Marerittet mitt var ekte

For noen år siden hadde jeg en veldig ekkel opplevelse. Dette er noe jeg aldri glemmer, og som skremmer meg litt den dag i dag. 

Det er helg. Jeg er reist til hytta sammen med pappa og lillebror, hvor vi skal være over helgen. Mamma er bortreist hun også. Det er ingen hjemme i Lakselv. Både huset til pappa, og leiligheten til mamma står tomme. 
Natt til lørdag våkner jeg flere ganger av mareritt. Jeg klarer ikke å få tankene over på noe annet, og har problemer med å sovne eller forbli i søvne. Denne natten får jeg veldig lite søvn. En konstant følelse av at sikringsskapet på loftet brenner slipper ikke taket. Marerittene slipper ikke taket. Gjennom hele natten drømmer jeg om at sikringsskapet brenner. 
Heller ikke natt til søndag blir det særlig mye søvn, men mer enn natten før. Marerittet om at sikringsskapet brenner hjemsøker meg. Både i våken og sovende tilstand. Jeg tenker for meg selv at jeg har overlevd begge nettene, så dette går fint. 

Søndag reiser vi hjem, og natt til mandag er alt som før. Jeg fikk sove, og ingen mareritt plagde meg denne natten. Mandag betyr bytte dag, vi skal avgårde fra pappa til mamma. De bor ikke lengre sammen, og hver uke pakker vi sammen sakene våre for å bo hos en av dem. Mamma har noe å fortelle oss. 
“Det har brent i sikringsskapet mens vi har vært borte.” 
Jeg ser på henne. Usikker på hva jeg skal gjøre, si eller reagere. Hovedsikringen i sikringsskapet hadde brent av og sluknet med det, og dermed ikke skapt noe ytterligere brann. 

Den helgen kunne vi mistet hus og hjem. Den helgen kunne blitt en katastrofe. Men det gjorde den ikke. Den leiligheten har hatt en skytsengel. 

Etter å stått stum litt, klarer jeg å fortelle mamma om marerittene mine. I marerittene mine har sikringsskapet brent, riktignok ikke det samme sikringsskapet. Men budskapet var der. Et sikringsskap har brent.  I marerittene mine har bedt til Gud. Jeg har bedt han om å passe på leiligheten, jeg har bedt han om å passe på. 

Denne opplevelsen skremmer meg. Ikke fordi det som skjedde var veldig skummelt, men fordi.. tenk om det jeg drømmer er virkelig? Tenk om de marerittene jeg har, er virkelige? Det er det som skremmer meg. 

Utdanning? Jobb? Framtiden?

For mange er det utrolig vanskelig dette med framtiden. Hva skal man egentlig gjøre hele livet? Noen har klare planer for hvilke utdanning de vil ta, og hva de vil jobbe med. Mens for andre er dette et stort spørsmål, som føles umulig å svare på. 

Når jeg var mindre visste jeg alltid hva jeg ville bli. Jeg hadde staket ut retningen min som veterinær. Men når jeg kom over på videregående ble jeg veldig usikker, og etter et halvt år så hadde jeg bestemt meg. Jeg skulle ikke bli veterinær. Jeg gikk uten å vite hva jeg ville etter videregående, helt fram til vinteren det var på tide å søke. Da hadde jeg slått fast, jeg skulle søke meg inn på journalistikk i Kristiansand. Dette var også det eneste studiestedet jeg søkte på, og den eneste utdanningen jeg søkte. 

Hit kom jeg inn, og her har jeg nå snart gått et skoleår. De siste ukene har jeg blitt veldig usikker på om jeg skal fortsette videre, eller om jeg skal avslutte etter dette året og reise hjem. Hjemlengselen er stor, og jeg har egentlig ikke lyst å bo her. Vinterne er grusomme, det er folk overalt og fred finnes ikke. De siste månedene har jeg brukt mer penger i deler til bilen enn jeg har gjort det ett og halvt året jeg bodde hjemme (med lappen og bil) – dette ene og alene på grunn av salt. 
Den eneste grunnen til at jeg er usikker er fordi jeg vil ikke droppe ut nå. Jeg vil så veldig gjerne fullføre. Jeg vil gjøre meg ferdig med skolen, og begynne i arbeidslivet. Jeg liker journalistikken, jeg synes det er gøy. Jeg liker skolen her, jeg trives der. Å hva annet skal jeg gjøre? Jeg har ikke pekt ut noen andre retninger jeg vil gå. Men hva skal jeg sette høyest? Trivselen med å bo et sted og den inderlige hjemlengselen, eller å fullføre det jeg har begynt på og få meg en utdanning? 

Jeg kommer til å bruke noen dager/uker nå framover med å tenke på dette valget. Mange har kanskje meninger om hva jeg burde eller ikke burde gjøre, men eneste som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, er meg selv. Jeg er den eneste som vet hva som er best for meg. Jeg er den eneste som vet hva jeg trives og ikke trives med. Men setter selvsagt pris på litt råd

Opplever mye rart

Jeg og Daniel kjører veldig mye bil, og har mange mil i ræva. Det betyr også at vi har opplevd veldig mye rart langs veiene. Jeg kan med trygghet si at det finnes utrolig mange idioter på veien. Jeg har vært vitne til ganske så mange nesten ulykker, både i Norge og Sverige. Enkelte har virkelig ikke hode når de kjører bil, den ligger på kjøkkenbenken hjemme. Ikke bare nesten ulykker, for vi har kjørt forbi et par ulykker gjennom tiden. Dette er kanskje ikke deres feil, men i mange tilfeller kunne det vært unngått.

