Vi vet det er mange i vårt langstrakte land som sliter med depresjon, og det finnes mange måter å få hjelp på. Du kan gå til psykolog, gruppeterapi, du kan dra på sånn instutisjon (?) og du kan bruke medisiner.
Jeg husker at min første “test” hos psykologen, så spurte hun meg om jeg syntes depresjonen min var alvorlig nok til å prøve medisiner i form av anti-depressive piller. Mitt svar på det var veldig tydelig nei. Av grunner til at når jeg først begynte å gå til psykolog, så føltes det ikke som at depresjonen min var så ille som den ble utover året. Den andre grunnen til at jeg ikke ville begynne på antidepressive piler var fordi jeg ikke har troen på at piller eller medisiner mot denne typen ting.
Fordi jeg har hørt rundt at det egentlig bare gjør deg likegyldig, du blir ikke glad eller lei deg. Du får ikke et godt eller dårlig humør – du blir nøytral og likegyldig. Å en frykt for å bli slik, hadde jeg absolutt ikke lyst å begynne på disse. For det hadde vel ikke hjulpet meg? Jeg ville bli kvitt depresjonen, men ikke på den måten jeg ville. Jeg ville bli glad og nyte livet. Ikke bli likegyldig til det. Det var mitt ønske.
Å vet dere hva? Jeg har klart meg uten de pillene. Jeg har klart å bli mer livsglad og lykkelig, og det er ikke på grunn av medisiner. Jeg har jobbet med humøret mitt, og jeg begynner endelig å føle på resultatene og at det går framover. For meg var ikke piller svaret, for meg var det å jobbe med humøret og finne ting som gjør meg lykkelig. Det er ikke sikkert at det hjelper for alle med depresjon, for det finnes så mange grader av det og det er egentlig et ganske bredt begrep på en tilstand. Så selv om jeg valgte å ikke medisinere meg, så betyr ikke det at det fungerer for alle.
Alle er forskjellige, og man er nødt til å finne den metoden som passer for seg selv – om det er å medisinere deg, gå til psykolog, snakke med noen du stoler på, gruppeterapi eller rett og slett jobbe med problemet selv. Å jobbe/få hjelp med problemet er det beste uansett i hvilken form det er, ingen fortjener å føle seg på denne måten.
For det første begynner jeg å bli rimelig lei lukten av røyk, og for det andre er det ikke så veldig hyggelig å finne snusposer uansett hvor du snur deg. Så denne er til alle dere som er avhengig av den jævelskapen;
Til alle dere som røyker på offentlige plasser, er dere virkelig nødt å gjøre det midt i folkemengden? Eller midt blant alle bilene inn til ferga? For jeg er ikke så jævlig glad for å få det midt i ansiktet, eller inn i bilen. Så kun for at du har sugen på en pinne med nikotin, betyr ikke det at alle er så veldig glad i lukten. Enkelte blir faktisk dårlig eller kvalm av lukten. Så hva med å ta litt hensyn til den delen av befolkningen som ikke røyker? For selv om dere ikke bryr dere om helsa, så er det faktisk andre som gjør det.
Så til alle dere som snuser, er dere virkelig nødt å kaste de ekle bakterie posene deres overalt? Søppeldunken er faktisk ikke så langt unna som du kanskje tror. Å er du ikke i nærheten av en søppeldunk finnes det faktisk en plass i snusboksen (på enkelte bokser) til brukte snuser – visste du det? For det visste til og med jeg, og jeg snuser ikke engang. Det er heller ikke noe stas å finne posene i dassen, for vannet blir sykt ekkelt da – just so you know.
Utenom dette så skal dere for min del gjøre som dere vil, takk for meg 🙂
De siste årene har jeg blitt vandt til å bo mange i ett hus. Vi har alltid vært fem stykker eller oppover de siste årene. Det har gitt mange utfordringer med badet blant annet. Å nesten alltid er det noen hjemme, selv om man ikke ser hverandre fordi vi oppholder oss i forskjellige rom – men likevel har det vært en trygghet å vite at man er ikke alene i huset.
Nå som jeg og Daniel har flyttet hit ned til Kristiansand, fått oss egen leilighet og blitt degradert fra fem + til bare to stykker – kjenner jeg allerede at jeg kommer til å føle meg litt ensom. Selv om jeg har Daniel, så vil jeg føle på denne tomheten av det å bare være to stykker. Det er selvfølgelig deilig med noe eget også, men jeg har ikke helt fått den følelsen av at dette er mitt hjem. Vi er jo enda i startfasen og har nettopp flyttet, så hva annet skal man forvente?
