens teknologi at jeg kan snakke med de hver dag om jeg har behov for det. 
Dette er også grunnen til at vi har valgt å flytte dit vi skal flytte, for det er hvertfall litt nærmere Daniel sin familie. Det er ikke så himmelsk langt til noen kjente og kjære. 

Men nå er det bare å håpe man kommer inn på skolen man har søkt på!♥

17.mai – kjole byttet ut med bukse

Denne russetiden har vært helt grei, jeg kan ikke si at jeg har elsket å gå med samme bukse i én måned. Jeg er så lei denne buksa at når jeg er ferdig med denne dagen, så går den rett i søpla, og vet dere? Jeg gleder meg! Jeg gleder meg til å kunne gå i vanlige klær igjen, til å gå i vanlige bukser, til å kunne kombinere forskjellige bukser med forskjellige gensere. Jeg gleder meg til å kunne gå i rene bukser! Herregud, det skal bli så herlig. 

Men aller først gjelder det å feire 17.mai! Vår grunnlovsdag. I år har jeg altså byttet ut min tradisjonelle kofte, med en skitten rød russebukse. Buksa som får ungene til å gå amok. Buksa som er strammere enn den strammeste dongerien jeg eier. Buksa som har utvidet seg siden første gang jeg hadde den på meg. Buksa som jeg i starten nesten ikke klarte å sitte i. Buksa jeg måtte ha hjelp til å kle på meg den første uken. Denne dagen skal nytes til det fulle, det er min siste dag i denne buksen og etter dette er jeg ferdig. 

Det har vært gøy å være russ, det har vært litt stas med alle ungene som kommer bort til deg og vil ha russekort, men nå er jeg glad for at jeg er ferdig med hele opplegget. Ingen flere unger med vannballonger, snø eller vannflasker. Det eneste jeg vet jeg kommer til å savne fra hele russetiden, er den praktiske lommen som henger på magen på buksa; man får jo plass til ALT! Noen klesmerker skulle virkelig lagd noe lignende med en vanlig dongeribukse, det hadde vært sykt smart. Hvis ikke det finnes allerede og jeg ikke har fått det med meg. 

Anyway – håper alle får en fantastisk 17.mai! 

Min drømmebil

De aller fleste, ikke alle, har en bil de drømmer om å eie – noen er ikke interessert i å tenke på dette engang, de vil bare ha en bil som bare er et framkomstmiddel fra A til B, så lenge det fungerer er det ikke så nøye med resten. Andre vil ha en bil som har visse fasiliteter, et bestemt utseende, eller et bestemt merke. Jeg er ikke sååå opptatt av bil, men etter at jeg fikk lappen har jeg blitt mer og mer – samt er hele familien min opptatt av bil. 

Min drømmebil, som jeg har råd til å eie, er en Volvo V40 med R-Design pakken. Den er liten og søt, samt at jeg ikke trenger en større bil enn det, enda hvert fall. Jeg syntes også den ser utrolig kul ut, jeg digger formen på den. I tillegg er det en Volvo, jeg har gode opplevelser med Volvo, samt store deler av livet har foreldrene mine hatt slike biler. 
Drømmen min er å en dag kunne prøvekjøre en slik bil, for å se om den imponerer like mye som de andre volvoene jeg har kjørt. Gjør den dette er det jo midt i blinken for meg! 


Bilder: HER og HER

#Bil #Volvo #Drømmebil 

Når jeg var liten…

.. var jeg livredd for russen. Jeg hadde hørt at de kastet barn i myra, og det var mange som syntes dette var utrolig artig; men jeg var livredd. Jeg ville ikke i myra, jeg ville ikke bli tatt. Jeg hatet å gå hjem etter skolen, og jeg så alltid rundt meg mens jeg gikk den lille veien hjem. Hørte jeg at russebilen nærmet seg sprang jeg for å finne et gjemmested, for så å vente til de var kjørt. Jeg kjente ikke de som var russ, så de skremte meg, for jeg ville jo ikke bli kidnappet av noen jeg ikke kjente. Det var betryggende å vite at det kun var “de store” ungene som ble tatt, enn så lenge. 

Det er litt artig å tenke tilbake på nå, for min verste tanke med å bli tatt av russen og kastet i myra var at jeg skulle drukne. Jeg visste vel ikke at det bare var for moro skyld, og at det ikke akkurat skadet noen bortsett fra at man ble våt. Russen er jo helt harmløse, for vi er jo bare mennesker, som alle andre; vi bare har en bukse på som viser at vi feirer at vi er ferdig med videregående. Men jeg tror nok også at mye av grunnen til at jeg var redd russen var fordi de gjorde så mye ut av seg, lagde høye lyder, ropte osv. Jeg assosierte dem med “de kule” på skolen, de som så ned på en som meg, en liten jente som likte hester og sprang rundt å trudde hun var en selv. Jeg har heldigvis klart å overse dette, for det er jo ingen dårlig ting å være en rytter, og jeg var jo et barn – selvfølgelig lekte jeg. 

Jeg tror det er viktig å huske på at det ikke er alle som liker å bli spylt ned med vann, for de vil kanskje ikke ha noe med russen å gjøre og de kan vise det ganske tydelig. Det er jo mange som faktisk vil ha litt “krig” med russen, og de viser gjerne initiativ med å utfordre til krig med russen – og da blir det bare artig.  Det er heller ikke alltid russen syntes det er så gøy å bli spylt ned med vann – noen ganger vil vi også bare inn på butikken for å handle og dra rett hjem igjen. Det er viktig at vi respekterer hverandre, også gjennom russetiden. 