En opplevelse jeg husker spesielt godt var faktisk i jul. Vi var på vei oppover til Finnmark for å feire jul, og klokken var rundt ett – to på natten i Nord-Sverige en plass. Plutselig ser vi en bil med nødblinkerne på i det andre kjørefeltet på motorveien. Når vi kommer nærmere, ser vi at denne bilen ligger på taket inne på noe som ligner en bussholdeplass. Akkurat der var det et lite kryss, så vi måtte selvfølgelig stoppe å se om det var noen der. Vi snudde og kjørte til bilen. Vi fant raskt ut at det ikke var noen i den bilen, men vi ringte politiet likevel. I tilfellet de ikke hadde fått beskjed om denne bilen, og føreren bare hadde stukket av. Men politiet var allerede på vei til stedet, og vi kunne raskt kjøre derfra. Dette tror jeg faktisk det er det ekkleste jeg har opplevd, for det var midt på natten og det er ikke så mange som ferdes på natterstider. Det var heldigvis tatt hånd om før vi kom dit, og bilen var forlatt. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd, eller hvordan det gikk med føreren eller eventuelle passasjerer, men la oss håpe det gikk bra!

Vi har nok engang tatt strekningen Sør-Norge til Nord-Norge, og har tilbringt to dager i bil, 2000 kilometer. Heller ikke denne gangen uten å oppleve mye rart. Vi har vært vitne til en milevis med kø i andre kjørefelt, på grunn av to ulykker på samme strekning og så ut til å være samme årsak. Påkjøring bakfra. Vi har vitne til mange skumle og farlige forbikjøringer og det er ikke måte på.

Vi er så og si nettopp kommet frem til Lakselv, og det var utrolig godt å ta seg en dusj etter flere mil i bil. Kjenner at det skal bli veldig deilig å legge seg i en seng i kveld også! Jeg blir bare noen dager her nordpå, for jeg har en eksamen neste uke som jeg vil komme tilbake til på et senere tidspunkt. Men så lenge jeg får meg en tur nordover, så spiller det ingen rolle hvordan jeg kommer meg hit eller hvor mange dager jeg blir. Jeg bare elsker Nord-Norge!❤

Husker når denne var stor

Reklame | Apple

Nå har jeg hatt iPhone 7 Plus noen måneder, og jeg elsker den telefonen. Det ble en 7’er, selv om 8’eren er ute på markedet, men som student har man ikke verdens beste råd, samt 7 og 8 er ganske så lik. Jeg fikk for alvor lyst på en Plus telefon i jul, og jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg forelsket meg bare i størrelsen. Jeg synes den vanlige størrelsen plutselig ble for liten, og jeg ville oppgradere fra min 6s. 

Jeg vurderte veldig fram og tilbake, for når jeg så på den i butikkene synes jeg den var alt for stor, og hvordan skulle jeg klare å holde den? Jeg hadde likevel sykt lyst på en slik, så i slutten av januar tok jeg en tur innom Power her i Kristiansand og kom ut med en iPhone 7 Plus! 
I ettertid tenker jeg ofte at jeg kommer aldri til å klare å gå tilbake til den “vanlige” størrelsen igjen, fordi jeg synes de er så små. Jeg elsker størrelsen på Plusen, og synes nesten den begynner å bli liten nå. Bortsett når jeg bare skal skrive med en hånd, og da er jeg helt avhengig av en popsocket. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten en popsocket! Det er jo så ufattelig genialt, og spesielt når du har en litt større telefon.
Jeg har kjøpt meg flere popsockets og har nesten en på alle dekslene mine, men ikke alle da jeg kunne variere mellom å bruke pops eller ikke. 

Annet jeg synes er veldig bra med telefonen er kameraet. Det ser veldig bra ut, og tar utrolig gode bilder! Som blogger er man avhengig av å få gode bilder ute på farten, og når man har en telefon som tar veldig bra bilder er det ikke alltid man trenger å dra rundt på et stort kamera. Jeg er veldig fornøyd! 
En ulempe er at det er ikke så veldig lett å finne fine deksler til Plus, for de lager flest til de vanlige størrelsene og mindre til Plus. Så det er litt kjipt da. 

Steforeldre

Det er blitt veldig vanlig i dagens samfunn med skilte foreldre, og jeg har ikke helt svaret på hvorfor. Mine foreldre skilte seg vel i 2009, så det begynner å nærme seg ti år siden. Jeg og lillebror har dermed flydd mellom to hjem i en del år, og det var ikke før i 2014 at jeg bestemte meg for å bo fast på en plass. Lillebror har ikke før nylig bestemt seg for å bo fast på en plass. 
Med skilte foreldre, er det veldig naturlig å få steforeldre. Opp igjennom tiden har foreldrene mine hatt forskjellige partnere, og noen av dem har på forskjellige måter fått en liten plass i hjertet mitt. Jeg har aldri hatt problemer med at foreldrene mine har funnet nye partnere etter at de ble skilt, for jeg visste at de bare var “bonusmødre” og “bonusfedre”
, men det var ingen som kunne erstatte moren eller faren min.