Etter at lillebror reiste har jeg på en måte følt meg helt alene. Alt som er det nære og kjære er oppe i Finnmark. Jeg har Daniel og hans familie, og jeg føler meg hjemme sammen med de – men alt er liksom snudd litt på hodet. Jeg sier ikke at det er noe galt, eller at dette er noe jeg ikke ønsker, og jeg håper følelsen av det ensomme forsvinner så snart jeg blir vandt til den nye tilværelsen vår. Dette er kanskje noe av det tøffeste jeg noen gang har gjort, og jeg håper det går over etter en stund.
Nå er også Daniel reist, så da er det bare meg og familien til Daniel igjen. Om ikke lenge er jeg faktisk nødt til å kjøre til Kristiansand alene, og da blir jeg faktisk helt alene i noen dager. Jeg gruer meg litt til det, for det å bli helt alene i en leilighet du nesten ikke har bodd i blir litt skummelt. Jeg har selvfølgelig Neo med meg, og skal sørge for at det ikke blir stillhet i leiligheten – musikk eller tv døgnet rundt!
I dag er det min dag. En dag som har gitt meg litt ekstra oppmerksomhet for alle de rundt meg – en dag i rampelyset. Jeg har nemlig bursdag, og for nøyaktig 19 år siden og rundt 15 timer siden kom jeg til verden, som en liten baby. Jeg er nå blitt 19 år, og tatt mitt første steg ut i verden alene. Det er helt sprøtt, sånn egentlig. Jeg er på tur ut i det voksne liv, og jeg blir nervøs bare av tanken. Sykt, ikke sant?
Vi feiret heldigvis bursdagen min oppe i Finnmark før vi dro, og det er jeg veldig glad for. Vi hadde selvfølgelig en liten feiring her i Sandefjord i dag, og det var utrolig koselig. Therese stelte i stand med kake, lille Julie ga oss både latter og mange smil og jeg fikk velge middag, samt kjæresten stilte opp med biljard og bowling når humøret dabbet. Takk for en fantastisk kveld dere!♥
Helt ærlig har jeg lugget store deler av dagen i tårer. Savnet hjem til Finnmark har vært stort, og hvertfall på en dag som denne, men jeg kom meg gjennom det. Til tross for savnet og tårene, det er slik det er å bli voksen.
For noen år tilbake var jeg og lillebror i Sverige sammen med noen venner av foreldrene mine, fordi de hadde selv ikke råd til å ta oss med på en slik tur den sommeren. Jeg tror det var første sommeren etter at de skilte seg (ellernoe sånt). Jeg måtte feire bursdagen min uten foreldrene mine, trodde jeg. Den sommeren kjørte pappa hele veien fra Lakselv til Byske, rundt 700-800 km; rundt 8-9 timer på en dag, kun for å nå fram til bursdagen min. Jeg husker det så ufattelig godt, for jeg ringte han mens han var på tur dit, men da sa han bare at han var på tur til Billefjord en tur. Ikke lenge etter rullet bilen hans inn på campen, og overrasket meg; jeg husker at jeg ble overlykkelig. Hele den kvelden stekte han vafler, jeg og Tony spilte badminton kun fordi jeg maste om det og vi sang og danset hele gjengen til “Kongen av campingplassen” over høytalerne. Den kvelden glemmer jeg aldri.
Til deg som sykler over gangfeltet og tror du er udødelig. Jeg har vært borti så mange tilfeller der sånne som deg bare sykler over gangfeltet, eller eventuelt veien, og mange av disse ser ikke til sidene engang – det er enkelte ganger det ikke har vært langt unna en ulykke. Det er veldig skremmende at så mange tror de er udødelige og at vi bilister har vikeplikt for de som sykler over gangfeltet.
La meg fortelle deg en ting, som du kanskje visste fra før. Når du som dødelig sitter på sykkelen din, lat som du er, og ikke går av sykkelen din; regnes du altså som et kjøretøy. Som et kjøretøy følger du trafikkreglene på lik linje med bilister og andre kjøretøy. Det vil da altså bety at bilister ikke har vikeplikt for deg når du krysser gangfeltet på sykkel, men du har vikeplikt for bilister – blir du da påkjørt, er det faktisk din skyld. Så jeg foreslår at du løfter den søte stumpen din av sykkelsetet og bruker beina over gangfeltet – da regnes du som gående, og bilister har vikeplikt for gående. En bilist ville stoppet for deg når du plutselig krysset veien, for ingen vil forårsake en ulykke bevisst – men husk at de ikke er pliktig til å stoppe for deg.