Det er når du føler deg uønsket

Det er når du begynner å føle deg uønsket, det er da alle tanker og følelser virkelig setter deg i gang. Setter i gang reaksjoner i kroppen. Du begynner å handle, både positivt og negativt. Du sier ting du ikke mener, du fisker etter tegn på at din følelse er rett. Du vil ha en bekreftelse på at du ikke er blitt gal, og at du faktisk hadde rett.

Det er når man føler seg uønsket, alle uønskede kommentarer dukker opp. For når du føler livet er bitch med deg, så kan du like så godt være bitch tilbake. Ikke fordi du ønsker det, men fordi du kan.

For innerst inne. Dypt inne, er det et veldig godt menneske. Et veldig godt menneske som er såret, men ikke viser det med tårer eller tristhet. Et veldig godt menneske som er såret, og viser det gjennom å være det motsatte; slem. Gjemmer seg bak skallet. Dypt inne vil man ikke vise andre om hvor sårbar man egentlig er. Innerst inne vil man være seg selv, men kan ikke; for den man virkelig er, er ikke velkommen. Ingen liker den man egentlig er, bare den siden av en som ikke egentlig eksisterer.

Jeg sier ikke at dette er riktig eller rettferdig, ovenfor noen. Men det gjelder å forså handlingsmåten. Hvorfor gjør folk egentlig som de gjør? Husk på, dette gjelder ikke alle, for noen er faktisk ganske gal og de gjør uforståelige ting som å dytte en baby under vann. Disse personene kan ikke forklares, for dem skjønner jeg ikke tankegangen til.

Har du noen gang følt deg ensom?

Har du noen gang følt deg ensom? Selv om du har personer rundt deg som bryr seg. Som er der for deg. Som du kan prate med. Men likevel føler du deg alene? Alene om alt. Alene om tankene dine. Du føler ingen forstår, selv om de sier de gjør. Du føler du ikke passer inn. 

Jeg kan ha personer rundt meg, men jeg føler meg ensom store deler av hverdagen. Ikke fordi noen gjør noe feil, gir meg feil inntrykk eller sier noe feil. Det bare er slik. Det å ikke vite hva man skal gjøre for å endre det eller vite hva som er grunnen til at man føler det slik, gjør situasjonen litt ekstra vanskelig. For hva skal man egentlig gjøre? 

Den eneste som får meg til å føle meg “hel”, er min kjære. Om det har noe med at vi bor sammen, og gir hverandre oppmerksomhet stort sett hele tiden, vet jeg ikke. Men det er noe ved han, som får meg til å føle at jeg ikke er alene. 

Har du noen ganger følt det slik? 

Dette kan skape en farlig situasjon på veien!

Jeg har kanskje ikke selv kjørt så veldig lenge, men jeg har sittet mye på i bil og fulgt med i trafikken. Jeg og Daniel har kjørt flere tusen kilometer sammen, helt siden han fikk lappen for rundt 1 1/2 år siden. Vi har hatt mange samtaler om hva som er viktig, irriterende og hva mange sjåfører gjør feil på norske veier. Vi ser ganske mye rart langs veiene. 

Blant en av dem er hvordan mange sjåfører reagerer når de blir forbikjørt. Det som har gått spesielt godt igjen, er at sjåfører i bilen som blir forbikjørt bremser før forbikjøreren har kommet opp på siden av bilen. Mange mener det kanskje godt og vil gjøre det enklere for den som tar forbikjøring, men det kan skape veldig mange farlige situasjoner. Ved å bremse før forbikjøreren har kommet opp på siden av deg gjør at de ikke får muligheten til å avbryte forbikjøringen hvis de blir nødt til det. Om det oppstår noe slik at forbikjøreren er nødt å avbryte, f.eks noe i veibanen eller møtende trafikk, og du har bremset ned allerede før h*n er kommet opp ved siden av deg, så vil ikke h*n ha muligheten til å avbryte. Dere kan jo kanskje tenke dere til selv hvordan utfallet kan bli. 

Kjørelæreren min sa også klart ifra når vi hadde forbikjøring på kjøretimene, det kan være livsfarlig å bremse før vi ser at bilen er på siden av deg og den IKKE har mulighet til å avbryte forbikjøringen og legge seg bak deg igjen: det er da du skal bremse og lette forbikjøringen slik at det ikke oppstår noen farlige situasjoner.

Husk; vi er ikke alene på veien. 

#Bil #Viktig #DoNotPass

Ny blogg! Nye muligheter!

Etter 6 år på min forrige blogg; snaam, bestemte jeg meg for å lage en helt ny. En helt ny blogg, med helt nye muligheter. Det har vært så mye å gå igjennom på min forrige blogg, at jeg bestemte meg for å starte helt på nytt og begynne et helt nytt prosjekt.

Det er egentlig litt tungt å starte med helt blanke ark, for du må liksom starte helt på nytt med nye følgere og det er ikke sikkert de gamle bloggleserne vil lese de nye bloggen fordi de kanskje syntes det er tungt å lære seg et helt nytt navn. Samt du fortelle hvem du er og begynne med alt det nye. Men jeg ville ha noe eget, for den forrige bloggen var skapt som en felles blogg helt i begynnelsen. Dessuten syntes jeg det er litt gøy å begynne på nye prosjekter. Så vi får egentlig se hvordan denne opplevelsen blir, lykkes jeg eller lykkes jeg ikke? 

Welcome to my world!