Når du har personer som kommer inn i livet ditt, på mange måter uventet, men som du blir veldig fort glad i, og så bare plutselig forsvinner de er det ikke bare å gi slipp. Jeg har enda jevnlig kontakt med en av de tidligere partnerne til mamma, og slik er det bare. Jeg er veldig glad for at vi ikke mistet den kontakten, selv om det ble slutt mellom dem, for jeg ble veldig glad i han under den perioden han bodde med oss.

Nå er begge foreldrene mine i veldig stabile forhold. Pappa er gift, og selv om måten dette skjedde på var vanskelig for meg å håndtere, så er jeg fornøyd så lenge han er lykkelig og det er alt som betyr noe for meg. Mamma er forlovet, og vi venter egentlig bare på bryllupet. Jeg er veldig glad i forloveren til mamma, og vi har sammen en intern og dårlig spøk på gang, det har vel holdt på ett år med den nå. 
Foreldrene mine er også veldig gode venner, selv om de valgte å gå hver sin vei for nesten ti år siden. De kommuniserer godt, og jeg vet at de prøver for min og lillebror sin del. Ingenting kan forandre på at de er foreldrene mine, og jeg vil alltid være glad i dem.

Livet forandrer seg, og man må finne en måte å leve med det. 

Romantikk

Åh, favoritt ordet mitt. Jeg elsker romantikk, og kjærlighet, i alle former. Jeg vet ikke hvorfor, men det er bare meg. Jeg elsker å se ting som har med romantikk å gjøre, alt fra såpeserier, til bøker, til filmer. Når jeg ser filmer alene, så går jeg all in på sjangeren romantikk, omså at jeg ser filmer om igjen. Jeg ser så og si aldri noe annet når jeg er alene. Jeg føler jeg er den eneste i verden som vil se romantiske filmer, for jeg finner ingen som vil se det med meg og derfor ser jeg det bestandig når jeg er alene. Jeg kan da umulig være den eneste “håpløse romantikeren”? 

Når man ser på favorittfilmene mine, så skjønner man med engang at jeg bare elsker romantikk. Jeg kan se Dear John, Letters To Juliet, Fifty Shades, Mamma Mia opptil flere ganger. Jeg kan drømme hele dagen om kjærligheten, og alt som hører med. Jeg kan høre på kjærlighetssanger dagen lang og går aldri lei. Kanskje det var derfor jeg falt pladask for sangene til Justin Bieber eller One Direction? 

Jeg kan gå rundt på et nydelig sted, og alt jeg føler er kjærlighet. Jeg fylles med kjærlighet fra topp til tå, og jeg føler meg bare lykkelig. 

Samtidig som alt høres ut som en drøm, alt dette med romantikk og kjærlighet, så kan selv kjærligheten føles helt jævlig. Det kan såre deg til det dypeste. Føre deg til det mørkeste. Skremme livet ut av deg. Man kan få vanskeligheter med å åpne hjertet sitt igjen, for redselen for å bli såret så hardt og brutalt er så sterk. Alt er ikke bestandig en dans på roser, men det er så verdt det til slutt. 

Det skal de rette personene til for å åpne et såret hjerte. 

Jeg er engstelig

Frykten i livet er min største utfordring. Jeg går ikke én dag uten å være redd, engstelig eller bekymret for noe, stort eller lite. Det kan være alt fra kjøring av bil, betaling, samtaler, møter, hvor jeg skal sitte under forelesningen og diverse ting. Det kan være så enkelt som å fylle diesel, eller kjøre en liten tur på besøk. 
Alt må planlegges nøye, og gjerne med både plan B og C. Når jeg skal ut å kjøre til plasser jeg vet er vanskelig, eller som jeg aldri har kjørt før, da kommer bekymringene krypende. Jeg er fullstendig klar over at det er få ting som kan gå galt, og jeg vet jeg klarer det, men likevel må jeg planlegge, finne løsninger osv. Vet jeg at jeg skal noe dagen etter som jeg er usikker på, ligger jeg i sengen og sovner sjeldent fort da jeg tenker alt for mye på nettopp det. 

Skal jeg være ærlig, så har jeg ikke snøring på hvorfor jeg er redd, bekymret eller engstelig for hver minste ting. 

Det som er så rart, er at jeg aldri lærer. Jeg kan gjøre en ting hundre ganger, men likevel kan det skape bekymringer i mitt lille hodet. Jeg føler meg veldig.. rar og unormal. Hvorfor må akkurat jeg ha det slik, og hvorfor har jeg det slik?

Jeg er et følelsesmessig vrak for tiden. Det spinner så mange følelser rundt i kroppen min, og det er merkelig og kan være en grunn til. Gjennom disse to dagene har jeg lest ferdig boken jeg holdt på med, og vi har sett en film på skolen. Der begge inneholdt ting som vekket følelser i meg, følelsen av sinne. Det er vanskelig å beskrive hvorfor, men det har gjort at jeg ikke vet helt hvor mine egne følelser er opp i alt dette. På toppen av det hele føler jeg meg usikker, usikker på hva framtiden min vil bringe og bekymringer knyttet til det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg lengre, fordi jeg har et følelsesmessig rot inni meg knyttet til fantasi og virkeligheten. Merkelig, men sant. At en bok og en film kan påvirke så mye, det hadde jeg aldri tenkt over.. 

Alt jeg ønsker, er å bare leve uten å tenke for mye. 