Visste du forresten at ifølge loven kan du kun sykle på fortau når du ikke medfører fare eller er til hinder for gående (§18 3)? Passering av gående må dessuten skje med god avstand og gangfart.
I natt lå jeg våken en stund, for jeg klarte ikke å sove. Jeg tenkte for mye. Jeg savnet for mye. Å det eneste som hjelper når jeg har et slikt savn, er å se på bilder – som regel blir jeg bare enda tristere og gråter litt ekstra, men det går over. Jeg har slike øyeblikk, der jeg rett og slett bare må slippe tårene løs og lar meg selv få lov å savne litt. For det er jo ikke sagt at det er verdens enkleste ting, og bare la kjæresten reise bort i to uker, der kontakten er liten. Selv om det nå snart er to år siden det hele startet slik, og hele forholdet vårt har vært basert på det, så er det tøft. Enkelte ganger er tøffere enn andre.
Det hjelper å bla gjennom bilder, det henter tilbake de gode minnene og hjelper meg med å sove når jeg har det slik. Fra dagen Daniel flyttet hjem fra Harstad, juni 2015, har vi aldri vært fra hverandre – bortsett fra de jobb ukene. Det har aldri vært et tema å sove borte fra hverandre på eget initiativ, og det er skremmende hvor avhengig man kan bli av noen. Det er skremmende hvordan kun en person kan bety så mye, og hvordan kroppen reagerer når man er borte fra hverandre.
Sånne netter som jeg har hatt, får meg til å tenke gjennom alt. Både gode og dårlige minner. Det får meg til å sette pris for hva jeg har fått, og sette pris for alt han har gjort for meg. Det får meg til å sette pris på alle stundene han har stått ved siden av meg. Jeg vet ikke hvor jeg ville vært, om jeg ikke hadde hatt han.
For når vi møtte hverandre første gang for to år siden var jeg et følelsesmessig vrak; full av sinne, sorg og selvtilliten til min egen personlighet og mitt eget selvbilde var svært dårlig. På den tiden var det dagligdags med humørsyke utbrudd, full av tårer og hat. Gjennom de to årene her, har Daniel stått gjennom stormen sammen med meg og lært meg å sette pris på livet, andre og meg selv. Han har lært meg å smile. Han har lært meg at det er greit å ha det vondt. Han har lært meg å aldri gi opp og kjempe for det som betyr noe. Han har lært meg å ikke bry meg om hva andre sier eller tenker. Takket være han, har jeg skjeldnere og skjeldnere perioder med humørsyke utbrudd og dårlig humør. Med han er jeg lykkelig.
Skjeldnere og skjeldnere tviler jeg på mitt liv, og min posisjon. Skjeldnere og skjeldnere føler jeg at jeg ikke passer inn. Skjeldnere og skjeldnere føler jeg meg nedenfor. Mer og mer smiler jeg. Tårene er der fortsatt, men jeg føler meg heldig, og jeg er heldig.
Jeg har to fantastiske foreldre, som jeg betyr ufattelig mye for meg og som veileder meg på riktige veier. Jeg går alltid til mamma for å spørre om råd når jeg er bekymret og usikker, for hun har vært gjennom ufattelig mye og hun vet hva hun snakker om. Jeg går alltid til pappa for å få hjelp med alt teknisk og som har med kjøretøy å gjøre, for jeg vet han kan sine saker. Det er ingen jeg stoler mer på enn pappa, for vet ikke han – vet han hvem som kan hjelpe på riktig vis. Begge vil alltid være der for meg og det gir meg en trygghet – jeg er ikke alene.
Jeg har en utrolig flott lillebror, som er rundt meg bare mer og mer. En lillebror som forstår hva jeg har gått gjennom, som har stått gjennom den samme stormen som meg. En lillebror jeg deler utrolig mange minner med. Deler barndommen med. En lillebror jeg er utrolig glad i.
Jeg har en utrolig flott kjæreste, som hjelper meg gjennom alt og ingenting. En som alltid står ved min side. En som alltid opplever nye ting sammen med meg. En som alltid passer på at jeg har det godt. En som elsker meg for den jeg er, og ikke for hva jeg eier eller har. Jeg kan snakke med han om ting jeg ikke ville snakket med noen andre om, og for meg er det vanskelig å snakke.