Min far

Min far er en kul type. En type mange liker. Min far er en kunnskapsrik og god person, som lærer meg de merkeligste og mest nyttige tingene du trenger i livet. Han hjelper meg i en hver situasjon, samtidig som han lærer meg viktige ting. Min far var den som alltid ble med klasseturene mine når de trengte foresatte, og jeg kunne stolt fortelle at han var min far. Han lagde bål, han tørket klærne mine og han lagde maten min. Ingenting var som å ha han med på tur.

Gjennom hele oppveksten er det turene våre jeg husker best. Turene til fjells på snøscooter. Fisketurene. Overnattingsturene. Turene i vedskogen. Bestandig lagde min far fantastisk mat til fjells, ikke bare pølser og burgere, men røykakjøtt, biffstrimler osv. For meg var det hele høydepunktet med alle turene våre. Ingen turer er det samme uten min far, hans smil og hans humor. Eller hans drahjelp til akebrettet 😉

Min far oppdater facebooken sin daglig, med humor, matbilder, frustrasjoner over saker, vaffelbilder og diverse. Dette kan for noen være plagsomt og ses på som «spam», men jeg digger det. Jeg kan følge med på hans liv, selv om jeg ikke er der. Jeg kan få med de hverdagslige tingene som ingen forteller til hverandre i en chat eller over telefonen. Det er disse statusene i facebook feeden min jeg setter pris på, ikke alle de «morsomme» tagg din venn postene som man ser 40 ganger i løpet av en uke og som er i feeden hver eneste dag.

Jeg er stolt av at jeg kan kalle han min far. For han er en fantastisk mann, og ingen kan fortelle meg noe annet.

Takk pappa, for all den gode maten du lager. Takk for at du lærer meg viktige ting. Takk for at du gjør facebook feeden min bedre. Og takk for alt det du gjør for meg.❤

Min mor

Min mor er et fantastisk menneske. Et menneske som forstår, som lytter, som har sterke meninger om noe som er feil, som tar vare på de hun er glad i. Min mor, er den eneste som alltid har vært ved min side fra den dagen jeg ble født. Min mor vil alltid støtte meg, hjelpe meg å bygge opp klossene som akkurat falt. Uansett hva jeg har på hjertet, lytter hun uten å dømme meg. Hun forteller aldri noe videre, med mindre jeg vil. Hun vet at jeg vil ta sakene i mine egne hender og fikse det selv, men hun vil alltid stå på sidelinjen – klar til å hjelpe når jeg skulle trenge det.

Min mor bryr seg ikke om jeg er «som alle andre» når det kommer til karakterer eller skole. Hun bryr seg ikke om hva jeg tjener, eller hvilke yrke jeg velger – så lenge jeg trives med det jeg gjør. Jeg trenger ikke bevise for henne at jeg er noe, jeg kan være meg selv og fortelle om de dårlige karakterene jeg fikk på den prøven eller de dårlig tingene. Hun vet jeg prøver mitt beste, og at jeg ikke kan være flink i absolutt alt. Hun vet at noen ganger går det dårlig, kanskje fordi noe plager meg eller konsentrasjonen ikke var på topp. Hun vil ikke at jeg skal presse meg max 24/7 for å være best i absolutt alt jeg gjør, for hun vet av erfaring hva det gjør med deg.

Det eneste hun vil, er at jeg skal være lykkelig i det livet jeg lever.

Vi har sammen hatt våre magrere tider, men vi har klart oss gjennom det – fordi vi hadde hverandre og kjærligheten oss imellom. Vi var kanskje fattig der og da, men vi var rik på kjærlighet. Kjærligheten ingen kunne ta fra oss. Min mor har bevist for meg at penger er ikke alt. I den magre perioden, var vi aldri ulykkelig – for vi hadde tak over hodet, nok mat og hverandre. Det var det som betydde noe der og da.

Takk mamma. For alt du har lært meg. For at du alltid lytter og stiller opp for meg. Takk for dine råd og din forståelse.❤

Buss?

Nå som jeg bor i en by, er busstilbudet mye bedre enn hva det er i lille Lakselv. I Lakselv har vi jo ikke akkurat bybuss, eller busser som kjører rundt i gatene. Vi har busser som går til andre destinasjoner i Finnmark og skolebussen – that’s it. Skal du fra Lakselv til Østerbotn, som er rundt 7-8 kilometer, må du faktisk enten gå eller ta taxi om du ikke har bil. 

Jeg har med andre ord ikke sittet i buss så fryktelig mye. Det eneste jeg har sittet i buss er de gangen jeg skulle fra skolen og ned til bestemor, de gangene mamma og pappa var på jobb, eller når jeg skulle med venninner som måtte ta bussen for å komme seg hjem. De plukket meg opp hos bestemor når de var ferdig på jobb. Det ble jo nesten som en SFO ordning, bare at de ikke betalte for det og jeg fikk tilbring tid sammen med bestemor. Derfor har jeg også store deler av barndommen min vært i leiligheten hennes og har et veldig nært forhold til henne.
Ellers har jeg bare tatt bussen noen få ganger på bytur til Alta, og når jeg “pendlet” til og fra Tana enkelte helger. Vi har alltid bodd nært skolen, så jeg kunne gå eller sykle, og der gikk det heller ikke buss – så det var verken et tilbud eller nødvendig. 

Nå bor vi her nede, hvor bussen går overalt, men jeg må faktisk innrømme at jeg enda ikke har sittet på bussen her i Kristiansand. Eller egentlig noen plasser, bortsett fra Stavanger. Her i huset kjøres det bil, da vi selv kan bestemme når vi vil dra noen plasser – og ikke må følge rutetidene til bussen. Det er veldig greit, syntes jeg. 

Tar du buss? 

Videregående ga resultater

I slutten av mitt første år på videregående, skulle jeg ta et valg som skulle følge meg resten av de to årene. Like før jeg begynte mitt andre år skulle jeg ta et valg, et valg om hvilke fag jeg skulle ha de resterende to årene. På denne tiden visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre etter videregående, og tok valget ut fra interessene mine der og da.

Jeg valgte breddeidrett, psykologi og sosiologi som mine tre fag. Å i dag, angrer jeg ikke ett sekund. At jeg kunne velge så riktig med tanke på hva jeg går nå, er litt sykt i en alder av 16 år. En 16-åring som ikke hadde peiling på hvilken retning hun skulle gå. Sosiologi var et uhyggelig og sinnssykt vanskelig fag, syntes jeg. Det var teori på teori, det var modell på modell, det var mye å huske på og mye som kunne gå galt. Men jeg kom meg gjennom det. Jeg kom meg gjennom faget, besto eksamen og kom meg videre i livet. Jeg hadde null anelse om at sosiologi-faget på videregående skulle hjelpe meg så mye i den studieretningen jeg tok. Det overrasket meg at det gjorde det. Selv om det kanskje ikke er samme stoff, eller teorier – så ligner det en del. 

Jeg kom til mitt andre emne dette semesteret, samfunnsfag for journalister. Emnet ga meg så mange ting jeg gjenkjente fra faget mitt på videregående, det var så mye jeg kjente igjen – selv om det var mye nytt også. Jeg følte likevel at stoffet var uoverkommelig, og så kom hjemmeeksamen. De to dagene jeg satt med eksamen hadde jeg hodepine, jeg var sliten og dritt lei oppgavene. Jeg følte jeg bare puttet inn noe stoff for å få nok ord, og jeg så meg litt blind på teksten min. Jeg leverte og følte at det gikk sånn passe greit, det fikk bare gå som det gikk. Livet fortsatte videre, og tenkte ikke noe mer over det egentlig. 

Inntil i går. Sensuren for eksamen var klar, og jeg hadde en liten klump i magen når jeg gikk inn på “resultater” i StudentWeb. Jeg fikk en fu*****  A på hjemmeeksamen! Jeg fikk litt hakeslepp og måtte faktisk klype meg litt i armen. Så jeg feil? Hadde det skjedd en feil? Dette kunne da umulig være riktig. Men det var det: jeg fikk en A på hjemmeeksamen i samfunnsfag for journalister. 
Jeg måtte gå inn for å lese besvarelsen min på nytt, hva gjorde jeg egentlig de to dagene under eksamen? Jeg kjente nesten ikke besvarelsen min igjen, for denne var jo faktisk bra skrevet! Har virkelig jeg skrevet det der? Da jeg satt i går å leste besvarelsen min på nytt, innså jeg at jeg faktisk kunne noe om stoffet og det fikk jeg virkelig fram. Det var ikke puttet inn tilfeldig for å få inn mer ord, det hang sammen, hele greia! Jeg var ikke helt på blåbærtur som jeg følte på eksamensdagene. Nå føler jeg virkelig at alt arbeidet på videregående lønte seg. 

Nå må jeg få lov til å være stolt over meg selv


// Sjokk bildet mitt, hah! 

Ny blogg – ny meg!

Når jeg byttet blogg i slutten av mars dette året, byttet jeg fra en blogg med mange nedturer og mange innlegg som fulgte min reise gjennom depresjonen. Til slutt følte jeg den bloggen besto av depresjonen min og den negative delen/siden av meg. Det var lettere for meg å blogge om noe negativt, og når det gikk dårlig, enn når det skjedde noe positivt eller blogge om noe positivt.  
Når jeg valgte å starte en ny blogg, var det fordi jeg trengte noe nytt med blanke ark. Noe som ga meg mer positivitet. Når jeg byttet blogg følte jeg at var på god vei, jeg var på det rette sporet, mot en bedre, positiv og lettere hverdag. 

Å jeg hadde rett. Dette året har vært bedre, og bloggen har blitt mye bedre! Jeg har brukt tid, og energi her. Jeg har hatt så mange gode ideer gjennom hele dette året, og jeg har følt det har blitt bra. Jeg har hatt fokus på å få gode bilder, og bruke litt mer tid på at innleggene skal bli bra. Jeg har fokusert på det positive, og latt vær å publisere om noe negativt når jeg har vært i et dårlig humør – for det kan komme ut så mye rart da. Når jeg har valgt å publisere noe som har vært negativt, har jeg som regel skrevet det i et dårlig humør (for det kommer fram ganske mange rare sannheter også), men lest gjennom det dagen eller noen dager etter for å se om det har kunne publiseres. Det er mange innlegg som ikke er blitt publisert av den grunn, for det er skrevet slik at det kan misforstås. 

Denne bloggen har representert den “nye” meg. Den delen av meg som stråler mer, der depresjonen tilhører fortiden som av og til dukker opp igjen. Alle har en fortid, noe er mer stolt av den enn andre, men jeg er fornøyd med hit jeg har nådd i dag. Jeg har jobbet hardt med meg selv, og gjør det bedre dag for dag.
Jeg kan også takke min fantastiske kjærest, som har stått med meg gjennom tykt og tynt, som har hjulpet meg gjennom den tyngre delen av livet. Han har fått meg til å fokusere på det som er positivt, og ikke bare det som er negativt. Han har gjort meg lykkelig, og fått meg til å ta vare på det som betyr noe. 