Jeg føler meg heldig som har verdens fineste ekstra/sviger familie, som alltid har en åpen dør og tar meg inn som en av sine egne. Som alltid kommer med kloke ord. Som alltid tar oss med på noe gøy når muligheten åpner seg.
Det er ikke alle som har så flotte mennesker i livet sitt som jeg har, og det er dette som gjør at jeg føler meg som verdens heldigste.♥
Basic
Stjernetegn: Løven Kallenavn: Lillegull og LilleMy Sivilstatus: I et forhold Instagram: stineaikio
3 ord som beskriver meg: Følsom, rastløs og dårlig humor Ønsker å jobbe som: Journalist Dyr: Ja, nymfeparakitt
Favoritter – berømmelse
Artist gutt: Justin Bieber Artist jente: Ariana Grande og Selena Gomez Kjendis jente: Sophie Elise og Martine Lunde
Kjendis gutt: Morten Botten og Ørjan Børre Skuespiller: Amanda Seyfried
Mine favoritter
Godteri: Bestemors doble sjokoladeflarn Drikke: IsTe og vann Middag: Taco og kyllingsalat
Film: Letters to Juliet Serie: Skam og Home And Away Bok: Perfekt kjemi av Simone Elkeles og Forbilde av Sophie Elise
Nettside: blogg.no App: Snapchat og Instagram Spill: Hay Day
Det begynner å nærme seg skoleslutt med storm skritt. Juni har så vidt begynt, men det er ikke så veldig lenge igjen til sommeren er i full gang og man vender nesen sørover. Jeg er så spent, men jeg gruer meg også litt. Jeg vet helt ærlig ikke helt hva jeg tenker om dette lengre. Jeg har hatt en spenning i kroppen i flere måneder, og jeg har på en måte gledet meg til dette, men nå fylles hele kroppen med nervøsitet og redsel for den store verden. Redselen for å være alene. Jeg har gledet meg i så lang tid, for å oppleve noe nytt – men samtidig har jeg alltid hatt et lite snev av uro og usikkerhet, som nå bare blir større og større for hver dag som går. For hver dag nærmere vi kommer. Det er ikke lengre en fantasi, en drøm, et ønske – men en virkelighet.
Plassen vi flytter til, er en plass jeg ikke kjenner en sjel og har ingen tilknytning til. Det er helt nytt, og ingen av oss kjenner plassen særlig godt, det er både skummelt og veldig spennende – mye å utforske og for alt vi vet blir vi veldig glad i plassen. Men frykten for å bli alene er veldig stor, spesielt når man ikke kjenner noen, eller plassen, særlig godt. Derfor er jeg sjele glad for at jeg flytter sammen med Daniel. Vi kan oppleve og utforske sammen, og jeg føler meg med engang ikke så alene lenger.
Det som blir tristest med å flytte så langt bort, er familien min. Jeg er student, som betyr at det er ikke bare å sette seg på flyet for å besøke de heller, må faktisk ha penger til det også. Det blir tøft – hvertfall når det kommer til de vanskelige tidene. Det er ikke bare løpe i armene på mamma og gråte da. Heldigvis sørger dagens teknologi at jeg kan snakke med de hver dag om jeg har behov for det.
Dette er også grunnen til at vi har valgt å flytte dit vi skal flytte, for det er hvertfall litt nærmere Daniel sin familie. Det er ikke så himmelsk langt til noen kjente og kjære.
Denne russetiden har vært helt grei, jeg kan ikke si at jeg har elsket å gå med samme bukse i én måned. Jeg er så lei denne buksa at når jeg er ferdig med denne dagen, så går den rett i søpla, og vet dere? Jeg gleder meg! Jeg gleder meg til å kunne gå i vanlige klær igjen, til å gå i vanlige bukser, til å kunne kombinere forskjellige bukser med forskjellige gensere. Jeg gleder meg til å kunne gå i rene bukser! Herregud, det skal bli så herlig.
Men aller først gjelder det å feire 17.mai! Vår grunnlovsdag. I år har jeg altså byttet ut min tradisjonelle kofte, med en skitten rød russebukse. Buksa som får ungene til å gå amok. Buksa som er strammere enn den strammeste dongerien jeg eier. Buksa som har utvidet seg siden første gang jeg hadde den på meg. Buksa som jeg i starten nesten ikke klarte å sitte i. Buksa jeg måtte ha hjelp til å kle på meg den første uken. Denne dagen skal nytes til det fulle, det er min siste dag i denne buksen og etter dette er jeg ferdig.
Det har vært gøy å være russ, det har vært litt stas med alle ungene som kommer bort til deg og vil ha russekort, men nå er jeg glad for at jeg er ferdig med hele opplegget. Ingen flere unger med vannballonger, snø eller vannflasker. Det eneste jeg vet jeg kommer til å savne fra hele russetiden, er den praktiske lommen som henger på magen på buksa; man får jo plass til ALT! Noen klesmerker skulle virkelig lagd noe lignende med en vanlig dongeribukse, det hadde vært sykt smart. Hvis ikke det finnes allerede og jeg ikke har fått det med meg.
De aller fleste, ikke alle, har en bil de drømmer om å eie – noen er ikke interessert i å tenke på dette engang, de vil bare ha en bil som bare er et framkomstmiddel fra A til B, så lenge det fungerer er det ikke så nøye med resten. Andre vil ha en bil som har visse fasiliteter, et bestemt utseende, eller et bestemt merke. Jeg er ikke sååå opptatt av bil, men etter at jeg fikk lappen har jeg blitt mer og mer – samt er hele familien min opptatt av bil.
Min drømmebil, som jeg har råd til å eie, er en Volvo V40 med R-Design pakken. Den er liten og søt, samt at jeg ikke trenger en større bil enn det, enda hvert fall. Jeg syntes også den ser utrolig kul ut, jeg digger formen på den. I tillegg er det en Volvo, jeg har gode opplevelser med Volvo, samt store deler av livet har foreldrene mine hatt slike biler.
Drømmen min er å en dag kunne prøvekjøre en slik bil, for å se om den imponerer like mye som de andre volvoene jeg har kjørt. Gjør den dette er det jo midt i blinken for meg!
.. var jeg livredd for russen. Jeg hadde hørt at de kastet barn i myra, og det var mange som syntes dette var utrolig artig; men jeg var livredd. Jeg ville ikke i myra, jeg ville ikke bli tatt. Jeg hatet å gå hjem etter skolen, og jeg så alltid rundt meg mens jeg gikk den lille veien hjem. Hørte jeg at russebilen nærmet seg sprang jeg for å finne et gjemmested, for så å vente til de var kjørt. Jeg kjente ikke de som var russ, så de skremte meg, for jeg ville jo ikke bli kidnappet av noen jeg ikke kjente. Det var betryggende å vite at det kun var “de store” ungene som ble tatt, enn så lenge.
Det er litt artig å tenke tilbake på nå, for min verste tanke med å bli tatt av russen og kastet i myra var at jeg skulle drukne. Jeg visste vel ikke at det bare var for moro skyld, og at det ikke akkurat skadet noen bortsett fra at man ble våt. Russen er jo helt harmløse, for vi er jo bare mennesker, som alle andre; vi bare har en bukse på som viser at vi feirer at vi er ferdig med videregående. Men jeg tror nok også at mye av grunnen til at jeg var redd russen var fordi de gjorde så mye ut av seg, lagde høye lyder, ropte osv. Jeg assosierte dem med “de kule” på skolen, de som så ned på en som meg, en liten jente som likte hester og sprang rundt å trudde hun var en selv. Jeg har heldigvis klart å overse dette, for det er jo ingen dårlig ting å være en rytter, og jeg var jo et barn – selvfølgelig lekte jeg.
Jeg tror det er viktig å huske på at det ikke er alle som liker å bli spylt ned med vann, for de vil kanskje ikke ha noe med russen å gjøre og de kan vise det ganske tydelig. Det er jo mange som faktisk vil ha litt “krig” med russen, og de viser gjerne initiativ med å utfordre til krig med russen – og da blir det bare artig. Det er heller ikke alltid russen syntes det er så gøy å bli spylt ned med vann – noen ganger vil vi også bare inn på butikken for å handle og dra rett hjem igjen. Det er viktig at vi respekterer hverandre, også gjennom russetiden.
Det er når du begynner å føle deg uønsket, det er da alle tanker og følelser virkelig setter deg i gang. Setter i gang reaksjoner i kroppen. Du begynner å handle, både positivt og negativt. Du sier ting du ikke mener, du fisker etter tegn på at din følelse er rett. Du vil ha en bekreftelse på at du ikke er blitt gal, og at du faktisk hadde rett.
Det er når man føler seg uønsket, alle uønskede kommentarer dukker opp. For når du føler livet er bitch med deg, så kan du like så godt være bitch tilbake. Ikke fordi du ønsker det, men fordi du kan.