Er jeg husredd?

Spørsmålet kverner i hodet mitt. Jeg har vært så vandt til å bo mange i et hus, om det er dårlig plass eller ikke. Det er svært sjeldent jeg har vært alene hjemme. Derfor gjør det det vanskelig å plutselig bare være to stykker. Jeg får sjeldent til å sove med engang, fordi jeg ligger å lytter til alle små lyder og prøver å finne forklaringer på dem. Når dere bare er to i en liten leilighet, kan man ikke bruke unnskyldningen “det må være den eller den personen” – for den andre du bor med ligger ved siden av deg. 
Når jeg skal sove, må jeg finne en unnskyldning som roer meg ned så jeg kan slappe av og sove. Slik er det ikke når vi er flere. For eksempel har jeg lettere innsovning når vi er hos Therese eller når vi er hjemme i Finnmark, for der vet jeg at vi to er ikke alene lengre og det kan være forklaring på lydene.

Det er ikke slik at jeg hater å bo alene sammen med Daniel. Tvert imot. Det er faktisk ganske fint å bare være oss to litt, og at vi bestemmer over alt her. Dette er liksom vårt, og vi kan gjøre det som vi vil uten at noen andre har noen mening om hvordan det skal se ut. Selvfølgelig er det ikke bare for oss å bygge i hytt og pine, fordi vi faktisk leier – men hvordan vi skal ha det, alt fra kjøkkenutstyr og pynteting til hvor ting skal stå.
Å når sant skal sies, så sovner jeg mye fortere når Daniel er hjemme, enn hvis jeg er absolutt HELT alene. Han får meg til å føle meg trygg♥

//Minner om konkurransen som foregår akkurat nå! Klikk HER og sjekk den ut! 

Porsanger står mitt hjerte nærmest

Uansett hvor jeg havner, vil alltid Porsanger stå mitt hjerte nærmest. Det er der besteforeldrene og foreldrene mine har vokst opp, og det er der jeg har vokst opp. Det er der alle historiene holder til. Det er der hele livet mitt er. Det vil ikke bare forsvinne, fordi jeg flytter på meg. Det er det som er hjemmet mitt, det er der alt er. Ja, jeg kommer fra en bitte liten bygd (Lakselv) med litt over 2000 innbyggere (Porsanger, kommunen, har kun nesten 4000 innbyggere), men jeg elsket det! Så det å flytte til en by med nesten 90 000 innbyggere er en veldig stor forandring, men ikke så ille faktisk. 

Uansett hvor jeg er i verden, tilhører hjerte mitt alltid Porsanger. 

Jeg begynner sakte, men sikkert å komme over hjemlengselen – selv om den enda er der. Jeg er begynt å trives mer og mer i Kristiansand, og jeg ser på det som noe som er mitt. Jeg har ingen tilknytning her fra tidligere av, og her har jeg startet helt på nytt. Jeg har begynt med blanke ark, med kun et vagt minne fra Dyreparken. Det er litt deilig, samtidig som jeg savner Finnmark og Porsanger noe fryktelig. Men som foreldrene mine sier; Lakselv går ingen steder. Det er der når jeg kommer tilbake også. Jeg har dermed kommet litt til meg selv, og har tenkt at nå skal jeg bare nyte tiden her nede og gjøre det beste jeg kan for at dette ikke blir noen dårlige år. 

Jeg føler meg ikke alene

Jeg har helt siden jeg var liten trodd på at det finnes ånder og overtroiske ting. Jeg har opplevd mye selv når det kommer til dette punktet, og det har gjort at jeg er veldig skeptisk å være alene, da spesielt hjemme – der jeg har opplevd det. I leiligheten mamma hadde før hun ble sammen med Hjalmar, har jeg opplevd mest. Der har jeg blant annet sett en liten jente med rødt hår i to små fletter og en høy mann med hatt og langt skjegg. Ikke helt klart å tydelig, men i skygger og i forbifarten. Vi har også et glasskap som kommer fra en bruktbutikk, som vil si at det har tilhørt noen andre, og uansett hvor vi flytter det – så er det akkurat som om noen knipser i glasset en gang iblant. En gang jeg husker spesielt godt er når jeg så fotballen til lillebror flytte på seg, uten at noen hadde vært borti den.

Når vi var i Finnmark nå sist, så opplevde vi alle sammen med noe. Ved siden av komfyren står det redskaper som slikkepott, øser og slike ting. Den ene øsa løftet seg plutselig opp, og datt på benken. Ikke sånn at den kom flygende liksom, men som om en hånd tok den bittelitt opp og glapp den. Det var litt sykt. 

Når jeg og Daniel flyttet ned hit til Kristiansand, fant vi oss en flott leilighet 10 minutter unna byen. Denne er ganske moderne, og det ligger i et ganske nytt område. Når Daniel reiser fra meg, skulle man kanskje tro at jeg skulle føle meg alene, men jeg gjør ikke det. Uansett om det ikke er noen her, så føles det ikke som om jeg er alene. Det er noen her, som jeg ikke ser. Jeg bare føler det. Jeg har ikke merket noe, har ikke opplevd noe unormalt, men.. jeg føler meg aldri alene. Det er aldri på en dårlig måte, ikke at noen prøver å skremme meg vekk ellernoe, men mer på en god måte – noen som kanskje bare passer på meg, som ser til at jeg har det bra, umerket. Er ikke det litt rart egentlig? 