For innerst inne. Dypt inne, er det et veldig godt menneske. Et veldig godt menneske som er såret, men ikke viser det med tårer eller tristhet. Et veldig godt menneske som er såret, og viser det gjennom å være det motsatte; slem. Gjemmer seg bak skallet. Dypt inne vil man ikke vise andre om hvor sårbar man egentlig er. Innerst inne vil man være seg selv, men kan ikke; for den man virkelig er, er ikke velkommen. Ingen liker den man egentlig er, bare den siden av en som ikke egentlig eksisterer.
Jeg sier ikke at dette er riktig eller rettferdig, ovenfor noen. Men det gjelder å forså handlingsmåten. Hvorfor gjør folk egentlig som de gjør? Husk på, dette gjelder ikke alle, for noen er faktisk ganske gal og de gjør uforståelige ting som å dytte en baby under vann. Disse personene kan ikke forklares, for dem skjønner jeg ikke tankegangen til.
Har du noen gang følt deg ensom? Selv om du har personer rundt deg som bryr seg. Som er der for deg. Som du kan prate med. Men likevel føler du deg alene? Alene om alt. Alene om tankene dine. Du føler ingen forstår, selv om de sier de gjør. Du føler du ikke passer inn.
Jeg kan ha personer rundt meg, men jeg føler meg ensom store deler av hverdagen. Ikke fordi noen gjør noe feil, gir meg feil inntrykk eller sier noe feil. Det bare er slik. Det å ikke vite hva man skal gjøre for å endre det eller vite hva som er grunnen til at man føler det slik, gjør situasjonen litt ekstra vanskelig. For hva skal man egentlig gjøre?
Den eneste som får meg til å føle meg “hel”, er min kjære. Om det har noe med at vi bor sammen, og gir hverandre oppmerksomhet stort sett hele tiden, vet jeg ikke. Men det er noe ved han, som får meg til å føle at jeg ikke er alene.
Jeg har kanskje ikke selv kjørt så veldig lenge, men jeg har sittet mye på i bil og fulgt med i trafikken. Jeg og Daniel har kjørt flere tusen kilometer sammen, helt siden han fikk lappen for rundt 1 1/2 år siden. Vi har hatt mange samtaler om hva som er viktig, irriterende og hva mange sjåfører gjør feil på norske veier. Vi ser ganske mye rart langs veiene.
Blant en av dem er hvordan mange sjåfører reagerer når de blir forbikjørt. Det som har gått spesielt godt igjen, er at sjåfører i bilen som blir forbikjørt bremser før forbikjøreren har kommet opp på siden av bilen. Mange mener det kanskje godt og vil gjøre det enklere for den som tar forbikjøring, men det kan skape veldig mange farlige situasjoner. Ved å bremse før forbikjøreren har kommet opp på siden av deg gjør at de ikke får muligheten til å avbryte forbikjøringen hvis de blir nødt til det. Om det oppstår noe slik at forbikjøreren er nødt å avbryte, f.eks noe i veibanen eller møtende trafikk, og du har bremset ned allerede før h*n er kommet opp ved siden av deg, så vil ikke h*n ha muligheten til å avbryte. Dere kan jo kanskje tenke dere til selv hvordan utfallet kan bli.
Kjørelæreren min sa også klart ifra når vi hadde forbikjøring på kjøretimene, det kan være livsfarlig å bremse før vi ser at bilen er på siden av deg og den IKKE har mulighet til å avbryte forbikjøringen og legge seg bak deg igjen: det er da du skal bremse og lette forbikjøringen slik at det ikke oppstår noen farlige situasjoner.
Etter 6 år på min forrige blogg; snaam, bestemte jeg meg for å lage en helt ny. En helt ny blogg, med helt nye muligheter. Det har vært så mye å gå igjennom på min forrige blogg, at jeg bestemte meg for å starte helt på nytt og begynne et helt nytt prosjekt.
Det er egentlig litt tungt å starte med helt blanke ark, for du må liksom starte helt på nytt med nye følgere og det er ikke sikkert de gamle bloggleserne vil lese de nye bloggen fordi de kanskje syntes det er tungt å lære seg et helt nytt navn. Samt du fortelle hvem du er og begynne med alt det nye. Men jeg ville ha noe eget, for den forrige bloggen var skapt som en felles blogg helt i begynnelsen. Dessuten syntes jeg det er litt gøy å begynne på nye prosjekter. Så vi får egentlig se hvordan denne opplevelsen blir, lykkes jeg eller lykkes jeg ikke?