Vi har opplevd så mye sykt i vår familie, som ikke kan forklares med virkeligheten. Tro meg, jeg har prøvd. Det gir ikke mening, noe av det. Jeg tror derfor at det finnes, uansett hvor absurd det høres ut. Jeg bryr meg fint lite om hva andre tenker om temaet, for jeg tror på det og gjør ikke du det så er det også helt greit. 

Tror du på overtroiske ting? 

Når jeg er rundt deg..

Når jeg er rundt deg føler jeg meg trygg. Når jeg er rundt deg føler jeg meg lykkelig og glad. Når jeg er rundt deg føler jeg noen som ser meg, noen som bryr seg og tar vare på meg. Jeg føler meg trygg med armene dine rundt meg, som vil meg alt godt. Armene som passer på meg og hjertet som gir meg ro. Fingrene som stryker over ryggen. Passer på at jeg har det bra og gjør alt for at jeg skal ha det bra. De myke øynene, det fine smilet og leppene som kysser pannen min når jeg virkelig trenger det. Klemmene som hjelper meg gjennom dagen. Nærheten som betyr så utrolig mye for meg. Du sier ikke mange ord, men handlingene dine snakker for en hel bok. 

Jeg har aldri opplevd lignende. 

Men når jeg ikke er rundt deg. Føler meg utrygg og redd. Jeg får ikke sove. Alle lyder skremmer meg. Hodet mitt får ikke fred. Hvor er de trygge armene? Hvor er hjertet som roer meg ned? Hvor er du? Jeg får virkelig ikke sove. Jeg er urolig. Snur og vender meg. Ser ut i det mørke rommet, og lytter til alle lydene. Bekymringene tar meg, spiser meg opp. Hver kveld, når du ikke er her. Hva om/hvis-tanker kan plage meg til jeg klarer å flytte tankene over på noe annet, på deg.

Jeg hater å være uten deg. 

Fra å ikke vite til høgskole-student!

Siste halvdel av 1. året og nesten hele 2.året mitt på vgs gikk jeg uten å vite hvor jeg ville med livet mitt. Det var helt forferdelig, og jeg stresset over det. For hva om jeg ikke hadde en plan etter vgs? Hva skulle jeg gjort da? Jeg kunne jo ikke bare sittet hjemme. Det plaget tankene mine ganske ofte på den tiden, hvertfall når folk spurte hva jeg skulle bli og hva jeg skulle gjøre etter videregående. Jeg fant liksom ikke noe godt svar. De gangene jeg gikk inn på nettet for å søke rundt, ble jeg aldri klokere – jeg ble bare mer fortvilet. 

Det var ikke før sommeren (høsten jeg begynte på vg3) at jeg fant ut hvor jeg ville. Det var en lettelse i hele kroppen, men all vekten forsvant ikke selv om jeg hadde et mål – for hva om jeg skiftet mening? Hva om jeg hadde valgt feil? Hva om jeg ikke likte det jeg ga meg ut på? Var det virkelig dette jeg ville? Jeg hadde så mange tanker i hodet, at jeg brukte mye tid på å prøve å roe den delen av hjernen min ned. Jeg prøvde å trøste meg med at dette skulle gå fint og jeg skulle gjennomføre det. Jeg var fast bestemt på å gi det hvertfall en sjanse og prøve å se det positive i det – se hvorfor jeg egentlig hadde endt opp med akkurat det yrket. Kanskje fordi jeg elsker å skrive, fortelle viktige historier og best av alt – nesten få med alt som skjer ettersom jeg er en veldig nysgjerrig person. Journalistikk virket som det rette valget og derfor satt jeg retningen dit. 

Nå har jeg holdt på med dette en liten stund, og er snart ferdig med mitt første emne. Jeg har faktisk eksamen om ni dager. Jeg syntes dette yrket er utrolig spennende og jeg gleder meg til å fortsette. Jeg ser også virkelig fram til det neste emnet, da ett av arbeidskravene er å skrive et referat fra en rettsak, og det vil si at vi faktisk må delta i en rettsak. Ettersom jeg aldri har gjort noe slikt, så skal det bli spennende å se hva det bringer og hvordan det er. 
Jeg gleder meg til å se hvor dette kan føre meg hen, og jeg vet jo ikke helt sikkert at dette er noe jeg kommer til å ende opp med, jeg tror det, men det får tiden vise – nå skal jeg bare kose meg gjennom studiet og alt det har å tilby!

Emosjonell av bilder

Jeg kom tilfeldigvis borti mappen jeg har på macen min som heter “kjære” når jeg skulle se etter et bilde, og der dukket jo opp alle bildene jeg og Daniel har tatt sammen helt fra begynnelsen. Å jeg visste ikke at et par bilder kunne gjøre meg så emosjonell, for jeg satt i en liten halvtime å gikk igjennom alle bildene mens det rant noen små tårer nå og da. Det ligger så mange minner i de bildene, og det får meg til å tenke hvor godt vi egentlig har det ilag og hvordan det hele startet – samtidig som det får meg til å savne han enda mer nå som han er bortreist. 

Det er veldig lett å havne i den boblen der man bare mimrer, spesielt når man er alene. Jeg har en tendens til å gjøre det veldig ofte når jeg er alene, og da ender det som regel opp i noen små tårer. Ikke fordi jeg nødvendigvis er trist eller lei meg, men fordi det kanskje minner meg om gode tider og noe man kanskje har tatt litt forgitt eller ikke innså hvor godt man egentlig hadde/har det. Jeg tror man egentlig har litt godt av å gå gjennom gamle bilder og bli minnet på hvor vanskelig eller god en periode i livet sitt var, så man på en måte kan se på livet man lever nå med nye øyne og bli minnet på å sette pris på det som er her og nå. 

Kjøpt meg medlemskap!

Jeg har helt siden jeg og Daniel ble sammen, sagt at vi skulle begynne å trene sammen. Etter en liten stund, så skjønte jeg at det ikke kom til å skje så lenge vi bodde i Lakselv. Jeg bestemte meg dermed for at når vi flyttet sørover, da skulle det skje og nå er det altså skjedd. På onsdag i forrige uke ble vi medlem på et treningsstudio her i Kristiansand, og har allerede vært på tre treningsøkter. Dette er det første treningsstudioet jeg er medlem av, og jeg har aldri trent på studio før. Derfor har spesielt disse tre øktene vært til å teste og lære forskjellige teknikker og bli kjent med apperatene. 

Daniel er min personlige trener, så han presser og pusher på – resultatet blir at jeg er helt øm i kroppen og kjenner hver gang jeg rører meg at jeg har trent. Jeg har drevet med litt små trening hjemme, men det har absolutt ikke vært hardt. De hardeste øktene jeg har hatt er på skolen i breddeidrett timene, en sjelden gang. Jeg har alltid hatt lyst til å begynne med trening på denne måten, og nå har jeg endelig begynt. Jeg syntes det er utrolig artig, og gleder meg nesten litt til hver økt. Det er også utrolig gøy å gjøre det sammen med min kjære, jeg står ikke alene og kan ta snarveier. For det er utrolig lett å gjøre det når man trener alene. 

Lørdags kveld eller natt til søndag kan man kalle det, dro vi faktisk på treningsstudioet. Kvart over ti den kvelden dro vi for å gjøre en innsats, og vi trente i rundt to timer (klokken var da over tolv). Det var utrolig gøy, for etter å ikke gjort så mye på dagen og ligget mye stille – så var det faktisk utrolig gøy å røre kroppen på en annen måte. Det var jo heller ingen på studioet, og det gjorde det nesten enda gøyere.

Jeg gleder meg til å fortsette med dette, og se hvor det bringer. Kommer jeg til å bli helt hekta eller kommer jeg til å hate det etter hvert? Det får tiden vise, men nå digger jeg det! Jeg har dessverre ingen motivasjonsbilder fra treningen, eller noe fitnessbilder – så dere får bare et kjedelig og vanlig bilde av meg.. :p 

Kroppen min har alltid vært viktig for meg

Kroppen min har alltid vært viktig for meg, helt siden jeg skjønte hva kropp var. Jeg drømte aldri å se ut som noen, og hver gang jeg så i speilet følte jeg meg ikke tjukk – jeg var derimot ganske fornøyd og det er tydelig at det finnes folk som er sjalu på meg. På MEG faktisk! Jenta som er mer sjenert enn en stokk.  
For en liten stund tilbake fikk jeg en melding av en venninne som fortalt meg noe som jeg smiler av hver eneste dag nå i ettertid. Hun hadde blitt fortalt av noen at typen min hadde sagt til en (som tydelig ikke er fornøyd med seg selv) at han ville mye heller ha henne, fordi jeg er for tynn. Sorry, men når jeg fikk høre dette – så måtte jeg faktisk le. Er det én ting jeg er mer sikker på enn noen andre, så er det at dette ikke stemte overhodet. Det ga meg derimot selvtillit, og hver gang jeg ikke føler meg bra nok tenker jeg på dette. For det å vite at noen faktisk er sjalu på meg – og gidder å komme med dritt pga det – gir meg selvtillit. For det sitter faktisk noen der hjemme, og prøver å finne så mange feil ved meg som mulig for å vippe meg av. Jeg elsker det! Jeg vet at de bare er sjalu på noe jeg har, som ikke de har. Selv om det kan være vondt i det første øyeblikket å høre/lese noe som rakker deg ned, så blir (hvertfall jeg) sterke av det – fordi jeg vet hva det kommer av. Jeg skal ikke la noen slike personer få knekke meg ned. 

De personene er faktisk grunnen til at jeg tar vare på kroppen min for det den er verdt. Å mange av de som blir sjalu på sånne som meg, tar kanskje et tak selv. Jeg er fornøyd med hvordan jeg ser ut, og jeg tar vare på det. Jeg skal ikke la, hverken kroppen min forfalle eller det mentale knekkes, kun fordi noen er sjalu og ønsker meg vondt. For det er faktisk ikke min feil at jeg ser ut slik du vil se ut, jeg bare gjør slik at jeg er fornøyd med meg selv og min kropp. Jeg tar tak hvis jeg er misfornøyd eller aksepterer at det er slik det er, istedet for å rakke ned på andre. For det er faktisk ting ved min kropp jeg er misfornøyd med – men jeg har valgt å akseptere det. For det er faktisk slik jeg er skapt. Ingen er perfekte.